bukspyttkjertelkreft – Store medisinske leksikon

Bukspyttkjertelen (pancreas) med tolvfingertarmen (duodenum).

Bukspyttkjertelen (2)

Av Enciclopedia Catalana/KF-arkiv ※.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Bukspyttkjertelkreft er en kreftform som oftest utgår fra kjertelceller i utførselsgangen til bukspyttkjertelen. Denne typen utgjør mer enn ni av ti av tilfeller bukspyttkjertelkreft, og det er den som omtales i artikkelen.

Faktaboks

Også kjent som: cancer pancreatis

Kreft i bukspyttkjertelen er den tiende hyppigste kreftformen i Norge hos pasienter over 70 år. Symptomene er ofte uspesifikke og kan skyldes lokal vekst av svulsten eller spredning til fjerntliggende organer. De vanligste symptomene er gulsott, nedsatt matlyst, ufrivillig vekttap og smerter.

Hvilket stadium sykdommen er på ved diagnosetidspunktet er avgjørende for behandling og prognose. Kirurgi er eneste helbredende behandling og kombineres med cellegift etter operasjonen dersom hele svulsten fjernes. Som oftest foreligger det langtkommen kreftsykdom på diagnosetidspunktet, og hos disse pasientene er dødeligheten høy. Kun 15–20 prosent av svulstene kan fjernes helt ved kirurgi. Overlevelsen hos de som er operert med total fjerning av svulsten er cirka 20 prosent etter fem år.

Forekomst

Det ble diagnostisert 1026 nye tilfeller av bukspyttkjertelkreft i Norge i 2023. Den årlige forekomsten har vært relativt stabil siden 1990-tallet. Kjønnsfordelingen er nokså lik. Risikoen for å utvikle kreft i bukspyttkjertelen i løpet av livet (ved alder 75 år) er omkring én prosent.

Forekomsten er høyest i aldersgruppen 65–75 år, men sykdommen kan også opptre hos unge voksne. Median alder ved diagnose er 72 år. Når bukspyttkjertelkreft opptrer hos unge, må arvelig eller familiær form mistenkes, og disse pasientene må utredes med tanke på mulige arvelige årsaker.

Årsaker

De fleste tilfeller av bukspyttkjertelkreft oppstår uten at det foreligger kjent årsak.

Høy alder er den viktigste risikofaktoren, men livsstil spiller sannsynligvis også en stor rolle. Røyking er en sikker risikofaktor. Det synes også å være økt risiko hos overvektige, hos pasienter med diabetes type 2, og hos pasienter med kronisk bukspyttkjertelbetennelse (pankreatitt) i sykehistorien.

Man regner med at cirka 10–15 prosent av tilfellene skyldes en arvelig predisposisjon. Dette er pasienter som enten har to førstegradsslektninger med kreft i bukspyttkjertelen, eller to eller flere andregradsslektninger hvorav én er under 50 år.

Symptomer

Symptomene er ofte uspesifikke og kan skyldes lokal vekst av svulsten eller spredning til fjerntliggende organ. De vanligste symptomene er nedsatt matlyst, ernæringsproblemer og ufrivillig vekttap samt smerter i mage eller rygg.

Dersom svulsten sitter i hodet av bukspyttkjertelen (caput pancreatis), kan galleveiene bli komprimert og pasienten får gulsott i huden og på det hvite i øynene (sclera). Ved gulsott uten smerte (stille ikterus) hos eldre må bukspyttkjertelkreft mistenkes. Svulster som er lokalisert til halen av bukspyttkjertelen (cauda pancreatis) gir ofte symptomer på et senere tidspunkt enn svulster i hodet av kjertelen.

Nyoppdaget diabetes uten kjente risikofaktorer kan i sjeldne tilfeller være et symptom på bukspyttkjertelkreft.

De fleste pasientene har langtkommen sykdom ved diagnosetidspunktet, enten i form av lokalavansert svulst som ikke kan fjernes kirurgisk, eller i form av spredning til fjerntliggende organ. Lunge, lever og bukhinne er de vanligste stedene spredninger slår seg ned.

Diagnose

Diagnosen bukspyttkjertelkreft stilles ved bildeundersøkelser av buken og bukspyttkjertelen. I alle tilfeller tas CT, men det kan også bli nødvendig med MR-undersøkelse eller endoskopisk ultralyd. Hensikten med utredningen er å kartlegge sykdommens utbredelse for å avgjøre om kirurgisk behandling er mulig.

Dersom svulsten kan fjernes kirurgisk, tas det ikke vevsprøve på forhånd, men utseende av svulsten ved CT sier som regel noe om sannsynligheten for at dette er et adenokarsinom (vanligste type). Vevsprøve tas i de tilfeller der svulsten ikke kan fjernes kirurgisk eller der det foreligger spredning til andre organer.

I tillegg til CT av buken skal det også tas CT av bryst og bekken.

Stadieinndeling

Ulike stadier ved kreft i bukspyttkjertelen.

Oncolex.

Lisens: Begrenset gjenbruk

TNM-klassifisering brukes for å beskrive svulstens vekst eller størrelse lokalt (T) og om det er spredning til regionale lymfeknuter (N) eller fjernmetastaser (M).

Histologi

Over 90 prosent av kreftsvulstene i bukspyttkjertelen er duktale adenokarsinomer. Det vil si at de utgår fra kjertelepitelceller i utførselsgangen til bukspyttkjertelen og er såkalte eksokrine svulster.

Andre typer bukspyttkjertelkreft er nevroendokrine svulster, acinærcellekarsinom, ondartet lymfekreft eller sarkomer.

Behandling

Forekomst av kreft i bukspyttkjertelen, 1956–2015.

Onkolex.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Kirurgi

Kirurgi er eneste helbredende behandling ved bukspyttkjertelkreft. Imidlertid har færre enn 20 prosent av pasientene en svulst som det er mulig å fjerne kirurgisk ved diagnosetidspunktet. Dersom det foreligger spredning til regionale lymfeknuter, fjernspredning eller store blodårer er rammet, kan man ikke fjerne svulsten kirurgisk.

De fleste svulstene er lokalisert i hodet av bukspyttkjertelen, og disse fjernes med Whipples operasjon. Operasjonen innebærer å fjerne hodet til bukspyttkjertelen og deler av nærliggende organer, som galleveiene og tolvfingertarmen. Dersom svulsten er lokalisert til halen, kan man spare mer av det omliggende vev.

Hvis svulsten kan fjernes kirurgisk, anbefales påfølgende (adjuvant) cellegift i seks måneder. Dette fordobler femårsoverlevelsen. Det benyttes ulike regimer, og hvilken type cellegift som gis er avhengig av pasientens alder, funksjonsstatus og eventuelle tilleggssykdommer.

Ved bukspyttkjertelkreft med spredning til andre organ opereres ikke metastasene da spredning oftest er uttrykk for en omfattende spredning.

Livsforlengende medikamentell behandling

Hvis kreftspredningen er så omfattende at kirurgi ikke er mulig, finnes det flere legemidler som brukes for å øke livslengden og livskvaliteten (palliativ behandling).

Cellegiftbehandling kan redusere svulstvolumet og forlenge levetiden hos mange pasienter med spredning fra bukspyttkjertelkreft. I dag har man flere ulike typer cellegift som kan benyttes i behandlingen. Intensitet av behandlingen tilpasses individuelt.

Det er vanlig å vurdere effekten av behandlingen etter to måneder ved at pasienten undersøkes med CT for å vurdere skrumpning av kreftvevet. I enkelte tilfeller kan cellegiften redusere svulstvolumet så mye at en svulst man ikke tidligere kunne operere kan være mulig å fjerne med kirurgi.

Prognose

Dødeligheten ved bukspyttkjertelkreft er høy, også i de tilfeller der kirurgi benyttes. For pasienter som diagnostiseres på et tidlig stadium (lokalisert sykdom) og som opereres, er opp mot 40 prosent i live etter fem år, mens for pasienter med fjernspredning er kun omkring to prosent i live etter fem år.

Etterkontroll

Pasienter man antar er kreftfri etter kirurgi skal til kontroll hos kirurg tre til seks uker etter operasjon, og vurderes deretter for cellegift i seks måneder når histologisvar foreligger.

Etter kirurgi og eventuelt gjennomført behandling med cellegift, følges pasienten opp av sin fastlege. Det er ikke dokumentert at rutinemessig bildediagnostikk eller spesielle blodprøver er nyttig. Bildediagnostikk i form av CT av bryst eller buk gjøres dersom det er klinisk mistanke om tilbakefall (residiv), eller at pasienten har plagsomme symptomer.

Forebygging og screening

Screening i høyrisikogrupper anbefales kun som ledd i forskningsprogram. I tilfeller med familiær opphopning av bukspyttkjertelkreft, anbefales henvisning til medisinsk genetiske spesialavdelinger som har kompetanse innen gentesting og veiledning.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Vi mangler fagansvarlig for Mage- og tarmkreft

Vil du bli fagansvarlig? Ta kontakt