psykoterapi, fellesbetegnelse for behandling av psykiske lidelser, belastninger og konflikter som anvender samtale som det viktigste terapeutiske prinsipp. I psykoterapi inngår således individuell samtalebehandling så vel som gruppe-, par- og familiebehandling. En del behandlingsformer hvor samtalen bare er en del av behandlingen, og hvor berøring og arbeid med kroppen inngår som et viktig element (f.eks. vegetoterapi, andre kroppsterapier) inngår også i et vidt psykoterapibegrep. Det finnes mange hundre ulike former for psykoterapi, men effekten er etterprøvd empirisk kun for et lite antall.
GRUNNPRINSIPPER FOR PSYKOTERAPI
Bruk av samtale med en person som har ens tillit, og som samtidig respekterer ens integritet og ivaretar taushetsplikt, har alltid vært brukt av mennesker i sjelelig nød eller konflikt. Det var imidlertid først på 1900-tallet at man utviklet psykologiske teorier om patogenese og forløp av ulike psykiske lidelser og terapiformer basert på dette. Systematisk kontrollert utprøving av disse nye behandlingsformer har gitt psykoterapi en empirisk basis som den tidligere ikke hadde. Denne forskningen har vist at empatisk evne hos terapeuten er grunnleggende for effekt. Likeledes er det viktig at pasienten er motivert, ønsker endring og i det minste etter hvert klarer å etablere et positivt samarbeidsforhold til terapeuten (behandlingsallianse). Effekten av psykoterapi er også best hvis terapien administreres av en person som har den nødvendige kunnskap, men kunnskap uten varme og empati gir klart dårligere resultater.
HOVEDGRUPPER AV PSYKOTERAPI
Grovt sett kan man utskille fem ulike hovedgrupper av psykoterapi. Det må imidlertid understrekes at få psykoterapiformer er helt rene. De fleste har elementer fra flere av hovedgruppene, og gode terapeuter er som regel kjennetegnet ved empati og evnen til å bevege seg litt på tvers av gruppene når situasjonen tilsier det.
1) Behandlingsformer som tar sikte på å gi personen innsikt i den psykologiske bakgrunnen for konflikter og problemer. Gjennom innsikten antas det at personen selv vil endre tenke- og væremåte, og dermed få det bedre.
Psykodynamiske psykoterapiformer inklusive psykoanalyse er eksempler på denne gruppen. Det finnes et utall varianter av psykodynamiske terapiformer. De fleste er basert på korttidsintervensjoner (10–20 timer én gang per uke), men det finnes også varianter som er lagt opp som lengre behandlingsformer (ett år eller mer). Behandlingen kan skje individuelt eller i gruppe (gruppepsykoterapi).
Hovedindikasjonen er lettere til moderate former for angst (panikklidelse, i mindre grad generalisert angst) og depresjon. Det foreligger dokumentasjon for at behandlingsformene er effektive når de blir brukt på disse indikasjonene, men det er utført færre randomiserte kliniske behandlingsforsøk enn hva tilfellet er for gruppe 2).
2) Behandlingsformer som tar sikte på å endre personens atferd eller tenkemåte i en funksjonelt sett mer hensiktsmessig retning ved direkte intervensjoner. Atferdsterapi og kognitiv psykoterapi er eksempler. Atferdsterapi tar utgangspunkt i kunnskap om klassisk og operant betinging (se læringsteori) og anvender disse prinsippene for å endre atferd. Endret atferd fører igjen til bedre funksjon og mindre symptomer. Kognitiv psykoterapi er mer rettet mot tankeprosesser og feilaktig innarbeidede automatiske tanker som fører personen inn i maladaptive spor. Gjennom å la personen bli bevisst uheldige tankeprosesser og drøfte alternative strategier, endres tankeprosessene. Ofte kombineres elementer av disse terapiformene, som derfor også kalles kognitiv atferdsterapi (eng. cognitive behavioral therapy). Hovedindikasjonen for denne gruppe av psykoterapier er lettere til moderate former for angst og depresjon. Spesielt fobiske tilstander og tvangslidelser er godt egnet for ulike former for atferdsterapi (eksponeringsbehandling med responsprevensjon), og kognitiv psykoterapi har vist seg effektivt ved lettere til moderate tilfeller av panikklidelse, generalisert angstlidelse og depresjoner.
Det foreligger nå betydelig empirisk dokumentasjon fra randomiserte kontrollerte behandlingsforsøk som viser at atferdsterapi og ulike varianter av kognitiv terapi er effektive ved disse indikasjonene.
3) Behandlingsformer som tar sikte på å informere personen om sykdom og lære ham opp til hensiktsmessige mestringsstrategier. Psykoedukative behandlingsmetoder er eksempel på denne type tilnærming.
Behandlingsformen har vist seg effektiv for å bedre pårørendes mestring av slektningers sykdommer og lidelser. Derigjennom skapes en optimalisert atmosfære som fremmer funksjonsevnen hos pasienten.
Psykoedukative teknikker har i behandlingsforsøk vist seg spesielt egnet som en supplerende behandling ved alvorlige psykiske lidelser som schizofreni samt alvorlig legemlig sykdom.
4) Behandlingsformer som tar sikte på å bedre personens funksjon gjennom å arbeide direkte med kroppen eller kroppsfunksjoner (kroppspsykoterapi). Ved at man arbeider med pust, holdninger og muskulatur frigjøres følelser, og ny erkjennelse av «innelåste» konflikter og spenninger kan oppstå med bedret funksjon til følge.
Eksempler på denne gruppe av psykoterapiformer er vegetoterapi og psykomotorisk fysioterapi. Fokus kan også kun ligge på det å lære å spenne av (f.eks. anvendt avspenning, autogen trening).
Selv om mange pasienter angir at slike behandlingsformer har hjulpet dem, er effekten av denne gruppen psykoterapiformer foreløpig ikke tilstrekkelig dokumentert i randomiserte kontrollerte kliniske forsøk.
5) Behandlingsformer som tar sikte på å bedre personens funksjon gjennom suggestiv påvirkning. Prinsippet er overtalelse, autoritative utsagn og appell til følelser. Dette er en meget virksom metode, som hviler mer på erfaring enn noen bestemt teori, og som har vært anvendt av leger, psykologer og andre hjelpere gjennom årtusener.Hypnose er den mest markerte tradisjonen innenfor denne gruppen. Ulike suggesjoner kan brukes ved de fleste lidelser, men effekten er best der funksjonssvikten er liten. Som en grunnregel gjelder at jo sykere personen er, og jo større funksjonssvikten er, jo bedre effekt får man av mer spesifikke behandlinger (type 1–4). Hypnose er sjelden effektivt som eneste behandling ved psykiske lidelser, men brukes en del ved smertebehandling (psykosomatiske lidelser) hvor det kan være meget effektivt som et supplement til andre metoder.
Støtteterapi
Støtteterapi er gjerne en kombinasjon av gruppene omtalt under 4) og 5) med innslag fra gruppe 2) når situasjonen tilsier det.
BIVIRKNINGER
Som all annen effektiv behandling kan også psykoterapi gi utilsiktede og uønskede virkninger. Psykoterapi skal derfor som all annen behandling gis bare når det er gjort en klinisk vurdering og funnet indikasjon for behandlingen, og når pasienten er egnet for behandlingen, og ønsker dette.
Gjennomgående viser forskningen at psykoterapi som eneste behandling er best egnet ved lettere og moderate psykiske lidelser, og lidelser som ikke har vart for lenge. Nyere forskning viser at selv ved alvorlige psykiske lidelser som psykoser kan psykoterapi som et tillegg til medikasjon også ha effekt.
FREMTIDSUTSIKTER
Dessverre mangler man fortsatt kunnskap om hvilke spesifikke psykoterapiformer som egner seg best for spesifikke kliniske problemstillinger under hensynstagen til bl.a. ulik personlighet hos pasientene. Psykoterapiforskningen er imidlertid i rivende utvikling.
