vaksinering, bruk av vaksine som stimulerer immunapparatet slik at den som blir vaksinert, blir beskyttet mot den aktuelle sykdommen. Immuniteten er prinsipielt av samme type som den man kan oppnå etter gjennomgått sykdom.
Historikk
Vaksinering bygger på erfaringen om at mennesker som hadde vært smittet med kopper, ikke fikk sykdommen på nytt. Variolasjon, en primitiv form for vaksinering, hadde en viss utbredelse i Europa, inklusive Norge, på 1700-tallet. Den moderne vaksineteknikkens far er imidlertid den engelske legen Edward Jenner (1749–1823). Han hadde merket seg at budeier som var smittet med kukopper, som er ufarlig for mennesket, ikke fikk menneskekopper. Han begynte derfor å vaksinere mennesker med infisert materiale fra dyr som hadde kukopper, noe som resulterte i nærmest full beskyttelse mot menneskekopper. Som en følge av Jenners eksperimenter ble det i Danmark-Norge allerede i 1810 innført tvungen koppevaksinering for alle. I dag er kopper en utryddet sykdom, i stor grad på grunn av systematisk og strategisk vaksineringsarbeid i WHOs regi, med en vaksine som ikke var særlig forskjellig fra Jenners vaksine. Utryddelsen av kopper må regnes som et av de store milepæler i medisinens historie.
Effekten
Effekten av koppevaksinen viser at beskyttelse kan oppnås med mikroorganismer som er beslektet med den som gir sykdom. Den antigene likheten må være så stor at den immuniteten som oppstår, rammer den sykdomsfremkallende mikroorganismen i fullt monn. BCG-vaksinasjon, som gir en viss beskyttelse mot både tuberkulose og lepra, er et eksempel på en slik vaksine som består av beslektede bakterier, og som er i bruk i dag. De fleste av dagens vaksiner er imidlertid laget på annet vis.
Fremgangsmåte
Vaksineringen foregår vanligvis ved at vaksinen injiseres i underhuden eller i muskulaturen. I noen tilfeller kan injeksjon i huden være et alternativ. Noen få vaksiner kan gis peroralt (dvs. gjennom munnen). Perorale vaksiner gis bl.a. mot poliomyelitt og tyfoidfeber. Immunsvaret kommer etter en uke eller lengre tid. Det humorale immunsvaret kan påvises og kvantifiseres gjennom måling av antistoffer i serum. Vanskeligere er det å måle det cellulære immunsvaret. Forsinkede hudreaksjoner blir brukt i noen grad (f.eks. tuberkulintesting etter BCG-vaksinering), men noen absolutt sammenheng mellom graden av hudreaksjon og beskyttelse er det nok ikke. Vaksinering er av stor betydning for det enkelte individ, som gjennom vaksineringen blir beskyttet mot en alvorlig sykdom. Men vaksinering er også ledd i en samfunnsmessig helseovervåkning og strategi mot infeksjonssykdommer. Dersom alle er vaksinert, slik at det ikke finnes mottakelige individer for en gitt mikroorganisme, vil ikke mikroorganismen kunne spre seg dersom den skulle komme utenfra inn i en gitt befolkning. Den samme effekten vil man få selv om det er noen få ikke-vaksinerte i en befolkning. Noen mennesker som ikke er vaksinert, vil det alltid være, av medisinske, religiøse eller andre grunner. Ved at alle andre tar imot de vaksineringer som helsemyndighetene tilråder eller pålegger, er man med på å beskytte også dem som ikke kan eller vil la seg vaksinere. I Norge gir Statens institutt for folkehelse ut vaksinasjonsboka Veiledning om vaksinasjon for helsepersonell, hvor helsepersonell finner opplysninger om det anbefalte norske vaksinasjonsprogrammet og ellers svar på de fleste spørsmål om vaksiner som brukes i Norge.
Målgrupper
De fleste vaksineringer i Norge blir gitt som et ledd i gjennomføringen av vaksinasjonsprogrammet for barn og ungdom. En annen viktig målgruppe for vaksinering er personer som skal reise utenlands til land med et mer mangfoldig infeksjonspanorama enn vi har i Norge. Da kan det for det første være aktuelt å revaksinere med vaksiner som inngår i det norske vaksinasjonsprogrammet (noe som mange vil ha behov for uansett), i tillegg kan det være aktuelt å vaksinere mot andre spesielle infeksjoner man kan påtreffe i de områder man reiser til. Vaksinering mot gul feber kommer i en særstilling fordi en rekke land krever at alle som ankommer landet, skal ha gyldig vaksinasjonssertifikat for gul feber. En rekke andre vaksineringer kan også komme på tale, f.eks. vaksinering mot meningokokkinfeksjon, tyfoidfeber, kolera, tuberkulose, hepatitt A og B, jap. encefalitt og rabies. Behovet for en eller flere av disse vaksinene må vurderes i hvert enkelt tilfelle. Se også utenlandsreiser og helse. Vaksiner blir også i betydelig omfang gitt til personer som innenlands løper høyere risiko enn andre for å pådra seg spesielle infeksjoner. For eksempel er det relativt store grupper i Norge som blir vaksinert med hepatitt B-vaksinen, og hver høst blir eldre og personer med spesielle grunnsykdommer anbefalt å vaksinere seg mot influensa. Pneumokokkvaksinen er en annen vaksine som har eldre og personer med grunnsykdommer som målgruppe. En sjelden gang kan det være kontraindisert å vaksinere en person med en bestemt vaksine, og spesielt må man være tilbakeholden med å gi vaksine som inneholder levende mikroorganismer til personer med immundefekter. Andre ganger kan det være aktuelt å utsette vaksineringen, f.eks. under graviditet.
Bivirkninger og komplikasjoner
Bivirkninger og komplikasjoner i forbindelse med vaksineringer forekommer. Lette bivirkninger som reaksjoner på injeksjonsstedet og forbigående feber forekommer relativt hyppig. Alvorlige bivirkninger (komplikasjoner) sees sjelden og skal meldes til Meldesystemet for smittsomme sykdommer (MSIS).
