yoga

Røttene til moderne yoga kan spores tilbake til midten av 1800-tallet, da enkelte briter tilknyttet koloniadministrasjonen i India begynte å praktisere yoga, og indiske intellektuelle ble kjent med vestlig filosofi og vitenskap. I 1896 utga den indiske filosofen Vivekananda en bok med tittelen Raja Yoga, hvor han presenterte yogaens historie, grunnleggende ideer og praksiser for et vestlig publikum. Denne boken har vært førende for hvordan yoga er blitt forstått i vestlige land.

I første halvdel av 1900-tallet foregikk det en betydelig nyvinning av yoga i India. Sentral var den hinduiske reformbevegelsen Brahmo Samaj, som presenterte en universalistisk og monoteistisk tolkning av hinduismen inspirert av opplysningsfilosofi og unitaristisk kristendom. Fra 1950 og utover fikk yoga et enormt oppsving i popularitet i vestlige land. Det ble utgitt flere praktiske instruksjonsbøker som presenterte en sekularisert form for yoga med særlig vekt på helsebringende effekter; eksempler er Theos Bernards Hatha Yoga: The Report of a Personal Experience (1950), Swami Vishnudevanandas The Complete Book of Yoga (1960) og B. K. S. Iyengars Light on Yoga (1966).

På 1960-tallet fikk østlig-inspirert meditasjon, religion og filosofi økt oppmerksomhet i Vesten. En drivende faktor var det motkulturelle ungdomsopprøret på 1960- og 70-tallet. En gjennomgående tendens i ungdomsopprøret var kritikk av det bestående, enten kritikken ble rettet mot det gjeldende politiske systemet, etablert religion, eller foreldregenerasjonens verdisyn og levesett. Østlige praksiser som yoga og meditasjon representerte noe nytt og «alternativt» i forhold til det bestående. På 1970- og 1980-tallet ble vestlig yoga styrket gjennom opprettelsen av mange skoler og institutter. Den eldste skolen i Norge er Norsk Yoga-skole, som ble opprettet i 1968.

Fra 1990 og utover har yoga i økende grad blitt et massefenomen, og blir i stadig mindre grad ansett for å være en «alternativ» praksis i vestlige land. Det har også skjedd en re-eksport av vestlig-inspirert yoga til India, blant annet ved at indiske lærere som har oppholdt seg i vestlige land har vendt tilbake til India.

Det er stor variasjon i moderne yoga, og det finnes mange ulike former. Ofte blir yoga tilbudt og praktisert uten noen nærmere spesifisering av hvilken type yoga det dreier seg om. Andre ganger blir yogaformen beskrevet som «dynamisk», «restoritativ» eller «klassisk». Det finnes også mer spesifikke retninger, som gjerne assosieres med en spesiell type praksis og én eller flere navngitte lærere.

Noen av de større retningene innenfor yoga er:

• Hatha yoga, en form for yoga hvor utførelsen av kroppsstillinger (asanas) står sentralt, ofte ledsaget av pusteøvelser og renselsesteknikker. Hatha yoga har ingen bestemt grunnlegger, og praktiseres også i tradisjonell hinduisk yoga.

• Vinyasa, «flow» eller «dynamisk» yoga, yogaformer hvor stillingene veksler relativt hyppig, og hvor man vektlegger flyt i overgangen mellom stillingene.

• Power yoga, en vigorøs yogaform med særlig vekt på å bygge styrke gjennom at krevende stillinger holdes statisk over lengre tid.

• Ashtanga yoga, en dynamisk form for yoga, hvor ulike stillinger (asanas) utføres i en bestemt rekkefølge, med vekt på flyt i overgangen mellom øvelsene. Yogaformen ble introdusert i USA i 1975 av den indiske læreren K. Patthabi Jois (1915-2009).

• Bikram yoga, en serie på 26 øvelser som utføres i løpet av 90 minutter, i et opphetet til 38 grader celsius. Yogaformen ble utviklet av inderen Bikram Choudhury (1946-).

• Yin yoga, en rolig form for yoga som kombinerer klassiske yogastillinger med elementer fra taoisme og tradisjonell kinesisk medisin. Yin yoga ble utviklet i USA på 1970-tallet.

• yoga
• meditasjon
• Patanjali

• De Michelis, Elizabeth. 2004. A History of Modern Yoga: Patanjali and Western Esotericism, London/New York: Continuum.
• Singleton, Mark. 2010. Yoga Body: The Origins of Modern Posture Practice, Oxford: Oxford University Press.