Amtmannens døtre

Amtmannens døtre kan betraktes som et innlegg i debatten om kjærlighetsekteskap versus fornuftsekteskap. Romanen inneholder en kritikk av 1800-talletskvinneideal som tilsa at kvinner skulle være tilbakeholdne og beskjedne, ikke tale offentlig, ikke få utdanning, men konsentrere seg om oppgaven som sin manns hustru og barnas mor. Kvinner ble betraktet som utstyrt med en spesiell evne til kjærlighetsfull omsorg, og dette talentet skulle de benytte seg av til familiens beste.

Kvinner skulle derimot ikke avsløre sine følelser og måtte derfor innta en passiv rolle i forhold til valg av ektefelle. I Amtmannens døtre demonstrerte Collett at et slikt kvinne- og kjærlighetssyn er dømt til å mislykkes fordi det verken er en verdsettelse av kvinner eller kjærlighet. I stedet fører idealet til at kvinner lærer å ofre seg for andres lykke.

Amtmannens døtre betraktes som en av norsk litteraturs første romaner, men i Europa var ikke romanen noen ny sjanger. Collett leste tysk og fransk og var inspirert av blant annet Johann Wolfgang von Goethe, Jean-Jacques Rousseau og George Sands romaner. Amtmandens Døttre har også sine paralleller i engelsk litteratur gjennom søstrene Anne, Charlotte og Emily Brontë, Jane Austen og George Eliot.

Collett kan betraktes som en forløper til realismen. Med Amtmannens døtre brukte hun litteraturen til å sette problemer under debatt, slik Georg Brandes senere, i 1872, argumenterte for at forfatterene burde gjøre. Men Colletts litteraturpolitiske program kan best betegnes som poetisk realisme. Inspirasjonen kom fra den tyske filosofen Friedrich Schillers diskusjon av forholdet mellom etikk og smak, men ble videreført av så vel Johan Ludvig Heiberg som Johan Sebastian Welhaven, som begge argumenterte for at det er et gjensidig avhengighetsforhold mellom litteratur og samfunn. Litteraturen speiler samfunnet og har en didaktisk funksjon – den skal lede leserne til å bli bedre samfunnsborgere. Collett benyttet romansjangeren til å peke på de store motsetningene som preget kvinne- og kjærlighetsidealene.

Amtmannens døtre har to sentrale personer: huslæreren Georg Cold og den yngste amtmannsdatteren Sophie Ramm. De forelsker seg, men selv om det fremstår som genuin kjærlighet, gifter de seg ikke med hverandre. Ved å skildre handlingen gjennom begges perspektiv, synliggjør forfatteren de ulike kjærlighetsvilkårene som gjelder for kvinner og menn på denne tiden.

Romanen er formet i to deler. Første del kom ut i Christiania i 1854, andre del i 1855. Romanens første del fikk gjennomgående en positiv mottakelse. Det er først med andre del, der romanhandlingen gjør et poeng av at det er tilfeldigheter som skiller de to elskende, at romanen blir oppfattet som provoserende. Anmelderne mente at skildringen var for dyster, og at det ikke var troverdig at tilfeldigheter skulle spille en så stor og negativ rolle for kvinners skjebner. Collett mente likevel at hun hadde skrevet et sant tidsbilde.

Amtmannens døtre kom ut i flere utgaver i Colletts levetid. Annen utgave kom ut i København i 1860, tredje utgave i Christiania i 1879. Revisjonene stod hun for selv. Noen av dem var av rent språklig art og avspeiler de raske endringene i det dansk-norske skriftspråket som norske forfattere forholdt seg til i andre halvdel av 1800-tallet. For eksempel blir Sophie og Georg Cold stavet på dansk i de to første utgavene. I tredjeutgaven heter de Sofie og Kold.

Collett endret derimot ikke sin analyse av kvinnenes stilling og foretok ingen innholdsmessige endringer for å dempe kritikken. Likevel er det snakk om til dels omfattende endringer. Til tredjeutgaven skrev hun også et forord der hun argumenterte for at så lenge kvinner er henvist til å være passive, er det nettopp tilfeldighetene som styrer deres liv. Hun hevdet at virkeligheten for kvinners kjærlighet var verre enn det Amtmannens døtre viste. Det hadde hun erfart selv, og hun hadde hørt fortellinger fra andre om tilsvarende familietragedier. I dette forordet brøt Collett nok en gang med den forventede kvinnelige beskjedenheten idet hun brukte sine egne erfaringer som sannhetskilde når hun tilbakeviste den tidligere kritikken av romanen.

Ellisiv Andrea Steen viser at Amtmannens døtre ligger tett opp til Colletts egne erfaringer. Hun argumenterer også for at romanen er preget av estetisk ambivalens. På den ene siden er romanen tett knyttet til den poetiske realismen, på den andre siden bryter den med den poetiske realismens krav til idealisert form og peker frem mot moderne realisme. Asbjørn Aarnes dokumenterer romanens tilblivelse og mottakelse. Torill Steinfeld og Elisabeth Møller Jensen har gitt psykoanalystisk inspirerte bidrag til forståelsen av Amtmannens døtre, mens Jorunn Hareide viser hvordan Collett etablerer estetisk autoritet gjennom fortellerhandlingen. Unni Langås og Kristin Ørjasæter drøfter de mytene som er skrevet inn i romanen, og hvordan Amtmannens døtre kan leses som en kommentar til Jean-Jacques Rousseau.

• Camilla Collett
• Norges litteraturhistorie

• Innledning til Amtmannens døtre av Kristin Ørjasæter. Les hos bokselskap.no
• Amtmandens Døttre. Førsteutgaven fra 1854–1855 med kommentarer og ordforklaringer Les boken hos bokselskap.no
• Amtmandens Døttre. Tredjeutgaven fra 1879. I denne utgaven skiftet Collett ut flere ord for å følge nye skrivenormer. Hun gjorde også flere innholdsmessige endringer. Det er denne tredjeutgaven som ligger til grunn for de fleste nyere utgaver. Les boken hos bokselskap.no

• Jorunn Hareide 1998: ”’…Kun Oplevelsen selv giver Vidnet Ret til at vidne.’ Autoritet og personlig nærvær i Camilla Colletts estetikk”, i Jorunn Hareide (red.): Skrift, kropp og selv. Nytt lys på Camilla Collett
• Elisabeth Møller Jensen (1987): Emancipation som lidendkab. Camilla Colletts liv og værk. En læsning i Amtmandens Døttre
• Unni Langås 2000: ”Marmorkvinnen. Forsteningsbilder hos Camilla Collett og Amalie skram”, i Malan Marnersdóttir og Jens Cramer (red.): Nordisk litteratur og mentalitet
• Ellisiv Steen 1947: Diktning og virkelighet. En studie i Camilla Colletts forfatterskap
• Ellisiv Steen 1954: Den lange strid. Camilla Collett og hennes senere forfatterskap
• Torill Steinfeld 1985: ”Når kvinnehjertet får en historie. Amtmandens Døttre – nok en gang”, i Irene Engelstad (red.): Skriften mellom linjene. Syv bidrag om psykoanalyse og litteratur
• Kristin Ørjasæter 2003: ”Innledning" til Camilla Collett: Amtmandens Døttre” (1854-55). Hos bokselskap.no
• Sigurd Aa. Aarnes 1977: Søkelys på Amtmandens Døttre