Arne Hestenes

Helt fra barneårene i Tromsø var det Hestenes’ mål å bli journalist i Dagbladet, som faren abonnerte på i alle år. Hestenes skrev petiter i Tromsø Stiftstidende og sendte som 15-åring sitt første bidrag til Dagbladet. Han fikk en oppmuntrende refusjon av forfatteren og journalisten Johan Borgen, som to år senere antok Hestenes’ første artikkel i Dagbladet, et intervju med ishavsskipperen Theodor Grøndahl som fikk et helsides oppslag under tittelen Ishavsfolkene er som trekkfugler. Utklippet av artikkelen oppbevarte Hestenes resten av livet sammen med dåpsattesten.

Etter examen artium 1939 begynte han å studere filologi ved Universitetet i Oslo, men studiene ble avbrutt da universitetet stengte 1943. Hestenes flyktet til Stockholm, der han arbeidet for Sikringstjenesten, som skulle beskytte Hjemmefronten mot infiltrasjon. Et av kodeordene som ble brukt var en forkortelse av navnet på planeten Pluto – Plut, som senere ble Hestenes’ velkjente Dagbladet-signatur.

Arne Hestenes ble cand.mag. ved Universitetet i Oslo 1947. Samme år ble han ansatt i Dagbladet som journalist, og han ble i avisen resten av livet. Han ble en del av det sagnomsuste miljøet i Dagbladet i 1940- og 1950-årene, særlig ble han nært knyttet til redaktør Gunnar Larsen. Foruten sin virksomhet i Dagbladet gjorde Hestenes seg sterkt bemerket som en munnrapp og beleven konferansier, ikke minst på Chat Noirs Casino Non Stop Show, men også i Stockholm, Göteborg og København.

I avisen utviklet den hardtarbeidende Hestenes seg til en øyeblikkets mester. Han dyrket flere forskjellige sjangere. Han var en eksplosiv petitskribent med en særegen Oslo-snert i tonen; han startet den såkalte restaurantspalten, en utpreget urban og elegant vurdering av utelivet, særlig i Oslo; og gjennom årene ble han en impresjonistisk og kunnskapsrik filmanmelder, med Filmfestivalen i Cannes som årlig høydepunkt. Som filmrapportør røpet han sin sikre sans for det særegne og sensasjonelle, og han visste å formidle det på en medrivende og innlevende måte.

Som reporter oppsøkte Hestenes de forskjelligste arenaer, fra nudistleirer til japanske tehus, fra badeliv på Langøyene til kongelige bryllup. I ettertid står han som en selvlært, intuitiv norsk representant for den såkalt litterære journalistikken, i USA kjent som «new journalism» eller «literary journalism». Hestenes’ spesialitet var den subjektive, selvopplevde synsvinkelen, med vekt på sanselige, poetiske naturbeskrivelser og detaljrike scenebilder. Men han ble sjelden privat, han mistet ikke sitt tema av syne. På sitt beste komponerte han sine artikler med en veksling som gjør dem både underholdende og avslørende.

Hestenes’ observante sans for det absurde i tilværelsen, kombinert med vittige metaforer, kjappe og lett ironiske replikkvekslinger, oppfinnsomme ordkombinasjoner, komiske overdrivelser og en musikalsk følelse for det gode ordspill, tilfører reportasjene en humor som veksler fra det småhumrende til det gapskrattende. Riktignok kunne hans mangel på evne til å begrense seg iblant gjøre reportasjene overlessede og ordrike inntil det svulmende. Hans mesterskap var best synlig når han balanserte helt opp mot grensen for det språklig mulige – uten å bikke over – idet hans kaskader av adjektiver, adverb, sammensatte substantiver, innskutte setninger og presens partisipper danset over arket i perfekte, om enn halsbrekkende formasjoner.

Best kjent ble Arne Hestenes som portrettør. Helt fra 1940-årene samarbeidet han med tegneren Gösta Hammarlund. Sammen laget disse to portretter av et svært stort antall mennesker fra alle deler av det norske samfunnslivet: politikere, idrettsstjerner, forretningsfolk og ikke minst alle slags kunstnere. Samtidig var Hestenes en rastløs kosmopolitt og verdensreporter, som med en uslukkelig hunger jaktet på det eksklusive, internasjonale intervjuobjektet. Hans klassiske portretter inkluderer møter med Henri Matisse, Marc Chagall, Salvador Dali, Le Corbusier, Jean Paul Sartre, Elizabeth Taylor, Federico Fellini, Alberto Moravia, Mohammed Ali, David Bowie og Henry Kissinger.

Hestenes var nyskapende, men han har ikke dannet skole. Hans form var så personlig knyttet til hans gemytt og hans språksans at han er umulig å kopiere. Som raus inspirator hadde han derimot en betydelig innflytelse på sine kolleger, med sine oppmuntrende kommentarer og uavlatelige oppfordringer til å vise «journalistisk brunst». Hestenes etterlot seg rundt 4000 signerte artikler i Dagbladet, og – som redaktør Arve Solstad uttrykte det i nekrologen over sin nære venn – kanskje like mange usignerte. En rekke av artiklene ble opp gjennom årene utgitt i bokform. 1986 fullførte Hestenes den avdøde vennen Caspar Brochmanns bok om Hotel Continental, Mors hus.

• Narvesenprisen
• Norsk Industriforbunds pressepris
• Oslo Kommunes kunstnerpris
• Oslo Riksmålsforenings Gullpenn
• Oslo Kinematografers Chaplin-statuett
• Haugesund Bys Hederspris.
• Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1991 for «fremragende journalistikk»
• Dekorert med den franske ordenen Chevalier de l’Ordre National du Merite Officier de l’Ordre des Arts et des Lettres.
• Han var æresborger av Cannes og Tromsø.

I samarbeid med Institutt for Journalistikk og Den Norske Filmfestivalen opprettet han Arne Hestenes’ Journalistpris for film, portrett og annen kulturjournalistikk.

• Galleri Plut, 1969
• Galleri II, 1970
• Spotlight, 1972
• Ringside, 1974
• Zoom, 1976
• Florett, 1978
• Honning fra Hymettos (utvalg v/Gordon Hølmebakk), 1980
• Bestseller, 1984
• Karusell, 1987
• Verdenskunst på tomannshånd, 1992

• Arne Hestenes i Norsk biografisk leksikon
• Dagbladet
• medier i Norge

• H. Groth: «Arne Hestenes i norsk litteratur», i Dagbladet 28.10.1980
• A. Hestenes: Den journalistiske bingo, i Dagbladet 02.01.1994
• A. Hestenes: Drømmestart i Postboks 60, i Nordlys 19.11.1994