Faktaboks

Arne Løchen
Født
20. november 1850, Vang (nå Hamar), Hedmark
Død
22. august 1930, Oslo
Virke
Filosof, psykolog og litteraturforsker
Familie

Foreldre: Overkontrollør, cand.jur. Edvard Martin Løchen (1818–1877) og Anne Elisabeth («Elise») Grøtting (1823–1902).

Ugift.

Bror av Einar Løchen (1850–1908), Hjalmar Løken (1852–1932) og Kalle Løchen (1865–93); fetter av (og svoger til) Olaug Løken (1854–1925) og Håkon Løken (1859–1923).

Arne Løchen var en norsk filosof som særlig behandlet særlig grenseområdet mellom filosofi og litteraturforskning. Hans avhandling Om den udvikling Ibsens moralske grundanskuelse har gjennemgaaet (i Nyt tidsskrift, 1882), har hatt stor verdi for senere forskning om Henrik Ibsen, og monografien om Johan Sebastian Welhaven er en av de mest verdifulle i norsk åndshistorie.

Arne Løchens filosofiske arbeider markerte i sin tid et brudd med den til da dominerende spekulative (hegelianske) retning i norsk filosofi. I 1890-årene skisserte han et nytt filosofisk program og understreket behovet for en orientering i retning av moderne vitenskap. Hans synspunkter bidrog imidlertid til at hans vei mot akademisk aksept ble lang. Først da han 1900 ble professor i filosofi, kom Løchen i en posisjon hvor han fikk reell innflytelse på fagets stilling ved universitetet.

Løchen så de filosofiske systemer som uttrykk for filosofenes livssyn og personlighet, en oppfatning som førte ham til studiet av psykologien. Han foretok også psykologiske spesialundersøkelser, for eksempel av afasi-fenomenet.

Arne Løchen var medredaktør av Nyt Tidsskrift i 1892–95. Han var medlem av Videnskapsselskapet i Kristiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi) fra 1898 og ble utnevnt til ridder av Dannebrogordenen i 1916.

Bakgrunn

Arne Løchen ble student i 1869 og tok examen philosophicum året etter. Han studerte så filosofi, dels på egen hånd, dels veiledet av professor Georg Vilhelm Lyng. Etter å ha vunnet Kronprinsens gullmedalje for en avhandling om språkets vesen og opprinnelse i 1877 oppholdt han seg noen år ved ulike utenlandske universiteter. På denne tiden hadde han trolig ikke dannet seg et selvstendig filosofisk standpunkt, men i et brev til familien fra 1879 heter det: «Saameget ved jeg i alle Fald, at jeg ikke er Hegelianer, men absolut følger den nyere Forskning og heri alene ser Videnskabens Fremtid». Samme år vendte han tilbake til Norge og arbeidet som klasselærer ved Drammens skole til 1884.

Karriere

Det har vært vanlig å mene at Løchen ble forbigått da man 1884 skulle ansette Lyngs etterfølger som professor i filosofi. Dette er ikke riktig. Løchen var riktignok blant søkerne, men hans navn figurerer ikke hos det mindretall ved fakultetet som ønsket en representant for moderne anskuelser, og heller ikke i den del av pressen som klart gav uttrykk for det samme. Bortsett fra en artikkel om Henrik Ibsen i Nyt Tidsskrift (1882) hadde han heller ingen faglig produksjon å vise til.

I 1885 tiltrådte Løchen som lærer i norsk ved Otto Anderssens skole i Kristiania og året etter oppnådde han den filosofiske doktorgrad på en avhandling om John Stuart Mills logikk.

Filosofisk standpunkt

I sin prøveforelesning presenterte Løchen for første gang sitt radikale filosofiske standpunkt: Man kan ikke lenger godta «saadanne aparte høiere syn paa tingene» som den spekulative filosofi. I den grad faget har en berettigelse, er det ved å tilby et samlende perspektiv på virkeligheten. Som erkjennelsesteori gir filosofien et overblikk over menneskets erkjennende virksomhet, slik denne kommer til syne i de enkelte vitenskaper; som metafysikk samler den vitenskapens spredte bidrag til et helhetlig bilde av hva det er mennesket har erkjent.

Filosofien handler altså på den ene siden om hvordan mennesket erkjenner virkeligheten, på den andre siden om hva det er som erkjennes. At den kan eksistere isolert fra moderne vitenskap, er ifølge Løchen en foreldet oppfatning. Enhver filosof må derfor sette seg inn i de enkelte vitenskaper så langt dette er mulig. Løchen etterkom selv dette kravet i en avhandling om afasiske sykdommer (1888), hvor han studerte den menneskelige bevissthet ut fra nyere empirisk psykologi og i et hjernefysiologisk perspektiv.

Veien mot professorat

I 1888 ble det igjen ledig et professorat i filosofi ved universitetet. Løchen hadde nå de yngre professorenes og den liberale presses høylydte støtte. Avgjørelsen lot imidlertid vente på seg, og først høsten 1890 ble hans motkandidat John Mourly Vold innstilt til embetet. Da hadde Løchen allerede underrettet departementet om at dersom han ikke skulle bli utnevnt, ville han ikke ha mer med universitetet å gjøre. Han gav også uttrykk for at fakultetets flertall hadde «begaaet en Uretferdighed» mot ham. Ut fra sakens dokumenter er det vanskelig å avgjøre om Løchen har rett. Det hele føyer seg inn i en serie turbulente ansettelsessaker ved universitetet i 1890-årene, hvor partene tok i bruk nær sagt alle midler. I kretser som etter hvert skulle bli toneangivende, kom det imidlertid til å hete at universitetet hadde behandlet Løchen dårlig.

Universitetets avgjørelse gikk hardt inn på Løchen. En stund lekte han med tanken på å ta medisinsk embetseksamen: «Min lidenskab er at lære mennesket at kjende; jeg vil, saalangt jeg rækker, have rede paa dets knogler; muskler, nerver, forestillinger, følelser, i normal og i syg tilstand». Det ble med planen.

Psykologi og litteraturvitenskap

Løchens arbeider fra 1890-årene kom til å peke i en annen retning, bort fra den strenge empirismen som preget prøveforelesningen og mot en kombinasjon av to av datidens ekspanderende akademiske disipliner, nemlig psykologien og litteraturvitenskapen. Det er samtidig tale om et prosjekt med klare moralske og politiske dimensjoner, som bør sees i sammenheng med Bjørnstjerne Bjørnsons slagord om «at være i Sandhed» og Ernst Sars’ begrep om «poetokratiet» med den dertil hørende tese om at forfatterne er våre største politikere.

For når Løchen trekker frem litteraturen, er det først og fremst de forfattere han som norsklærer har undervist over i en årrekke, og som på denne tiden er i ferd med å vinne en plass som de store høvdinger i norsk litteratur: Henrik Wergeland, Johan Sebastian Welhaven, Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen. «Det har altid været mig en særegen glæde at studere, hvad disse mægtige, sterkt udviklede personligheder egentlig har levet og lever paa», skrev han. Studiet av de store norske dikterne er ikke minst viktig fordi «menneskene trænger en reisning i personligheden».

Professor 1900–1921

Sterke krefter var etter hvert i sving for å knytte Løchen til universitetet. Hans arbeider hadde gjort sterkt inntrykk, ikke bare på Sars og Bjørnson, men også på litteraturforskere som skulle bli dominerende utover på 1900-tallet. Universitetets urettferdighet var heller ikke glemt. Da Marcus Jacob Monrad døde i 1897, valgte Stortingets budsjettkomité å inndra det ene professoratet i filosofi med den begrunnelse at det ikke fantes kandidater som ville kunne bidra til en faglig fornyelse. Etter en del sonderinger valgte man likevel 1900 å gi Løchen et personlig professorat, mot universitetets ønsker, men med regjeringens velsignelse. Den stilling Løchen selv ikke lenger kunne håpe på, fikk han altså uten konkurranse.

Løchen satt som professor i filosofi frem til 1921, da han gikk av for aldersgrensen. I hans arbeider fra denne perioden finner man i liten grad nye synspunkter. Snarere dreier det seg om spesialstudier av bestemte filosofer (Søren Kierkegaard, Henri Bergson, William James) og diktere eller om populære fremstillinger av psykologiske fenomener.

Desto sterkere kom han til å virke som inspirator. I 1912–1921 var han medbestyrer ved Psykologisk institutt, og i sine seminarer over klassiske filosofiske tekster øvde han en avgjørende innflytelse på senere litteraturforskere som Francis Bull, Harald Beyer og Olav Midttun. Som fagfilosof kom han riktignok til å stå i skyggen av sin mer produktive kollega Anathon Aall, til tross for at Løchen uten tvil la mange av premissene for Aalls kjente fremstilling av den nordiske filosofis historie.

Utgivelser

  • Om Sprogets Væsen og Oprindelse, utrykt avh. (Kronprinsens gullmedalje), 1877
  • Om den Udvikling, Ibsens moralske Grundanskuelse har gjennemgaaet, i Nyt Tidsskrift 1882
  • Om J. Stuart Mills Logik. En kritisk studie, 1885
  • Hvad er Filosofi?, i Nyt Tidsskrift 1886
  • Spørgsmaal vedkommende de afasiske Sygdomme, 1888
  • Welhavens æstetik, i Nyt Tidsskrift 1892/93
  • Hvor langt rækker det legemlige underlag for de sjælelige virksomheder?, i Nyt Tidsskrift 1893/94
  • Naturforskning og fantasi, i Nyt Tidsskrift 1894/95
  • Poul Møller og Hegels filosofi, i Nyt Tidsskrift 1894/95
  • J. S. Welhaven. Liv og skrifter, 1898–1900
  • Søren Kierkegaard, i Samtiden 1902
  • William James. En amerikansk filosof, i Samtiden 1911
  • Digtning og videnskab, 1913
  • Fantasien. Et stykke av sjælelæren, 1917
  • A. M. Schweigaards filosofi, i Edda 1919

Les mer i Store norske leksikon

Faktaboks

Arne Løchen
Historisk befolkningsregister-ID
pf01052055075765

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg