Christopher Arnt Bruun

Christopher Arnt Bruun var en norsk folkehøyskolelærer og prest.

Etter teologisk embetseksamen i 1862 oppholdt Bruun seg i utlandet og deltok blant annet som frivillig i den dansk-tyske krig (1864). I 1867 grunnla han en folkehøyskole i Sel. Han flyttet til Gausdal i 1871 og til «Vonheim», tett ved Bjørnstjerne Bjørnsons Aulestad, i 1875. Bjørnson beundret først Bruun, men tok i 1876 avstand fra det ensidige miljøet som omgav ham, og i 1877–1878 støtte de heftig sammen i striden om de evige helvetesstraffer; Bruun satte dommen og straffen først, mens Bjørnson betonte Guds barmhjertighet.

I sitt hovedverk Folkelige Grundtanker (1878, 4. opplag 1920) trakk Bruun opp målene for sitt pedagogiske virke. Inspirert av Grundtvig ville han gjennom høyskolen virkeliggjøre en norrøn gjenfødelse i folkets oppdragelse og levesett. Grunnlaget for gjenfødelsen skulle være den folkelige kristentro, og i tillegg skulle den ha tilknytning til den gamle nasjonale kultur og samtidens demokratiske bevegelser. Mangelen på folkelig kristendom var Bruuns angrepspunkt mot statskirken. I Christen-Samfundets Synder (1881) omtalte han den «himmelropende uhyrlighet» i at konger som Christian 4, Christian 7 og Karl 4 hadde vært kirkens overhode.

Bruun modifiserte etter hvert sine kirkepolitiske standpunkter, særlig gjennom sine tidsskrifter, For frisindet Christendom (1884–1888) og For Kirke og Kultur (1894–1908 sammen med Thorvald Klaveness). Han ble residerende kapellan ved Johanneskirken i Kristiania i 1893, og var sogneprest samme sted fra 1898–1918. I 1905 gikk han mot selvstendighetspolitikken i forbindelse med unionsoppløsningen i brosjyren Til det norske Folk, som måtte trykkes i Danmark fordi ingen norsk forlegger ville utgi den. Han ble en slags Brand-skikkelse; ensom og sterk i sin kamp ble han et symbol for flere generasjoner i norsk åndsliv.