Den europeiske union. EU, regional samarbeidsorganisasjon i Europa, nåværende navn fra 1993. Etter undertegnelsen av Romatraktaten 1957 ble Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC, Fellesmarkedet) opprettet fra 1958 av seks vesteuropeiske land («de indre seks»): Belgia, Frankrike, Italia, Luxembourg, Nederland og Forbundsrepublikken Tyskland (daværende Vest-Tyskland). 1967 ble de tre fellesskapene – Det europeiske kull- og stålfellesskap (Kull- og stålunionen), Det europeiske økonomiske fellesskap (Fellesmarkedet) og Det europeiske atomenergifellesskap (EURATOM) – slått sammen til De europeiske fellesskap (EF). Enhetsakten av 1986 inneholdt beslutningsprosedyrer for å lette overgangen til det indre marked, som ble opprettet i 1993. Samme år la Maastricht-avtalen grunnlaget for den politiske og den økonomiske unionen (ØMU). Fellesvalutaen euro ble innført i 2002. Amsterdam-avtalen av 1999 styrket Europaparlamentets, dvs. de folkevalgtes, stilling, mens Nice-traktaten av 2000 la til rette for utvidelse av unionen med en rekke land fra Øst- og Sør-Europa. I 2004 ble det enighet om en grunnlovstraktat som samler hele EUs rettsgrunnlag og med målsetninger om en bedre forankring av EU i befolkningen. Den ble imidlertid ikke vedtatt av medlemslandene. I stedet kom i 2008 en ny avtale, kalt Reformtraktaten Grunnlovstraktaten eller Lisboa-traktaten. Denne ble først avvist i en folkeavstemning i Irland, men ble godkjent høsten 2009 og sto deretter foran formell ratifisering.
Fra slutten av 1960-årene har EF/EU vært åpen for utvidelse. Storbritannia, Irland og Danmark ble medlemmer 1973, Hellas 1981, Spania og Portugal 1986 og Sverige, Finland og Østerrike 1995. Utvidelsen i 2004 omfattet Polen, Ungarn, Kypros, Estland, Latvia, Litauen, Tsjekkia, Slovakia, Slovenia, og Malta. Romania og Bulgaria ble medlemmer i 2007. Tyrkia og Kroatia hadde status som kandidatland. Makedonia søkte om medlemskap i 2004. Norge har to ganger forhandlet om medlemskap, men i folkeavstemningene 1972 og 1994 ble det flertall mot medlemskap (se EU-striden).
Institusjonene
Det europeiske råd
Medlemslandene holder toppmøter minst to ganger i året, noe som i praksis har utviklet seg til å bli organisasjonens viktigste forum. Det er her de mest vidtrekkende spørsmål om EUs utvikling blir behandlet. Disse møtene har egentlig ikke status som fast institusjon, men ble formalisert med Enhetsakten og Maastricht-traktaten. Betegnelsen Det europeiske råd kom i bruk fra 1974. Deltakere er stats- eller regjeringssjefene i medlemslandene, samt presidentene i Europakommisjonen og Europaparlamentet. Formannskapet går på omgang mellom medlemslandene og skifter hvert halvår. Etter Reformtraktaten som etter planen skulle tre i kraft i 2009 (men som er utsatt), skal rådet ledes av den nye EU-presidenten. Frem til 2003 ble toppmøtene holdt i formannslandet, men har siden normalt hatt tilhold i Brussel.
Ministerrådet (Unionsrådet)
Ministerrådet (Unionsrådet) ble opprettet 1967. Det består av et regjeringsmedlem fra hvert medlemsland, enten utenriksministeren eller en fagstatsråd. Medlemmene representerer sine hjemland og ikke Unionen. Sammen med Parlamentet er Rådet EUs lovgivende organ. I sine ulike konstellasjoner møtes ministerrådet flere ganger i uken. Konsensus er den mest brukte metoden for å fatte beslutninger, mens de fleste voteringer skjer ved kvalifisert flertall. Frem til medlemsutvidelsen i 2004 hadde rådet 87 stemmer, fordelt etter landenes størrelse fra 10 stemmer for de største til 2 for det minste. Fra 2004 ble stemmetallet økt til 321, fordelt fra 29 for de største til 3 stemmer for det minste landet. Fra 2007 er det 345 stemmer i ministerrådet (se tabell). Kvalifisert flertall består av minst 255 stemmer (73,9 % av stemmene). I tillegg må et flertall av medlemslandene godta beslutningen, og disse landene må også representere til sammen minst 62 % av EUs befolkning for at et flertallsvedtak skal være gyldig. Ministerrådet holder sine møter i Brussel og i Luxembourg. Formannskapet følger samme syklus som Det europeiske råd.
Europakommisjonen
Europakommisjonen, til 1993 EF-kommisjonen, ble formelt opprettet 1967, men var i funksjon helt fra 1958. Frem til 2004 hadde de fem største medlemslandene (Tyskland, Italia, Storbritannia, Frankrike og Spania) to kommissærer (kommisjonsledere) og de øvrige landene én hver. I forbindelse med EU-utvidelsen og Nice-traktaten ble denne fordelingsnøkkelen endret slik at hvert land fra 2004 fikk én kommissær hver. Kommisjonen økte dermed sitt medlemstall fra 20 til 25 og til 27 fra 2007. Grunnlovstraktaten foreslår å reformere denne ordningen ved at antall kommissærer fra 2014 settes til to tredjedeler av antall medlemsland og fordeles etter rotasjonsprinsippet.
Kommisjonen er EUs saksforberedende og utøvende organ, dens «regjering». Kommisjonen har også ansvar for å overvåke at medlemslandene etterlever de vedtak som er fattet i fellesskap. Den skal ha EU-fellesskapets interesser som siktemål og arbeide uavhengig i forhold til det enkelte medlemslands interesser. Kommissærene har ansvaret for de forskjellige sektorer av EUs virksomhet (økonomi, landbruk, miljø, i alt 26 generaldirektorater eller «departementer» med i alt ca. 24 000 ansatte). Kommisjonen har sete i Brussel. Kommissærene utnevnes av medlemslandene i nært samarbeid med presidenten, som fordeler porteføljene. Kommisjonen må godkjennes av Europaparlamentet. Kommisjonen har en funksjonstid på fem år og presidenten velges av Det europeiske råd. – Se tabell over presidentene i kommisjonen.
Europaparlamentet
Europaparlamentet (Forsamlingen) består av parlamentarikere fra medlemslandene, og er verdens største i sitt slag. Det ble opprettet 1958 og velges fra 1979 for fem år i direkte valg i de enkelte medlemsland. Parlamentet har økt mandattallet i takt med antall medlemsland, og nådde etter medlemsutvidelsen i 2007 785 mandater, redusert til 736 ved valget 2009. Disse er fordelt etter folketallet, men med en tilleggskvote for små land. For fordelingen mellom medlemslandene, se tabell. Etter valgene til parlamentet juni 2009 er partigruppen av konservative og kristeligdemokratiske partier den største grupperingen i Parlamentet med 265 representanter, mens de sosialdemokratiske partiene har 184representanter. Den liberale blokken har 84, mens de grønne og venstregruppene har hhv. 55 og 35 representanter.
Parlamentet har beslutningsmyndigheten i lovsaker, godkjenner EUs budsjetter og er kontrollinstans for Kommisjonen. Videre har det til oppgave å godkjenne nye medlemsland og traktater med tredjeland. Sakene forberedes i fagkomiteer, og alle typer plenumsvedtak fattes med simpelt flertall. Parlamentsmedlemmene er gruppert etter partitilhørighet, ikke etter hjemland. Parlamentet er EUs eneste folkevalgte organ og har, i forbindelse med integrasjonsprosessen og grunnlovstraktaten, fått stadig mer reell makt. Møtene holdes i Strasbourg og Brussel.
Domstolen
Domstolen (EF-domstolen) ble opprettet 1953 og har sete i Luxembourg. Domstolen har én dommer fra hvert medlemsland, utpekt av regjeringene i fellesskap for seks år ad gangen. Dommerne velger en president i sin midte, og assisteres av en stab på ni generaladvokater. Som EUs høyeste juridiske organ kan domstolen avgjøre alle typer tvister som gjelder EUs traktater og regelverk, men er ingen straffedomstol. Dens myndighetsområde omfatter både land, bedrifter, organisasjoner og enkeltpersoner. Avgjørelsene fattes ved flertallsvedtak og er umiddelbart bindende for medlemslandene.
Opprettelsen av EU har røtter tilbake til Den europeiske kull- og stålunionen. Planen for denne ble utformet 1950. Den tok sikte på å legge hele den ...
Les mer
1Det gjenforente Tyskland fra 1990
Les mer
Antall etter valget 2009, der antallet mandater i Europaparlamentet ble redusert fra 785 til 736. Landene er rangert etter synkende folketall.
Les mer
Anbefalte lenker
