Den europeiske union. Signeringen av Roma-traktaten på Capitol 25. mars 1957. Blant underskriverne sees Paul Henri Spaak fra Belgia (nr. 1 fra venstre), Konrad Adenauer og Walter Hallstein fra det daværende Vest-Tyskland (nr. 5 og 6 fra venstre) og Joseph Luns fra Nederland (nr. 10 fra venstre). Bildet er et fargelagt svart/hvitt-fotografi.
Den europeiske union – utviklingen av samarbeidet. Opprettelsen av EU har røtter tilbake til Den europeiske kull- og stålunionen. Planen for denne ble utformet 1950. Den tok sikte på å legge hele den franske og tyske kull- og stålindustri under en felles overnasjonal myndighet. På den måten ville man sikre et varig samarbeid mellom de to stater og bl.a. gjøre en krig mellom dem umulig. Overenskomsten kunne tiltres også av andre stater. Belgia, Italia, Luxembourg og Nederland ble med i drøftingene om å virkeliggjøre planen. Avtalen om det første europeiske fellesskap ble undertegnet i Paris 18. april 1951 og trådte i kraft 25. juli 1952. Traktaten hadde en varighet av 50 år og skapte et felles marked for kull, jern og stål mellom de seks landene. Kull- og stålfellesskapet tjente som mønster for andre integrasjonsplaner som ble lansert i begynnelsen av 1950-årene (forsvarsfellesskap, en fellesorganisasjon for landbruket, for transport, for sosialpolitikk m.m.), men ingen av disse planer lot seg realisere. Unionen kom imidlertid til å få stor betydning for arbeidet med å opprette det økonomiske fellesskap og atomenergifellesskapet.
Det europeiske økonomiske fellesskap
Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC, Fellesmarkedet). Planen for et økonomisk fellesskap ble utformet i midten av 1950-årene. Målet var å få i stand en fastere europeisk økonomisk integrasjon med en politisk samling som det endelige mål. På en konferanse i 1955 ble det oppnådd enighet mellom utenriksministrene fra de seks land om å ta sikte på en trinnvis sammensmelting av de nasjonale økonomier, opprettelse av et felles marked og en gradvis harmonisering av sosialpolitikken. 25. mars 1957 kunne representanter fra medlemslandene undertegne Romatraktaten som opprettet det økonomiske fellesskap og atomenergifellesskapet. Begge institusjoner trådte i kraft 1. januar 1958. Traktaten om det økonomiske fellesskap inneholdt 248 artikler. Medlemsstatene ville oppheve tollavgifter, mengdereguleringer og andre hindringer for fri import og eksport av varer seg imellom. De forpliktet seg til å innføre en felles tolltariff og føre en felles handelspolitikk overfor tredjeland og fjerne alle hindringer for den frie bevegelighet for varer, personer (arbeidskraft), tjenesteytelser og kapital mellom medlemslandene. Det skulle ifølge traktaten innføres felles landbrukspolitikk, transportpolitikk og en samordning av medlemslandenes generelle økonomiske politikk, bl.a. skatte- og avgiftspolitikken. I den utstrekning det var nødvendig for at et felles marked skulle bli effektivt, ville medlemslandene forsøke å harmonisere sine lover. Forskjellsbehandling på grunn av nasjonalitet ble i prinsippet forbudt.
Det økonomiske fellesskap siktet mot opprettelsen av et varig politisk fellesskap mellom landene. Det ble etablert en rekke organer for å sikre gjennomføringen av det omfattende samarbeidet. Rådet var den høyeste myndighet; det gikk med virkning fra 1. juli 1967 opp i det felles råd for EF. Det samme gjaldt Kommisjonen, det viktigste utøvende organ. Domstolen og Europaparlamentet var allerede fra starten felles for de tre fellesskap. Traktaten inneholdt ingen bestemmelser som binder medlemslandene i utenriks- eller forsvarspolitiske spørsmål.
Samtidig med traktaten om Fellesmarkedet ble det undertegnet en traktat om Det Europeiske Atomenergifellesskap (EURATOM). Hovedformålet var å tilrettelegge forholdene for etablering og vekst av den industri som arbeider med atomenergi.
Utvidelsen av EF-samarbeidet
1. juli 1968 ble alle tollavgifter på den interne handel i fellesskapene opphevet, og det ble etablert en felles ytre tolltariff. Det tok lengre tid å oppnå enighet om felles jordbruksordninger, og først i 1970–71 hadde man fått ferdig de nødvendige grunnforordninger. Arbeidet med de supplerende og utfyllende regler fortsatte. Både strukturpolitikken og markedspolitikken ble utsatt for sterk kritikk fra flere hold og til dels forsterket under forhandlingene om en utvidelse av fellesskapene. 1969 ble det oppnådd prinsipiell enighet om en utvidelse. Danmark, Irland og Storbritannia hadde søkt om forhandlinger om medlemskap i 1961, Norge i 1962. Utvidelsen ble ikke noe av fordi Frankrike satte seg imot. I 1967 ble søknadene fra de fire land fornyet, og forhandlingene tok til 1970. Norge sa nei ved folkeavstemningen 25. september 1972, men de tre andre søkerlandene ble medlemmer fra 1973. Norge gikk i forhandlinger med EF og inngikk en handelsavtale 1973. Tilsvarende avtaler inngikk EF med en rekke stater utenfor Europa.
Ved Lomé-konvensjonen, som ble inngått februar 1975 og trådte i kraft mars 1976, sikret 46 stater i Afrika, Stillehavsområdet og Det karibiske hav seg et nært handelspolitisk samarbeid med EF. Avtalen kalles også ACP-avtalen (fork. for Africa, Caribbean, Pacific). Overenskomsten garanterte tollfri adgang for produkter fra disse land til EF-området, økt utviklingshjelp, kreditter på rimelige vilkår, industrielt og teknisk samarbeid m.m. En ny partnerskapsavtale ble undertegnet i Cotonou (Benin) i 2000 som styrket den politiske dimensjonen i samarbeidet. I årenes løp har stadig nye land sluttet seg til partnerskapet, og i 2004 deltok 78 ACP-land i Cotonou-avtalen med EU.
EU og medlemslandene bidrar med over halvparten av den samlede offentlige bistanden til verdens utviklingsland. EU er også den største bidragsyteren til FNs budsjett. I FNs organ og i internasjonale forhandlinger taler EUs medlemsland som regel med én stemme for å få større gjennomslagskraft. EUs strategi er å samarbeide nært med FN om utvikling og humanitær bistand for å bidra til et styrket FN og fremme en multilateral verdensorden.
Integrasjonsprosessen
En arbeidsgruppe la i 1970 frem forslag om en økonomisk og monetær union, som skulle gjennomføres i tre etapper i løpet av en 10 års periode. I februar 1971 ble det truffet fire bindende vedtak om samarbeidet i denne sektor, men de mer langsiktige retningslinjer tok man ikke standpunkt til. Planene ble lagt til side etter at oljekrisen og den internasjonale konjunkturnedgang fra 1973 førte til betydelige vanskeligheter for samarbeidet i EF. Sysselsettingsproblemer i de fleste medlemsland og usikre markedsutsikter, synkende investeringstakt og labile valutaforhold skapte til dels reaksjon mot EF i flere medlemsland. Flere av medlemslandene rettet kritikk mot sider av samarbeidet, bl.a. landbruksordningen, fiskeripolitikken og utgiftsfordelingen. Noen av vanskelighetene hadde sammenheng med problemer som oppstod ved utvidelsen i 1973. Hellas, Spania og Portugal innledet forhandlinger om medlemskap i 1976–77. Alle tre ble medlemmer, Hellas i 1981, de to andre fra 1986. Etter folkeavstemninger på Færøyene og Grønland 1982 gikk disse områdene ut av EF. Samlingen av Tyskland 1990 førte til at det tidligere DDR kom med i EF.
I 1980-årene så man flere tegn til at enheten slo sprekker. Særlig gjaldt dette landbrukspolitikken. De store overføringene til landbruket utgjør nesten halvparten av EF/EUs budsjett. I 1980-årene skapte den enorme overproduksjonen («vinsjøer» og «smørberg») avsetningsvansker og prisreduksjoner. Storbritannia var flere ganger misfornøyd med sine bidrag til bøndene på kontinentet, og målsettingen om felles matvarepriser kom i konflikt med de enkelte medlemslands næringsstruktur og interesser. Den alvorligste krisen kom etter toppmøtet 1987, da forhandlingene om landbruks- og budsjettreformer brøt sammen. Storbritannia og Nederland krevde endret landbruksproduksjon for å få ned overproduksjonen. Krisen førte til at EF var uten noe vedtatt budsjett før neste toppmøte i 1988.
Fra 1985 begynte EF arbeidet med å virkeliggjøre Det indre markedet. Dette bygde på prinsippet om fri flyt av personer, varer, tjenester og kapital («de fire friheter»). Konkret innebar programmet at alle vareprodusenter fritt kunne selge sine varer i alle medlemsland, fjerning av grensekontroller, harmonisering av omsetnings- og merverdiavgifter, ytterligere liberalisering av kapitalstrømmen, deregulering av finansielle tjenester og arbeidsmarkedet, og en harmonisering av tekniske standarder. Pådrivere i prosessen var Benelux-landene, som allerede hadde gjennomført flere av tiltakene. Det indre markedet ble formelt etablert fra 1993, selv om flere av hindringene for avtalen ikke var ryddet av veien. Fra 1989 førte EF forhandlinger med EFTA om en felles avtale, EØS-avtalen, der EFTA-landene fikk tilgang til det indre markedet. EØS-avtalen trådte i kraft 1994. EFTA-delen består siden 1995 av Norge, Island og Liechtenstein. Avtalen ble reforhandlet og videreført i forbindelse med medlemsutvidelsen i EU i 2004.
På vei mot unionen
I forlengelsen av planene om det indre marked begynte planleggingen av et utvidet politisk og økonomisk samarbeid. Ved en utvidelse av Romatraktaten 1986 ble det forsøkt å overføre mer beslutningsmyndighet til EFs organer, et vedtak som ikke ble like godt mottatt i alle medlemsland. Den sterke sentraliseringen, med overføring av makt til flernasjonale organer, førte også til en viss oppblomstring av separatistiske og regionalistiske strømninger i enkelte av medlemslandene. Spesielt var Storbritannia skeptisk til en nærmere integrering. Da statsminister Thatcher gikk av 1990, ble det oppfattet som at et viktig hinder for unionsplanene ble borte. Like etter Thatchers avgang ble EF-landene enige om planer for en union, og på EFs toppmøte i Maastricht, Nederland i desember 1991 ble planene vedtatt.
Maastricht-traktaten av 1993 innebar at EF ble til EU, Den europeiske union. Reelt la traktaten grunnlaget for en politisk union og for en økonomisk og monetær (penge)union. Den siste, ØMU, innebar felles valuta og sentralbank, og var dermed langt mer vidtrekkende enn ordningen med en felles avregningsenhet ECU (European Currency Unit) som ble innført i 1981. I tillegg kom planer om felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, enkelte deler av justispolitikken og regionale forhold. Avtalen ble lagt ut til folkeavstemning i de enkelte land, og fikk et skudd for baugen da Danmark sa nei til avtalen juni 1992 (50,7 % nei-stemmer). Etter nye forhandlinger sa Danmark ja til unionen (med visse unntak) i en ny folkeavstemning året etter.
Første trinn i innføringen av fellesvalutaen euro – for børs- og finansverdenen – ble foretatt 1. januar 1999. Sedlene og myntene ble satt i omløp 1. januar 2002, begivenheter med stor symbolkraft – etter en periode med utbredt skepsis til unionsplanene. To måneder ut i 2002 var de nasjonale valutaene ikke lenger gangbare. Overgangen skjedde under stor feiring fra EUs side og uten større praktiske problemer. ØMU omfattet fra starten 11 av de 15 EU-landene. Hellas fylte kriteriene og kom med i 2000. Storbritannia, Sverige og Danmark valgte å stå utenfor. Danskene sa nei i en folkeavstemning i 2000, men regjeringen var opptatt av å holde saken varm. Etter en folkeavstemning i Sverige i 2003 med samme utfall (56,1 % nei til å bytte ut kronen), ble det antatt at spørsmålet var skjøvet ut i tid også for britene og danskene. De fleste nye EU-medlemmene fra 2004 vil tidligst innføre euro i 2009 (Slovenia innførte euro 2007), men de gikk inn i Den europeiske og monetære union fra første dag som EU-medlem. En stabilitets- og vekstpakt, vedtatt på Amsterdam-toppmøtet i 1997, skal sikre grunnlaget for felles pengepolitikk og rente. Et nøkkelpunkt i pakten er at intet land har lov til å la underskuddet på statsbudsjettet overstige 3 % av bruttonasjonalproduktet (BNP), og at brudd på regelen vil medføre bøter i milliardklassen til EU-kassen. Portugal var første land som fikk en advarsel. Da Tyskland, Frankrike og Italia flere år på rad vedtok budsjetter på kant med regelen førte det imidlertid til en oppmyket holdning. EUs finansministere vedtok å sette til side Kommisjonens forslag om disiplinærtiltak – under kritikk for forskjellsbehandling fra små medlemsland. Saken ble brakt inn for EU-domstolen som i 2004 opphevet finansministrenes vedtak og innskjerpet kravet til budsjettbalanse. Politisk sett rådet det imidlertid fortsatt tvil om stabilitetspaktens fremtid. EUs budsjett i 2004 var på 115 milliarder euro. Størstedelen går til landbruk (43 %) og regional utvikling (35 %). Budsjettet utgjør imidlertid bare en drøy prosent av medlemslandenes samlede brutto nasjonalprodukt.
Tanken om felles forsvars- og sikkerhetspolitikk fikk et gjennombrudd på toppmøtet i Helsinki i 1999. Planene ble sentrert om en fredsstyrke (RRF) på opptil 60 000 mann som på 60 dager skal være klar for EU-ledede militæroperasjoner, uavhengig av – men i samarbeid med – NATO og USA. Styringsorganer for dette formålet ble vedtatt opprettet, og for første gang utnevnte EU en egen koordinator for utenriks- og sikkerhetspolitikk, Javier Solana, tidligere generalsekretær i NATO. Etter terrorangrepene mot USA 11. september 2001 stilte EU seg umiddelbart bak USAs internasjonale kamp mot terror. Men underliggende spenninger, både innad i EU og over Atlanteren, kom snart til syne igjen – i forsterket form. Irak-krigen 2003 brakte både EU og NATO inn i en krise. Storbritannia og Tyskland/Frankrike stod i spissen for hhv. USA-allierte og motstandere av krigføringen, som var basert på USAs nye doktrine om forkjøpsangrep i terrorkampen. EUs fredsbevarende styrke på Balkan fremstod som et konkret steg mot å realisere en felles forsvars- og sikkerhetspolitikk. Men det syntes i 2005 å være langt frem til en omforent rollefordeling mellom NATO og EU.
Utvidelse østover og sterkere integrering
Det andre store prosjektet i begynnelsen av det nye hundreåret – ved siden av euroen – var medlemsutvidelsen. Å innlemme en rekke tidligere østblokkstater i unionen var en kraftfull markering av at Europa igjen var samlet etter perioden med kald krig og Berlinmurens fall i 1989 – og samtidig et langt skritt mot å gjøre EU til en alleuropeisk union. Utvidelsen fra 15 til i første omgang 25 tilspisset imidlertid også noen av de utfordringene EU stod overfor. Nice-traktaten av 2000 gav det juridiske og organisatoriske fundamentet for utvidelsen østover. Bare Irland la traktaten ut til folkeavstemning, med nei-flertall som resultat, noe som vakte forvirring og uvisshet i hele EU-systemet. Med solid ja-flertall i en ny avstemning i 2001 var utvidelsesprosessen på skinner igjen. I sluttfasen var landbrukspolitikken en av flokene. Støtten til landbruket krevde fremdeles nær halve EU-budsjettet og hadde lenge vært gjenstand for indre strid. Flere av søkerlandene, ikke minst Polen, hadde store forventninger når det gjaldt overføringene til sitt omfattende, men mindre moderniserte landbruk. Utfallet ble visse kutt i subsidiene, men større grep skjøv man foran seg – til 2013. Dermed kunne København-toppmøtet i desember 2002 gi grønt lys for de 10 første av søkerlandene: Estland, Latvia, Litauen, Polen, Ungarn, Tsjekkia, Slovakia, Slovenia, Malta og Kypros. Påfølgende folkeavstemninger gav solid ja-flertall i disse landene, og 1. mai 2004 trådte medlemskapet i kraft. Folkefester ble holdt i hele Europa i forbindelse med denne viktige utvidelsen, som var den største i EUs historie. Neste pulje omfattet Romania og Bulgaria, som ble medlemmer 2007; mens Kroatia og muligens Tyrkia kan være aktuelle medlemmer. Innlemmelsen av de nye medlemslandene i det felles arbeidsmarkedet ble ansett som den største endringen i europeisk arbeidsliv noensinne. De fleste etablerte EU-land la imidlertid opp til en overgangsordning på sju år; først i 2011 skal prinsippet om fri bevegelse gjelde fullt ut.
Styringsreformer for å gjøre et EU med minst 25 medlemmer håndterbart, ble nedfelt i unionens første grunnlov. Det andre hovedsiktemålet var å gi EU-institusjonene, og selve ideen, en bedre forankring i befolkningen, med vekt på demokrati, åpenhet og forenklinger. Forberedelsene foregikk i det spesielt oppnevnte Konventet, ledet av den tidligere franske president Valery Giscard d'Estaing. Bakgrunnen var målinger som avdekket svak kunnskap og generelt liten tiltro til EU blant folk, markant synkende deltakelse ved valgene til Europaparlamentet og massedemonstrasjoner ved toppmøtene. Våren 2004 skapte tautrekkingene om grunnloven en tiltakende uvisshet om utfallet; Spania og Polen blokkerte fremdriften med sine krav om større endringer. Gjennombruddet kan knyttes til to hendelser: terroranslaget mot Madrid, med påfølgende regjeringsskifte, og et apati- og protestpreget valg til Europaparlamentet. Grunnlovsdokumentet samler i seg alle tidligere traktater og har bestemmelser om enkeltmenneskets rettigheter. De nye stemmevektsreglene vil gi de små medlemslandene større innflytelse enn hva Konventet hadde lagt opp til. Nytt var også en prosedyre for utmeldelse fra EU og at medlemskapet omfatter en solidarisk sikkerhetsgaranti. Et annet trekk er at beslutninger om retts- og indrepolitikk går fra enstemmighet til flertallsavgjørelser. Det skal gjøre EU bedre rustet i kampen mot terrorisme og organisert kriminalitet over grenser.
Den gamle spenningen knyttet til EUs utvikling – enten mot en Europas Forente stater eller mot en løsere mellomstatlig sammenslutning – kom til syne også i prosessen rundt grunnlovstraktaten, men tyngdepunktet synes å ligge nær den sistnevnte posisjonen. Traktaten la dessuten til rette for et «EU i flere hastigheter», ved at grupper av land kunne utvide sitt samarbeid på enkeltområder. De største medlemslandene, Tyskland, Frankrike og – etter at Irak-krigens sår begynte å leges – også Storbritannia, er ved flere anledninger blitt kritisert for å utforme politikken «på kammerset». Dette ble søkt balansert ved at flere avgjørelser krever flertallsvedtak, for å sikre EUs handlekraft. For å tre i kraft måtte imidlertid grunnlovstraktaten godkjennes i alle 25 medlemsland, og nei-flertallet ved folkeavstemningene i Frankrike og i Nederland 2005 økte uvissheten om grunnlovens videre skjebne.
Reformtraktat og ny ledelse
I 2007 feiret EU sitt 50-årsjubileum og overvant samtidig krisen omkring grunnlovstraktaten. Den nye og slankere Reformtraktaten steg opp av grunnlovsprosessens ruiner. Gjennombruddet for den nye traktaten kom på toppmøtet i juni, og i Lisboa i desember 2007 kunne dokumentet signeres av EU-landenes 27 regjeringssjefer. Avgjørende for utfallet ble forbundskansler Angela Merkels reisende interndiplomati under den tyske formannskapsperioden, første halvår 2007, mens hennes portugisiske etterfølger besørget sluttetappen – med den uoffisielle betegnelsen Lisboa-traktaten som synlig bevis.
Til forskjell fra det ambisiøse forslaget til grunnlovstraktat er den kompromisspregede reformtraktaten renset for symboler av typen EU-flagget (12 gule stjerner på blå bunn), EU-hymnen (Beethovens «Ode an die Freude») og EU-dagen (9. mai). Fjerningen av en passus om «fri og uhindret konkurranse», etter krav fra Frankrikes nye president Nicolas Sarkozy, var ment å dempe den markedsliberale profilen – men fremstod kanskje like mye som et eksempel på at traktaten gir rom for ulike tolkninger ut fra nasjonale politiske behov. Men om det er lite som pekte mot et Europas Forente Stater, brakte Reformtraktaten neppe noen vidtrekkende avklaring i spørsmålet om EUs videre utvikling.
Hovedsiktemålet var imidlertid å tilpasse EUs institusjoner og beslutningsprosesser til en union som er utvidet fra 15 til 27 land, og hvor stadig nye anmelder ønske om fremtidig medlemskap. En supplerende målsetning går ut på å «bringe EU nærmere folket», noe som ble løftet frem etter folkeavstemningene i Frankrike og Nederland i 2005. I den påfølgende fasen ble imidlertid «eliten i Brussel» kritisert for angivelig mindre åpenhet under utformingen av Reformtraktaten enn i grunnlovsprosessen, og for at teksten ikke var blitt enklere å tilegne seg for lesere flest.
Her er hovedpunktene i Reformtraktaten:
– Ministerrådet skal fatte sine vedtak med dobbelt flertall, dvs. minst 55 % av medlemslandene, som må ha minst 65 % av EUs befolkning. Dette trer i kraft fullt ut fra 2017, med en overgangsordning de siste tre årene.
– Antallet kommissærer reduseres fra 27 (én fra hvert land) til 15, ved en rotasjonsordning.
– Flertallsavgjørelse innføres i en lang rekke saker, mens vetoadgangen reduseres. Storbritannia har fått en omfattende reservasjonsadgang.
– Det europeiske råd (EU-toppmøtene) blir en fast institusjon, ledet av en president som velges for 2,5 år. Fortsatt halvårlig, roterende formannskap, men bare for «vanlige» ministermøter (ikke toppmøter).
– Det etableres en stilling som utenrikspolitisk koordinator – «Høy representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk» – til å opptre på EUs vegne i internasjonale fora. (Storbritannia nedla veto mot betegnelsen «utenriksminister», og medlemslandene beholder vetoretten i utenriks- og sikkerhetspolitikk).
– Europaparlamentet får mer reell makt, samtidig økes antall mandater fra 736 til 754. Også nasjonalforsamlingene i hvert enkelt land øker sin makt i forholdet til EU.
Den havarerte grunnlovstrakraten rakk å bli ratifisert av 18 medlemsland, bl.a. Tyskland, Spania og Finland, mens ni land utsatte, avstod eller forkastet den i folkeavstemning. Spørsmålet om hvorvidt også den nye og forenklede utgaven - Lisboa-traktaten - skulle legges ut til folkeavstemning, vakte strid flere land, ikke minst i Storbritannia hvor EU-skepsisen synes å være på fremmarsj. I Danmark avlyste statsminister Anders Fogh Rasmussen en signalisert avstemning, etter en ekspertutredning som konkluderte med at det juridisk sett ikke var nødvendig, ettersom traktaten ikke innebærer noen ny suverenitetsavståelse.
Generelt innen EU ble det argumentert med at det ville være uklart om et «ja» eller «nei» skulle omfatte alle punktene i den omfattende traktatteksten, og hvor mange nye avstemningsrunder et «nei» eventuelt ville kreve. Bare Irland vedtok å holde ny folkeavstemning, det eneste landet med en grunnlov som eksplisitt krever det. Irene sa et klart nei til traktaten i folkeavstemningen i juni 2008, og den planlagte iverksettelsen fra det påfølgende årsskiftet måtte utsettes. Etter en ny folkeavstemning i oktober 2009, med 67,1 % ja-stemmer, ratifiserte også Irland traktaten. Noen uker senere var ratifiseringen på plass også for de to gjenstående medlemmene, Polen og Tsjekkia. Reformtraktaten kunne dermed tre i kraft fra 1. desember 2009.
Kort tid i forveien utpekte EU sin første president og utenrikssjef, etter et omfattende internt diplomati fra det svenske formannskapet høsten 2009. Valget falt på Belgias statsminister Herman van Rompuy som president og dermed leder for Det europeiske råd, med en funksjonstid på 2,5 år. Baronesse Catherine Ashton, EU-kommissær for handel og tidligere leder av Overhuset i det britiske parlamentet, ble den første som innehar det nye vervet som forener funksjonene som utenriks- og sikkerhetspolitisk leder i Ministerrådet og utenrikskommissær i Kommisjonen. Hun er samtidig EU-kommisjonens visepresident og har en funksjonstid på 5 år. En rekke navn verserte i diskusjonen om både president- og utenrikssjefsvervet, deriblant Storbritannias tidl. statsminister Tony Blair som presidentkandidat tidlig i løpet. Det enstemmige valget av to så vidt lite kjente politikere, i et kandidatgalleri med flere høyt profilerte nåværende og tidligere politiske ledere, ble tolket som uttrykk for at det var lagt størst vekt på evnen til å søke konsensus gjennom stille diplomati - og også for at både mektige og små medlemsland ønsket å beholde en stor grad av egen styring i utenrikspolitikken. Kristeligdemokraten Rompuy og den tidligere Labour-politikeren Ashton besørger for øvrig en partipolitisk balanse i toppvervene.
