Dominicas historie

Dominica var opprinnelig befolket av arawaker og senere av kariber. I 1493 ankom Kristoffer Columbus øya. Etter at Dominica ble proklamert som spansk koloni, overtok franske pirater herredømmet på 1600-tallet.

I løpet av 1700-tallet vekslet kontrollen over Dominica mellom briter og franskmenn. Med konflikten mellom de to kolonimaktene ble størstedelen av den opprinnelige befolkningen drept eller deportert. Afrikanske slaver utgjorde deretter den største befolkningsgruppen.

Storbritannia fikk i 1783 øya definitivt anerkjent som koloni. I årene 1833–1940 ble Dominica administrert sammen med Leewardøyene, og i perioden 1958–1962 var øya medlem av Vestindia-føderasjonen. I 1967 fikk Dominica indre selvstyre innenfor øygruppa West Indies Associated States. 3. november 1978 erklærte øya seg selvstendig innenfor Samveldet av nasjoner under ledelse av statsminister Patrick John.

Syklonene David og Fredrik forårsaket i 1979 og 1980 store ødeleggelser som gjorde om lag 70 prosent av befolkningen hjemløse, og i kjølvannet av katastrofen fulgte korrupsjon og politiske skandaler som førte til at John måtte gå av. Ved valget i 1980 vant Dominica Freedom Party, og Mary Eugenia Charles ble Karibias første kvinnelige statsleder. Flere opprør, blant annet fra en gruppe rastafarianere, ble slått ned i begynnelsen av 1980-årene, og Patrick John forsøkte i 1983 å ta makten i et statskupp med amerikanske leiesoldater.

Charles var talskvinne for Organisasjonen for Østkaribiske Stater (OECS), som støttet den amerikanske invasjonen i Grenada i 1983. USA har etter dette gitt økonomisk og militær støtte til Dominica og de øvrige medlemmene av OECS. Charles ble gjenvalgt i 1985 og 1990, men trakk seg tilbake fra politikken i 1995. Ved Charles' død samme år overtok den 31 år gamle Roosevelt Skerrit, og parlamentsvalget i 2005 ga hans Labour-regjering fornyet mandat.

I 2002 sto Dominica overfor en økonomisk krise, med synkende inntekter fra bananeksport og turisme. Statsminister Pierre Charles la i sin regjeringstid (Labour Party, 2000–2004) om til en mer USA-kritisk kurs, og i 2004 inngikk landet en bistandsavtale med Kina. Vernon Lorden Shaw var president i 1998–2003, etterfulgt av Nicholas Liverpool og Charles Savarin (2013-).