Faktaboks

Eidsfos jernverk

Eidsfos Verk

Eidsfos Jernverk
Eidsfoss Jernverk på slutten av 1800-tallet.
Av /Nasjonalbiblioteket.

Eidsfos jernverk er et gammelt norsk jernverk som lå på landtungen (eidet) mellom Bergsvannet og Eikeren, i Eidsfoss utenfor Holmestrand. Jernverket var i drift mellom 1697 og 1884, deretter var det støperi under navnet Eidsfos Verk fram til 1961.

Deler av det gamle verksområdet er i dag et levende kulturminne og drives som museum, med den herskapelige Eidsfoss hovedgård, autentiske industribygninger og vel bevarte eller restaurerte arbeiderboliger med mer fra det gamle jernverkssamfunnet.

Opprettelsen

Caspar Herman Hausmann

Eidsfos Jernverk ble opprettet i 1697 av generalløytnant Caspar Herman Hausmann. Bilde fra Norsk biografisk leksikon.

Caspar Herman Hausmann
Av /Kunnskapsforlaget/NTB Scanpix ※.

Jernverket ble opprettet i 1697 av generalløytnant Caspar Herman Hausmann (1653–1718). Den 9. mars 1697 inngikk Hausmann avtale med eieren av Jarlsberg grevskap, baron Gustav Wilhelm von Wedel, om å opprette Eidsfos Jernverk. Gjennom avtalen fikk Hausmann tildelt privilegier på linje med andre norske jernverk, til blant annet å avvirke skog, utnytte vannfall og forplikte bønder til å levere trekull og kjøre malm. Etter hvert fikk jernverket også rett til å drive sagmølle, teglbrenneri og mølle. Eiere, funksjonærer og arbeidere ble fritatt fra militærtjenesten. Jernverkseieren hadde rett til å dømme arbeidere bøter og fengsel på vann og brød for mindre forseelser. Til slutt hadde jernverkets faste folk også lov til å kjøpe mat og materialer i landets byer og ladesteder.

Eiere i jernverksperioden

Karen Toller

Karen Toller overtok jernverket etter sin mann. Maleri av Karen Toller som skal være malt av Hans Arbien.

Karen Toller
Av /※.
  • 1697–1718: Caspar Herman Hausmann, som i 1703 også fikk tillatelse til å opprette Moss Jernverk
  • 1718–1742: Karen Hausmann, født Toller, enka etter Casper Herman Hausmann. Karen Toller fikk med seg store jordeiendommer inn i ekteskapet og bedriften, og framsto som en dyktig bedriftsleder gjennom et knapt kvart århundre. I 1722 traff hun således overenskomst med gårdeierne rundt Bergsvannet om godtgjørelse til disse for vannskade på grunn av den oppførte hoveddam i Eidselva.
  • 1742–1757: Frederik Ferdinand Hausmann (1693–1757) som var arkitektur- og hageinteressert, og også eide Mangelsgården i Christianiaeide.
  • 1757–1769: På slutten av Frederik Ferdinand Hausmanns etter hans død ble deler av verket solgt til ulike medeiere: oberstløitnant, senere oberinspektør på Jarlsberg, Caspar Frederich Hagemann, kanselliråd Herman Løvenskiold, kanselliråd Brede Plade (Plathe), oberst Wilhelm Sehested og dessuten brødrene generalmajor Peter Deichman, kammerråd Wilhelm Deichman og kanselliråd Carl Deichman.
  • 1769–1774: Bartholomeus Rasch (1723–1805) med flere
  • 1774–1783: Bartholomeus Rasch (eneeier) som måtte pantsette verket til justisråd og rådmann i København Jørgen Thulstrup
  • 1784–1795: Jørgen Thulstrup kjøpte jernverket i 1784 for 41750 riksdaler
  • 1795–1837: Peder von Cappelen kjøpte Eidsfos Jernverk for 45 800 riksdaler i 1795. Jernverket opplevde sin glanstid under hans ledelse. Kongsberg Jernverk med gruver, skoger og sagbruk ble kjøpt i 1824. Cappelen innførte mange forbedringer på Eidsfoss. Veiene ble reparert og forbedret, og under ledelse av Cappelens kone, Christine Marie Klein, ble hageanlegget rundt hovedgården bygget om.
  • 1837–1865: Etter Peder von Cappelens død ble hans forretninger videreført under navnet «Peder Cappelens Enke» og ledet av Peder og Jacob Cappelen Ottesen, dattersønner av Peder og Christine Marie von Cappelen, og sogneprest i Hof, Thurmann, som var gift med Cappelens datterdatter. Forretningene gikk dårlig, og eierne måtte selge verket til Jørgen Cappelen Omsted og John Collet Bredesen fra Solør.
  • 1865–1873: «Det norske Trekuljernskompani» kjøpte verket for 226 550 speciedaler. Det var et engelsk interessentskap bestyrt av William Pare, London, med generalkonsul Crowe i Christiania som konsulent. Forvalter Gudbrand Haldorsen bestyrte verket inkludert skogene, og var dets egentlige leder.
  • 1873–1879: Johan Jørgen Schwartz med flere kjøpte verket.
  • 1879: Johan J. Schwartz ble eneeier. Verket ble fått konkurs samme år, og etter kort tid var det slutt på tilvirkning av eget råjern.

Bygninger

Eidsfos Hovedgård, vykort, 1911.
Av .

Eidsfoss Verk. Bygninger av ulik alder vitner om verkets lange historie.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Arbeiderboliger i Bråtagata.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Jernverksanlegget ble lagt på landtungen (eidet) mellom Bergsvannet og Eikeren. En kunne på denne måten utnytte vannfallet på sytten meter for å drive anleggets vannhjul. Disse drev blåsebelger ved den omtrent seks meter høye masovnen, bygd av Melchior Batz og medhjelpere, og selve hammeren der stangjern ble hamret ut.

Hovedgården og hagen på Eidsfos kan ha blitt bygd på 1740-tallet. Gården hadde et særpreget, svensk inspirert seteritak (valmtak). I førstningen hadde hovedgården bare en etasje med laftet tømmer som har enten vært rappet (murpusset) eller panelt. Sannsynligvis ble annen etasje oppført i 1770-årene av Bartholomeus Rasch (1723–1805). I 1820-årene eller etter 1837, da Cappelens enke og hans barn og svigersønner overtok Eidsfos Jernverk, ble det satt i gang omfattende reparasjons- og oppgraderingsarbeider. Kontor og uthus med stall, fjøs med mer brant i 1910. Omtrent på samme tid ble kjøkkenfløyen tilbygget på hovedbygningen.

Gruver

I førstningen smeltet en jernmalm fra de nærliggende jerngruvene, blant annet Thorrud gruber. Snart ble det imidlertid klart at malmens kvalitet var for dårlig. Jernverket ble da avhengig av leveranser fra Arendalsfeltet. Malmen ble skipet fra gruvene på Sørlandet til Sande, som i likhet med malm fra Borgengruvene måtte fraktes til Eidsfoss med hest og kjerre. Dette foregikk fram til 1880-åra over den primitive veien Bergstigen, deretter foregikk malmtrafikken på den nye veien over Hanekleiva.

Sirkumferens

I 1698 fikk jernverket tildelt en såkalt sirkumferens – geografisk omkrets. Bøndene på omtrent tre hundre gårder innenfor denne sirkumferensen var forpliktet til å framstille og kjøre trekull. Det var 73 gårder og gårsdsparter i «Skoue Annex», 114 gårder i Sande hovedsogn, 92 i Hof med «Wasseren Annex» og Hillestad anneks i Botne hovedsogn. Sirkumferensen strakk seg i underkant av fire mil ut fra jernverket, det vil si så så langt som Skoger og deler av Våle.

Likedan som ved mange andre jernverk, var bøndene lite fornøyde med pliktarbeidet, og særlig ikke med prisen på trekulla. Bøndene var også forpliktet til kjøring av malm, noe som de mente slet på hester og utstyr. Til slutt likte bøndene heller ikke hvordan verkets funksjonærer behandlet dem.

Transportproblemer

Gjennom det meste av jernverksperioden var det problemer med transport av gods og varer inn og ut av verket. Fra starten og fram til langt ut på 1800-tallet fantes det bare dårlige kjerreveier og stier til og fra verket. Transporten inn og ut av verket foregikk først og fremst med sleder om vinteren. Store mengder trekull til sommerens produksjon ble lagret på Eidsfoss. Verkets produkter ble lastet på prammer og skipet over Eikeren til Vestfossen, der de ble losset av og fraktet videre til lands. I 1860 anskaffet verket en dampbåt «D/S Stadthauptmand Schwartz». Den fraktet gods og personer over Eikeren mellom Eidsfoss og Vestfossen.

Etter at jernverksperioden var slutt og det bare var støperi på Eidsfos, gjorde Tønsberg–Eidsfossbanen (Vestfold privatbaner), som ble åpnet i 1901, slutt på transportproblemene. Frakting av råstoffer og produkter gikk fra da av – bokstavelig talt – på skinner.

Produkter

Eidsfos Jernverk
Ovn fra Eidsfos Verk, fra den tida det var støperi.
Av /Jernverket Eidsfoss.
Lisens: CC BY SA 4.0

Den første ovnsplaten ble støpt i 1698. Motivet forestiller verkets ni bygninger og kong Christian 5 til hest. I tillegg til støpejernsovner ble det også produsert stangjern helt fra oppstarten av jernverket. I 1703 fikk Hausmann monopol på stålimport og opprettelse av stålverker, for en periode på tolv år.

Under Bartholomeus Rasch leverte jernverket om lag 2000 skippund (1,25 tonn) jern om året, og fra stålovnen også en del stål. Stålovnen ble bare satt i gang en gang om året og smeltet 70 skippund (44 kilo) stål.

Under Peder von Cappelen opplevde jernverket sin glanstid. Kongsberg Jernverk med gruver, skoger og sagbruk ble kjøpt i 1824. Cappelen selv innførte mange forbedringer på Eidsfoss.

I annen halvdel av 1870-tallet gikk det mot slutten av jernverkstida på Eidsfos. Prisene på stangjern falt dramatisk, det var dårlige konjunkturer og en satsning på tilvirkning av digelstål slo grundig feil. Jernverkseier Schwartz slo seg selv konkurs i 1879. Kongsberg Jernverk, som var en del av Eidsfos Jernverk, ble solgt, sammen med tilhørende gruver, skoger og sagbruk. Også de store skogeiendommene i Sandsvær, Eiker og Skoger gikk med i dragsuget.

Masovnen ble nedblåst for godt rundt 1880. Uten egen jernproduksjon var firmaet ikke noe jernverk mer, men bare et støperi. Navnet skiftet til Eidsfos Verk, og verket gikk over til å basere støperivirksomhet på importert jern. Produksjonen av stangjern tok slutt omkring 1880. Blant produktene var det ovner og landbruksmaskiner med jerndeler. Ovnsstøperiet fortsatte sin virksomhet fram til 1961.

Jernbanevogner

I støperitida på slutten av 1800-tallet, og i forbindelse med byggingen av Tønsberg–Eidsfossbanen, satset Eidsfos Verk på tilvirkning av jernbanevogner. I første omgang produserte verket godsvogner til den smalspora privatbanen som åpnet i 1901. Etter hvert gikk Eidsfos Verk over til å lage andre typer jernbanevogner.

I 1938, da privatbanen ble lagt ned, hadde Eidsfos Verk vokst til en av landets største vognprodusenter. Bedriften flyttet produksjonen av jernbanemateriell til på Sundland i Drammen. Vognproduksjonen fortsatte på Sundland til virksomheten ble innlemmet i Strømmens Værksted i 1969.

Mekanisk verksted og nye former for industri

Etter at støperiet på Eidsfoss ble lagt ned i 1961, fortsatte Eidsfoss verk sin industrielle virksomhet som et mekanisk verksted. Her ble det blant annet produsert store sentralfyringsanlegg for bygårder. Aksjeselskapet Vire & Metalldukfabrikken ble etablert som et samarbeid mellom Norsk Gjærde- og Metalldukfabrikk AS i Oslo og AS Eidsfos Verk i 1961. Firmaet framstilte virer som er en finmasket metallduk som brukes i fremstillingen av papir, papp og kartong. Virefabrikken ble lagt ned på slutten av 1980-tallet, og i dag er det Mar-Kem, som blant annet produserer rustfrie rør til oljevirksomheten på norsk sokkel, som viderefører den stolte industritradisjonen på Eidsfoss.

Fra industrikultur til kulturindustri

Hovedgården ble fredet allerede i 1923. Etter nedleggelsen av støperiet i 1961 gikk tallet på sysselsatte på Eidsfoss kraftig ned. Mange beboere flyttet ut av de gamle arbeiderboligene, som var forbeholdt verkets ansatte og dessuten ikke hadde moderne fasiliteter.

Fraflytting førte til forfall, og på 1970-tallet ønsket verket å rive arbeiderboligene i Bråtagata. De sto også i veien for planer om ny fylkesvei og sikrere utkjøring fra industriområdet. Hof kommune vedtok rivningen, og et par bygninger ble tatt ned. En gruppe lokale ildsjeler, med støtte fra kunstnere og vernemyndighetene med Riksantikvaren i spissen, engasjerte seg og hindret mer ødeleggelse.

Etter massivt trykk i mediene, særlig Vestfold Arbeiderblad, ble ansvaret for bygningene overdratt en stiftelse på begynnelsen av 1980-tallet. Stiftelsens medlemmene pusset opp og vedlikeholdt boligene på dugnad. I kjølvannet av dette flyttet mange til stedet, blant dem flere kunstnere og kunsthåndverkere som ønsket å jobbe og tilby sine arbeider i de kulturhistoriske bygningene.

Den siste verkseierfamilien flyttet ut av Hovedgården i 1987, og i 1990 ble gården en stiftelse. Kort tid etter ble museumsstiftelsen Eidsfoss industrihistoriske samlinger etablert. I samarbeid med Nord-Jarlsbergmuseene (nå en del av Vestfoldmuseene) har det blitt arrangert museumsutstillinger siden 1990-tallet.

Eidsfoss er i dag et yndet sted å besøke for hytteturister og den øvrige befolkningen i det folkerike omlandet. I tillegg til museer, spisesteder, butikker og gallerier, finner en rekke kunstutstillinger, kulturarrangementer og markeder sted på Eidsfoss hvert år.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Christensen, Erling: Eidsfoss-minner. Eidsfoss, 1992.
  • Coldevin, Axel: Norske storgårder, b. 2, 1950, 103–115.
  • A/S Eidsfos Verk. Oslo: P.M. Bye & Co., 1947. Finn boken
  • Haugan, Axel: Med køl til Eidsfoss Verk i 200 år. Tønsberg: Olafsen grafisk, 1997.
  • Joramo, Morten Alexander: Eidsfos jernverk 1697–1997: jubileumsbok, 1997.
  • Schwartz, Joh. J.: Eidsfos Jernverk: 1697–1897, 1898.
  • Skjeldbred, Kristin: Jernverket på Eidsfoss – Emnehefte for 7. – 9. klasse, Nord-Jarlsbergmuseene, 2002.
  • Søyland, Kasper Rogde: "Folk i husan". Historien om et bevaringsengasjement. Forutsetninger og begrensninger for restaurering av arbeiderboliger og framveksten av et kunstnermiljø på det gamle jernverkstedet Eidsfoss i perioden 1978–1991. Masteroppgave. Bakketeigen: Høgskolen i Vestfold, 2011.
  • Talleraas, Lise Emilie Talleraas: Nord-Jarlsberg, et område i endring. Nord-Jarlsbergmuseenes nettsider (nord-jarlsberg.museum.no).
  • Unneberg, Sigurd H.: Hof bygdebok, bd. 1, Gjøvik. 1964.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg