Erwin Rommel

Under «liksomkrigen» ( «Sitzkrieg», «phony war») fikk Rommel kommando over 7. panserdivisjon som var stasjonert ved Rhinen. Slaget om Frankrike begynte 10. mai 1940 og Rommels styrker hadde stor suksess i framrykkingen gjennom Belgia og Nord-Frankrike. På én uke hadde han krysset Maas og avanserte 30 mil inn på fiendtlig territorium. Rommel presset på lenger enn sitt opprinnelige mål og nådde Lille 27. mai. Da den britiske ekspedisjonstyrken ble nødt til å trekke seg ut gjennom Dunkerque, mottok Rommel Jernkorsets Ridderkors. Senere deltok styrkene hans i andre fase av invasjonen, Plan Rød (Fall Rot), som tvang Frankrike til å inngå våpenhvile 22. juni samme år.

Rommels panserdivisjon fikk kallenavnet «Spøkelsesdivisjonen» fordi det for fienden var umulig å vite hvor de gjorde fremstøt, og ved enkelte tilfeller også for den tyske overkommandoen.

10. juni 1940 involverte Benito Mussolinis Italia seg i krigen, og i september innledet de kampene i Nord-Afrika. På nyåret 1941 var imidlertid den italienske hæren på bakbeina etter britenes suksessfulle Operasjon Compass som førte til erobring av store områder i italiensk Libya.

I februar 1941 ble Rommel øverstkommanderende for det tyske afrikakorpset, opprettet for å unnsette italienerne fra total kollaps i ørkenen. Gjennom Operasjon Sonnenblume (norsk: solsikke) gjenerobret han de tapte områdene, men stanset ved Egypt da allierte styrker fremdeles klynget seg til den viktige havnebyen Tobruk. I november frigjorde britene byen og presset aksemaktene langt innover i Libya. En uventet motoffensiv i januar/februar 1942 førte til at Rommel gjenerobret mesteparten av det han hadde tapt noen måneder tidligere.

Sommeren 1942 ledet Rommel en offensiv hvor styrkene hans erobret Tobruk og avanserte innover i Egypt. For dette ble han utnevnt generalfeltmarskalk. Han ble slått av britene ved El-Alamain i november 1942, omtrent samtidig som USA landsatte styrker på kontinentets vest-kyst. Deretter fulgte et kappløp om å nå Tunisia, men aksemaktene ble uunngåelig nedkjempet og kastet ut av Nord-Afrika i mai 1943. Erwin Rommel hadde blitt kalt inn fra stillingene i Tunisia allerede i mars, grunnet sykdom. Han hadde i løpet felttoget fått tilnavnet «Ørkenreven» for sin militære kløkt.

8. september 1943 ble Italias våpenhvile med de allierte offisiell, og styrker under Rommels kommando okkuperte Nord-Italia. I desember 1943 ble han omdirigert til det fremdeles okkuperte Frankrike, hvor han i januar 1944 ble sjef for en armégruppe og ledet motstanden ved den allierte invasjonen av Normandie i juni samme år (D-dagen). 17. juli 1944 ble han hardt såret under et flyangrep.

Rommel forstod nå at krigen var tapt, og oppfordret Hitler til å slutte fred med de allierte.

Rommel kjente til planene rundt 20. juli-attentatet mot Hitler, uten å ta direkte del i det. I oktober ble han mistenkt og fikk valget mellom å bli stilt for retten eller ta sitt eget liv; han valgte det siste. 14. oktober 1944 ble den tyske feltherren overrakt den dødelige giftkapselen. Fire dager senere fikk Erwin Rommel en statlig begravelse.