Under den sovjetiske okkupasjonen fra 1940 gikk en del forfattere over til kommunismen. Andre ble i landet, men forholdt seg passive. Under den tyske besettelsen i 1941–1944 hadde mange forfattere evakuert til Sovjetunionen, der de utgav antifascistiske verker med poesien som dominerende sjanger.
Etter det tyske nederlaget i 1944 flyktet en rekke forfattere. Av disse havnet mange i Sverige. Lyrikeren Bernard Kangro ledet et estisk forlag i Lund, Eesti Kirjanike Kooperativ, som stod for de fleste utgivelsene. I Toronto, Canada, fantes det estiske forlaget Orto.
I den estiske sovjetrepublikken var litteraturen frem til slutten av 1950-årene preget av en dogmatisk sosialistisk realisme med temmelig skjematisk behandling av det estiske folks historie, klassekamp på landsbygda, forholdene under krig og okkupasjon med mer. Den første viktige fornyelsen under okkupasjonen kom mot slutten av 1950-årene i lyrikken, med Jaan Kross, som hadde vært forvist til Sibir, Ain Kaalep (født 1926) og Ellen Niit (1928–2016).
Estisk litteratur flyttet i 1960-årene tilbake til hjemlandet. Helt enestående er poesien til religionsforskeren og orientalisten Uku Masing (1909–1985). En viktig impulsgiver var Artur Alliksaar, hvis produksjon til dels kom ut posthumt. Betti Alver forholdt seg under okkupasjonen lenge taus; nå stod hun frem på nytt med gamle og nye dikt og markerte seg som sin tids kanskje betydeligste estiske poet.
En ny generasjon kvinnelige lyriker stod frem etter 1960-årenes tøvær, Lilli Promet (1922–2007) og Aimée Beekman (født 1933). Viivi Luik gikk i 1985 sensasjonelt over i prosaistenes rekker med dristig behandling av tabubelagte emner fra Estlands historie under Josef Stalin i Den sjuande fredsvåren (på norsk 1988).
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.