FNL

Den engelske forkortelsen er NLF (National Liberation Front for South Vietnam), men i Norge og mange andre land brukes den franske forkortelsen: Front national de libération du Sud-Viêtnam (FNL), «Den nasjonale frigjøringsfronten for Sør-Vietnam». FNLs motstandere kalte dem for Vietcong («Viet-kommunister»).

Under Genèvekonferansen i 1954 hadde Vietnam blitt delt ved den 17. breddegrad. Den Demokratiske Republikken Vietnam (Nord-Vietnam) sto under ledelse av Vietnams Arbeiderparti (kommunistpartiets navn på den tida), som fra 1956 ble ledet av president Ho Chi Minh og deretter av førstesekretær Le Duan. Sør-Vietnam ble i 1955 en republikk (Republikken Vietnam) under president Ngo Dinh Diem. Han kastet alle de franske rådgiverne fra kolonitiden ut av Sør-Vietnam og erstattet dem med amerikanske, og innførte et autoritært styre med undertrykkelse av både kommunistisk og annen opposisjon. Diem kjente seg dessuten ikke forpliktet til å leve opp til Genèveavtalen om å holde alminnelige valg i hele Vietnam før juli 1956 med sikte på gjenforening av landet.

I årene 1954–1957 konsentrerte de nordvietnamesiske lederne seg om å bygge sosialisme i nord, men førstesekretær Le Duan hadde omfattende erfaring fra partiarbeid i sør. Han arbeidet for å gjenoppta kampen i sør. Fra 1957 begynte kommunistene i sør å væpne seg for å kunne gjøre motstand mot Diems undertrykking, og Vietnamkrigen ble et faktum. I 1959 bestemte Vietnams Arbeiderparti under Le Duans ledelse seg for å gi omfattende støtte til et væpnet geriljaopprør i sør.

Denne situasjonen dannet bakgrunn for at frigjøringsfronten FNL ble stiftet i desember 1960. Formelt var fronten en bredt sammensatt organisasjon med en ledelse sammensatt av flere ulike politiske grupperinger. I realiteten mottok FNL fra første stund instrukser fra kommunistpartiets ledelse i Nord-Vietnam, formidlet gjennom en eksekutivkomité i sør, som på engelsk gikk under navnet Central Office for South Viet Nam (COSVN). Frem til 1967 sto COSVN under ledelse av Nguyen Chi Thanh, deretter av Pham Hung. FNL mottok våpen, utstyr og veltrente soldater fra Nord-Vietnam på Ho Chi Minh-stien gjennom Laos og via havnebyen Sihanoukville (Kampong Som) i det nøytrale Kambodsja.

FNL bygget opp et omfattende organisasjonsapparat, ledet av en sentralkomité, et politbyrå og et presidium. Dens hovedstyrke var en effektivt organisert opprørshær. Den mest fremtredende militære kommandanten var general Tran Van Tra, men han og de andre militærsjefene mottok instrukser fra COSVN.

I opprørets første år (1959–1963) gjennomførte FNL et antall geriljaangrep mot sørvietnamesiske styrker. De var mest beregnet på å vise styrke og svekke den sørvietnamesiske hærens moral. FNLs strategi de første årene la hovedvekten på politisk arbeid for å skaffe seg oppslutning og makt i flest mulig landsbyer, og rekruttere og trene geriljasoldater. For å oppnå dette la FNL press på landsbyledere for at de skulle støtte FNL og motarbeide Sør-Vietnams regjering. Hvis de nektet, ble de ofte drept.

Under Sør-Vietnams politiske krise etter kuppet mot Diem i november 1963 vant FNL økt støtte. Gjennom systematisk organisasjonsarbeid skaffet FNL seg kontroll over betydelige deler av den sørvietnamesiske landsbygda, med unntak for de områdene der de religiøse sektene Cao Dai og Hoa Hao sto sterkt. FNL etablerte også celler i byene, men greide ikke å få noen dominerende innflytelse der.

Under president John F. Kennedy (1960–1963) økte USA antall militærrådgivere i Sør-Vietnam. Under etterfølgeren Lyndon B. Johnson (1963–1970) overtok USA ledelsen av Sør-Vietnams krigføring, landsatte store bakkestyrker og bombet så vel Nord-Vietnam som Ho Chi Minh-stien og FNL-kontrollerte områder i sør. For å sikre seg mot amerikansk bombing, bygde FNL et omfattende skjult tunnelsystem under jorda for organisasjonens ledelse. Da tunnelene ble oppdaget og kom under kraftig bombing og bakkeangrep, etablerte FNL og COSVN seg inne på kambodsjansk territorium. Dette økte betydningen av forsyninger fra Nord-Vietnam via Sihanoukville.

Fra midten av 1960-årene mottok FNL sterk støtte fra solidaritetsbevegelser som demonstrerte mot den amerikanske krigføringen rundt om i verden. Også i Norge ble det opprettet mange FNL-grupper, og demonstranter gikk med jakkemerker med teksten «Seier for FNL!».

I 1968 spilte FNL en hovedrolle og led enorme tap i Tet-offensiven, samt i flere påfølgende offensiver. I juni 1969 opprettet fronten en provisorisk revolusjonsregjering i Sør-Vietnam (PRR). Den fikk delta i offisielle fredsforhandlinger i Paris sammen med Nord-Vietnam, USA og Sør-Vietnams regjering. Parallelt med de offisielle forhandlingene ble det holdt hemmelige forhandlinger mellom USA og Nord-Vietnam der verken PRR eller Republikken Vietnam (Sør-Vietnam) var med. Det var ikke de offisielle forhandlingene, men de hemmelige forhandlingene mellom den nordvietnamesiske kommunistlederen Le Duc Tho og USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver Henry Kissinger som førte til Paris-avtalen i januar 1973 om våpenhvile i Sør-Vietnam og amerikansk tilbaketrekking. PRR og Nguyen Van Thieus sørvietnamesiske regjering anerkjente ikke hverandre, og ville derfor ikke undertegne avtalen sammen. Løsningen ble at de undertegnet på hvert sitt papir.

Etter at FNL var blitt svekket av Tet-offensiven, tok nordvietnamesiske soldater over mye av den militære krigføringen i Sør-Vietnam. FNL beholdt likevel en viktig rolle, ikke minst i den seierrike Ho Chi Minh-offensiven, som førte til Nord-Vietnams erobring av Saigon den 30. april 1975.

Etter Vietnams gjenforening i 1975–1976 forsvant FNL og PRR ut av bildet. De ikke-kommunistiske FNL-lederne fikk lite å si i den nye Sosialistiske republikken Vietnam (SRV), skjønt PRRs forhandlingsleder i Paris, Nguyen Thi Binh, ble viseutenriksminister. Som organisasjon ble FNL innrullert i den offisielle masseorganisasjonen Fedrelandsfronten.

• Vietcong
• Vietnamkrigen
• Vietnam
• Vietnams historie
• Vietnams politiske system