Fjernsynsteatret

Fjernsynsteatret var et teater innenfor NRK som eksisterte i årene 1960–1991.

Etter et års prøvedrift ble NRKs faste «scene» åpnet 8. september 1960. Den første forestillingen, Telefonkiosken av Peter Brook, ble vist allerede 8. april 1959. Arild Brinchmann var leder for teatret fra starten til 1967, Tore Breda Thoresen fra 1967 til 1980 og Magne Bleness fra 1980. Teatret arbeidet med et fast ensemble, og hadde i starten en årsproduksjon på 20–25 oppsetninger. Etter som produksjonsmetodene ble mer omfattende og kostbare, sank antallet egenproduserte forestillinger betraktelig.

Fjernsynsteatret viste også nordiske forestillinger som ble formidlet gjennom Nordvisjonen. Etter hvert slapp også internasjonale fjernsynsselskapers produksjoner til.

Fra starten var Fjernsynsteatret svært omstridt. På grunn av teatrets spesielle stilling som totalt statsdrevet, behøvde man ikke ta hensyn til noen eventuell egeninntekt. I 1960-årene var derfor Fjernsynsteatret landets viktigste eksperimentelle scene, der det blant annet i stor grad ble oppført stykker av Beckett, Pinter og andre moderne dramatikere, som den gang ble oppfattet som merkelige og utilgjengelige av et stort publikum. Denne modige satsingen på moderne dramatikk har hatt stor betydning både for film- og teaterutviklingen i Norge.

I tillegg arbeidet Fjernsynsteatret fra starten med norsk dramatikk. Samtlige av Ibsens samtidsdramaer er blitt oppført, enkelte flere ganger, og det har vært produsert oppsetninger av norske dramatikere fra Holberg, Garborg, Bjørnson og Kielland til Finn Carling, Solveig Christov, Sverre Udnæs, Edvard Hoem og Cecilie Løveid.

Den tekniske utviklingen fra starten og frem til 1980-årene var enorm. I begynnelsen ble forestillingene sendt direkte. Etter hvert som opptak kunne benyttes, ble formen noe friere, men likevel bar Fjernsynsteatret lenge preg av å være filmet teater, særlig når scenedramatikk ble oppført.

Fra midten av 1960-årene gjorde Fjernsynsteatret et viktig arbeid med de mange serie-dramatiseringene av norske romanverk. Viktige produksjoner her er Kiellands Skipper Worse, Knut Hamsuns Benoni og Rosa, Olav Duuns Medmenneske, Nini Roll Ankers Den som henger i en tråd, Sigurd Evensmos Grenseland og Sigrid Undsets Jenny. Gjennom disse oppsetningene nærmet Fjernsynsteatrets produksjoner seg filmens form, slik at 1980-årenes fjernsynsteater egentlig bedre kunne karakteriseres som et statlig filmselskap enn som et teater.

Erfaringer fra de filmatiserte romanverkene ble også overført til produksjonene av scenedramatikk for skjermen, noe resulterte i spennende filmatiseringer av klassikere som Ibsens Fruen fra havet, Jens Bjørneboes Semmelweiss, Evripides' Medea, Brechts Det gode menneske i Sezuan og Shakespeares Kong Lear.

Teatret hadde gjennom denne utviklingen mot filmproduksjon stor betydning for norske skuespillere, som fikk større erfaring med film- og fjernsynsmediets spesielle krav til spill, og for regissører som Arild Brinchmann, Sverre Udnæs, Magne Bleness, Pål Løkkeberg, Per Bronken og Stein Winge. Fjernsynsteatret utmerket seg ved i langt større grad enn andre institusjonsteatre å slippe til nyere norsk dramatikk, og teatrets produksjoner i 1980-årene holdt et meget høyt kunstnerisk og teknisk nivå. Imidlertid syntes det som om teatrets ambisjoner om å gjenspeile utviklingen i den internasjonale dramatikken med årene kom noe i bakgrunnen, slik at produksjonen i 1980-årene bare unntaksvis vakte offentlig debatt.