Faktaboks

Gaius Marius
Uttale
mˈarius
Født
157 fvt.
Død
86 fvt.
Levetid - kommentar
omtrentlig fødselsår
Gaius Marius

Byste av Gaius Marius som befinner seg i Glyptothek i München.

Av .
Lisens: CC BY SA 4.0
Gaius Marius i Minturno
.

Gaius Marius var en romersk feltherre og politiker. Han dominert romersk politikk i perioden 110–86 fvt. og var sin tids fremste general. Marius er særlig kjent for å ha overvunnet Numidia i Afrika, germanske invasjonsstyrker i Nord-Italia og for å ha reformert den romerske hæren.

Bakgrunn og vei til makten

Gaius Marius var av ridderætt fra byen Arpinum i Latium. Han tjenestegjorde som kavalerioffiser under Scipio Aemilianus i kampen mot numantinerne i 133 fvt., hvor han utmerket seg og knyttet kontakter blant de fremste romerske aristokratene. Dette skaffet ham embeter som folketribun i 119 hvor han angrep den konservative Caecilius Metellus for å motsette seg hemmelige valg. Med bred støtte ble han valgt til pretor i 115 og tjenestegjorde som provinsguvernør i Hispania Ulterior det påfølgende året. Etter å ha returnert til Roma giftet han seg med Julia, Julius Caesars tante, rundt 110.

Krigen mot Jugurtha

På tross av tidligere uoverensstemmelser ble Marius i 109 utvalgt som Metellus' nestkommanderende i krigen mot Jugurtha, som med utgangspunkt i Numidia hadde utfordret romernes makt i Nord-Afrika. De hadde noe suksess innledningsvis, men romerne slet mot Jugurthas geriljateknikk.

Da Marius som homo novus, det vil si den første i sin slekt, søkte konsulatet for 107 motsatte den konservative Metellus seg hans kandidatur. Marius vant med bred støtte fra folket og ridderne, fikk Metellus avsatt som øverstkommanderende og overtok selv kommandoen. I 105 fikk han avsluttet krigen etter en slu manøver av hans offiser Lucius Cornelius Sulla og kunne feire triumf. Krigen mot Jugurtha er skildret av samtidshistorikeren Sallust (De bello Iugurthino).

Krigen mot kimbrere og teutonere

Da romerne rett etter ble truet av germanske invasjonstog fra nord, ble han valgt til konsul fem år på rad i perioden 104–100. I denne tiden slo han teutonerne ved Aquae Sextiae i 102, og sammen med Quintius Lutatius Catulus slo han kimbrerne ved Vercellae i Nord-Italia i 101. Marius stod da på høyden av sin makt.

Marius som militær reformator og politiker

Marius' militære suksess skyldtes blant annet at han skapte en ny romersk hær og forandret legionenes utstyr og organisasjon. Marius sørget for at legionærene hadde likt utstyr og delte legionene inn i ti kohorter. Dessuten trente Marius soldatene opp i å bære eget utstyr og forflytte seg raskt. for å gjøre hæren mer mobil og mindre avhengig av tren. Soldatene hans ble dermed kjent som «Marius' muldyr». For å bøte på mannskapsmangel rekrutterte Marius også eiendomsløse borgere (capite censi), som tidligere ikke kunne tjenestegjøre. Dette var et steg på veien til å gjøre den romerske hæren om fra en vernepliktig bondemilits til en yrkeshær. Soldatene ble bundet til sin hærfører med sterke bånd; de ventet lønn og andel i krigsbytte samt belønning med jordlotter ved tjenestetidens slutt.

Marius var mer en kriger enn en politiker. Som konsul for sjette gang i 100 måtte han etter et senatsvedtak (Senatus consultum ulitimum) gripe inn med makt mot sin tidligere støttespiller Saturninus. Det hindret Marius samtidig å få gjennomslag for jordutdeling til alle veteranene og borgerrett til de allierte han hadde stilt det til utsikt. Som en oppkomling og delvis popularis var han dessuten mistrodd av mange optimater i senatet. I 90-årene ble Marius dermed satt mer i bakgrunnen og oppholdt seg i perioder i østlige provinser.

Striden med Sulla, Marius' endelikt og ettermæle

Både Marius og Lucius Cornelius Sulla ble trukket inn i den heftige krigen som ble utkjempet mellom Roma og forbundsfellene (forbundsfellekrigen) i 91–88. Tross sine seire havnet Marius i skyggen av sin tidligere underordnede, Sulla. I 88 tapte dessuten Marius kampen mot Sulla både om konsulatet og om kommandoen i krigen mot Mithradates. Marius hadde overtalt folkeforsamlingen til å snu og tildele ham kommandoen på bekostning av Sulla. Men troppene var lojale til Sulla og gikk mot Marius i Roma. Marius måtte flykte, men kom tilbake i Sullas fravær og ble konsul for sjuende gang i 86. Han innledet en blodig forfølgelse av sine motstandere og døde kort tid etter.

Alle romere anerkjente Marius som rikets redningsmann etter seirene over germanerne. For den senatsfiendtlige politiske tradisjonen som begynner med Graccherne og kulminerer med Caesar, ble han en helteskikkelse. Den profesjonelle hæren han skapte, fikk stor politisk betydning, og ble snart en «privat» hær som utgjorde det viktigste redskapet i enkeltmenns kamp for makten i seinrepublikken, og var en hovedfaktor ved republikkens fall og keiserdømmets opprettelse.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg