Gjengangere (skuespill)

Helene Alving har vært enke i ti år. Ved skuespillets begynnelse vil hun hedre sin avdøde ektemann ved å åpne et barnehjem til hans minne. Hun vil begynne sitt liv helt på nytt, som en ærlig, fremskrittsrettet og liberal kvinne. I løpet av første akt kommer det frem at ekteskapet langt fra har vært lykkelig, og at kaptein Alving har levd et utsvevende liv. I begynnelsen av ekteskapet flyktet Helene til den hun egentlig elsket, pastor Manders, som sendte henne tilbake til ektemannen. Sønnen Osvald ble tidlig sendt til utlandet for å unngå farens uheldige innflytelse, men er nå vendt tilbake for å være hos moren over vinteren. Manders har kommet på besøk for å åpne barnehjemmet, og tjenestejenten Regine er også i huset. Hennes mor var selv tjenestejente der i sin tid, og det er kaptein Alving som er Regines egentlige far.

Ting begynner å gå galt når Osvald begynner å hylle det frie kunstnerlivet i Paris. Manders anklager fru Alving for å ha sviktet i sønnens oppdragelse, mens fru Alving svarer med å fortelle ham den fulle sannheten om Alving. Hennes motivasjon for å åpne barnehjemmet har vært at Osvald ikke «skulde ta’ nogetsomhelst i arv efter sin far». Første akt slutter med at Osvald blir nærgående overfor Regine, og fru Alving opplever et forferdende déjà vu: «Gengangere. Parret fra blomsterværelset går igjen». Hun ser Osvald gjenta farens atferd mange år tidligere.

I annen akt tar fru Alving et oppgjør med pastor Manders og alt hans vesen for at han tvang henne tilbake til ekteskapet, for at han bare er opptatt av fasader og for at han sviktet den kjærligheten han nå for lengst har fortrengt. Hennes offensive holdning får imidlertid en knekk da Osvald forteller henne at han er syk og «åndelig nedbrudt, – ødelagt, – jeg kan aldrig komme til at arbejde mere!» Forklaringen på Osvalds tilstand viser seg å være medfødt syfilis, en seksuelt overførbar og arvelig sykdom. Legen i Paris har fortalt Osvald at «fædrenes synder hjemsøges på børnene», altså at farens synder går i arv, mens han selv tror det skyldes festingen, «dette jublende lyksalige ungdomsliv med kameraterne». Nå ser han kun én redning, Regines «livsglæde». Overfor en vantro Manders aksepterer fru Alving at de to unge kan gifte seg, til tross for at de altså er halvsøsken. (Ibsen leker riktignok også med antydninger om at det er Manders som er Osvalds egentlige far.) Samtalen avbrytes av at barnehjemmet brenner ned til grunnen.

I tredje akt forteller fru Alving at hun nå har forstått at også kaptein Alving var full av «livsglæde», men at omgivelsene knekket den, og at hun selv slett ikke var forberedt på noe ekteskapelig samliv: «Jeg bragte heller ikke søndagsvejr ind i hans hjem», sier hun nå, og: «De havde lært mig noget om pligter og sligt noget, som jeg har gåt her og troet på så længe. Alting så munded det ud i pligterne, – i mine pligter og i hans pligter.»

Da Regine får vite sannheten om hvem som er faren hennes, vil hun forlate stedet umiddelbart; hun kan heller ikke «gå her ude på landet og slide mig op for syge folk». Osvald og fru Alvings siste samtale handler om dødshjelp. Allerede ved soloppgang har han helt mistet forstanden, og hans siste ord er en bønn om å få «Solen – Solen». Symbolet på livsglede er blitt til et dødens tegn.