Harald Berg

Harald Berg debuterte allerede 16 år gammel, i 1958, som spiss for Bodø/Glimt og skåret tre mål i debutkampen. Tilnavnet «Dutte» fikk han som barn, fordi han var liten og spinkel, men det han manglet av fysikk, tok han igjen i tekniske finesser og en klok fotballhjerne.

Berg ble fort lagets drivkraft og var en viktig årsak til at laget i 1963 og 1964 ble nordnorsk mester. Det siste året utgjorde han sammen med målfarlige Arne Hanssen et fryktet spisspar, som pøste inn mål.

Etter å ha vist fine takter i en privatkamp for Bodø/Glimt mot Steinkjer i april 1963 ble han i mai tatt ut på pressens lag mot landslaget, en årlig begivenhet i årene etter andre verdenskrig. I kampen mellom pressens lag og landslaget markerte han seg sterkt og skåret lagets eneste mål i 1–3-tapet på Bislett stadion. Pressen så konturene av en storspiller: «Hvorfor ikke nevne han som var hentet helt fra Bodø, Harald Berg. Han hadde fysikk … og ballfølelse, men først og fremst hadde han teft og intuisjon», skrev Aftenposten etter kampen. I juni 1963 debuterte han på ungdomslandslaget, nok en gang med suksess, og skåret ett av Norges mål i 3–0-seieren over Finland.

Klubben hans, Bodø/Glimt, fikk også et nasjonalt gjennombrudd i 1963, da laget i andre og tredje runde i cupen slo ut de to dominerende trondheimsklubbene, Nidelv og Rosenborg. Begge kampene ble spilt på bortebane, på Lerkendal. Glimt slo Nidelv 5–2 med fire mål av Berg og Rosenborg 4–2 med ett mål av Berg, men røk ut av cupen etter 0–1-tap for Frigg i fjerde runde.

Da Berg som en del av hotellfagutdannelsen deltok på opplæring i London i 1964, fikk han via det norske fotballforbundet mulighet for å trene med Arsenal. Han oppdaget raskt at han ikke lå etter de engelske proffene ferdighetsmessig. Det ga ham både ny selvtillit og ambisjoner.

Høsten 1964 var Berg moden for større oppgaver. Han ble tatt ut på A-landslaget som første nordnorske spiller fra en nordnorsk klubb i startoppstillingen gjennom tidene i en kamp mot Sveits i Bergen, der Norge vant 3–2.

Etter å ha bidratt med seier i det nordnorske mesterskapet i 1964 flyttet Berg til Oslo for å fortsette utdannelsen. Via kamerater på landslaget havnet han i Lyn, som i Bergs debutår 1965 både ble nummer to i serien og kom til semifinalen i cupen. Sesongen ble også en suksess for Berg personlig, ikke minst som Lyns dirigent i 7–1-seieren over seriemester Vålerenga. Han ble også toppskårer i serien med 19 mål på 18 kamper og kåret til årets spiss av VG.

På landslaget imponerte han også og var en viktig brikke i den overraskende 3–0-seieren i VM-kvalifiseringskampen mot Jugoslavia på Ullevaal, der han skåret ett av målene.

Etter en landskamp mot Sverige i Stockholm høsten 1965, fikk han sitt første profftilbud, fra den nederlandske storklubben Feyenoord, men Berg takket nei fordi han ville fullføre utdannelsen i hotellfag.

Med Berg som lagets største stjerne havnet Lyn på bronseplass i serien i 1966 og 1967, mens laget nådde cupfinalen begge år. I 1966 endte det med 2–3-tap for Fredrikstad, men i 1967 fikk Berg, sammen med sin bror Knut, oppleve å bli norgesmester for første gang etter at Lyn slo Rosenborg 4–1 i finalen. Harald Berg skåret to av Lyns mål, broren Knut ett på straffe.

I 1967 gikk det ikke like bra på landslaget. Berg var uvant med og mistrivdes i en kantrolle. I november fikk han imidlertid sjansen som sentral midtbanespiller i en landskamp mot Portugal i Lisboa. Norge tapte riktignok 1–2, men Berg valset over de portugisiske stjernene, og hans innsats overskygget selve resultatet, også i portugisiske medier. Det var etter denne kampen han ble kalt «verdens beste amatør» av Eusebio. Etter kampen skrev Aftenposten: «Norge hadde tapt kampen, men Harald Berg hadde overbevist alt og alle om sine evner som fotballspiller. Det var i grunnen alt vi norske tenkte på efter denne kampen. Vi skal aldri glemme den, fordi en norsk spiller hevet seg over alle andre på banen.»

Bergs beste sesong i Norge ble 1968-sesongen, da Lyn tok «the double» og vant både serien og cupen, ikke minst takket være samspillet mellom Berg og det fem år yngre stjerneskuddet Ola Dybwad Olsen. I cupfinalen slo Lyn Mjøndalen 3–0, der Dybwad Olsen og Berg gikk av banen med én skåring hver. I serien vant Lyn med fire poengs margin ned til Rosenborg.

Berg hadde nå fullført hotellfagutdannelsen – og hadde noe å falle tilbake på. I Norge var profesjonell fotball fremdeles forbudt, så da landslagstrener Willy Kment ordnet kontakt med den nederlandske klubben ADO den Haag, var Berg villig til å ta sjansen. Haag-klubben ville ha bevis for hans kvaliteter, og det fikk de gjennom to kamper mot Barcelona i den europeiske cupvinnercupen, som Lyn var kvalifisert for etter seieren i cupen i 1967.

Høsten 1968 hadde Lyn slått ut den tyrkiske klubben Altay og svenske Norrköping i de to første rundene og sikret seg plass i kvartfinalen mot Barcelona. Grunnet vinter i Norge måtte begge kampene spilles i Spania. I den første kampen tapte Lyn 2–3 etter to skåringer av Berg, som ble kåret til banens beste spiller. Den andre endte 2–2.

Utsendingene fra ADO den Haag var mer enn fornøyd med hva de hadde sett, og like etter skrev Berg under kontrakt med klubben og spilte i Nederland i fire sesonger.

Berg debuterte for klubben med brask og bram 10. august 1969 og skåret klubbens tre første mål (hat-trick) i 4–1-seieren over FC Twente. Overgangen fra norsk fotball ble likevel stor, blant annet med langt hardere treninger samt at den tsjekkiske treneren krevde at Berg bedret fysikken, tilpasset seg et høyere tempo og ble tøffere på banen. ADO den Haag satset stort med tre proffer på laget, men, som på landslaget, ble han ofte plassert i en vingrolle, noe han mistrivdes med. Berg ble likevel klubbens toppskårer med 18 mål, og klubben endte til slutt på sjetteplass i serien.

Etter forslag fra Harald Berg inngikk Den Haag kontrakt med Molde-spissen Harry Hestad, noe som lettet den sosiale situasjonen. Berg fortsatte som vingspiller utover høsten, men på våren fikk han tillit i yndlingsrollen som lagets motor sentralt på midtbanen. Berg skåret kun ni mål, men var den drivende kraften i laget, og sesongen endte med en strålende tredjeplass i serien. Det kvalifiserte til plass i UEFA-cupen, der laget ble slått ut i andre runde av Wolverhampton.

Året etter, 1971–1972-sesongen, fortsatte han som sentral midtbanespiller med stor suksess. Etter sesongen ble han kåret til Eredivisies beste midtbanespiller. Han ble også kåret til den sjuende beste spilleren i hele ligaen. Laget ble nummer fem i serien, men tok seg til cupfinalen der det ble tap 2–3 for Ajax. Ettersom Ajax var kvalifisert for den europeiske serievinnercupen, fikk FC den Haag plass i cupvinnercupen. I første runde møtte de Spartak Moskva, men tapte 0–1 sammenlagt.

I hans siste sesong i Nederland, 1972–1973-sesongen, skåret Berg ti mål, og laget endte på femteplass i serien.

• Harald Berg vant det norske seriemesterskapet med Lyn i 1968, og tre cupmesterskap, to med Lyn i 1967 og 1968, samt med Bodø/Glimt i 1975.
• Med Bodø/Glimt vant han også seriesølv og NM-sølv (cupen) i 1977.
• I Nederland vant han bronse i serien med ADO/FC den Haag i 1970–1971-sesongen samt sølv i cupen etter å ha tapt 2–3 for Ajax i finalen i 1972.
• Berg ble nordnorsk cupmester i 1963 og 1964 med Bodø/Glimt.

• Av VG ble Harald Berg kåret til årets spiller i 1979, som den eldste gjennom tidene, 37 år og 11 måneder gammel.
• VG kåret også Harald Berg til årets spiss i 1965, samt årets midtbanespiller i 1977, 1978 og 1979.
• Berg ble av Dagbladets lesere kåret til Norges beste spiller gjennom tidene i 1976.
• I 1978 ble Harald Berg tildelt Nordland fylkes kulturpris.
• Han ble toppskårer i 1. divisjon i 1967 med 19 mål på 18 kamper og skåret til sammen 68 mål for Lyn og Bodø/Glimt i Norges øverste divisjon, ifølge Norsk idrettsleksikon, mens VGs statistikk har 67 mål.
• For ADO/FC den Haag spilte han 127 kamper og skåret 48 mål i nederlandsk Eredivisie.