Henrik Ibsen

Henrik Ibsen Fra oppførelsen av Et dukkehjem på Christiania Theater 20. januar 1880. Scenen er fra annen akt, og viser fra venstre: Nora (Johanne Juell), Helmer (Arnoldus Reimers), Fru Linde (Thora Hansson (Neelsen)) og Doktor Rank (Hjalmar Hammer). Tegning av teatermaler Olaf Jørgensen.

Henrik Ibsen ved skrivebordet.

Henrik Ibsens signatur

Henrik Ibsen, Henrik Johan Ibsen, født 20. mars 1828, død 23. mai 1906, født i Skien, norsk forfatter, sønn av Marichen (f. Altenburg) og Knud Ibsen. Faren var en velstående kjøpmann, men mistet sin formue da sønnen var åtte år gammel. Følelsen av å være fallentens sønn kom til å prege Ibsen sterkt og satte spor i hans diktning. Ibsens yngre år var ikke lette. Som attenåring fikk han en sønn med en 10 år eldre tjenestejente. Han vedkjente seg farskapet i brev av 7. desember 1846, og måtte betale oppfostringsbidrag til sønnen ble 15 år. I årene rundt 1850 ble han gjentatte ganger truet med tvangsarbeid for ubetalte bidrag, og det ble foretatt en rekke utpantningsforretninger hos ham. Det er ikke tvil om at disse vanskelighetene satte spor i det senere forfatterskap. Ibsen hadde ingen forbindelse med sønnen senere i livet, bortsett fra et møte med ham som gammel mann.

Etter konfirmasjonen var Ibsen læregutt ved apoteket i Grimstad i seks år. Om kvelden leste han til artium. Inntrykket fra latinpensumet (Sallust og Cicero) og fra februarrevolusjonen, men ikke mindre dikterens egen situasjon, preger tragedien Catilina, utgitt under pseudonymet Brynjolf Bjarme 1850 (omarbeidet utg. 1875). Det bærende i stykket er følelsen av kall og skjebne. Våren 1850 drog Ibsen til hovedstaden for å ta artium. Høsten samme år fikk han oppført Kjæmpehøien på Christiania Theater, et enaktsdrama i Oehlenschlägers ånd.

Han kom i forbindelse med thranittene, den første norske arbeiderbevegelse, var med på møter og skrev i Arbeider-foreningernes blad. Men han sluttet også vennskap med den lærde Paul Botten-Hansen og flere av de litterære personligheter i tiden. Sammen med Botten-Hansen og Vinje gav han 1851 ut det satiriske ukeblad Manden, senere Andhrimner, etter forbilde av M. A. Goldschmidts Corsaren i København. I dette bladet offentliggjorde han en rekke dikt, noen teaterkritikker og operaparodien Norma eller en politikers kjærlighed, en satire over stortingsfrieri og politisk holdningsløshet, som virker som en forstudie til De unges forbund. Høsten 1851 mottok han et tilbud fra Ole Bull, som nettopp hadde grunnlagt Det norske Theater i Bergen, om å komme dit og assistere teateret som dramatisk forfatter. Året etter fikk han et lite reisestipendium av teaterkassen, studerte scenekunst i København og Dresden og ble sceneinstruktør ved tilbakekomsten.

Årene i Bergen fikk meget å si for hans utvikling. Han lærte teateret å kjenne. Hvert år ble det oppført et nytt stykke av ham på teaterets stiftelsesdag 2. januar: 1853 Sancthansnatten, 1854 en omarbeiding av Kjæmpehøien, 1855 Fru Inger til Østeraad (trykt 1857; 2. utg. 1874: Fru Inger til Østråt), 1856 Gildet paa Solhoug (2. utg. 1883: Gildet på Solhaug) og 1857 Olaf Liljekrans. Dramaet om fru Inger, en tragedie med historisk emne, var hans første betydelige verk. Men langt større lykke enn tragedien gjorde det lyriske skuespill, bygd på Landstads folkeviser, Gildet paa Solhoug. Ibsens lyriske periode henger sammen med en kortvarig «forlovelse» med Rikke Holst (dikt som Markblomster og potteplanter o.a.). Samtidig studerte han sagaen, som lå hans natur nærmere enn folkevisen.

Høsten 1857 var Hærmændene paa Helgeland ferdig. På denne tid drog Ibsen til Oslo for å overta stillingen som artistisk direktør for Christiania norske Theater. I 1858 giftet han seg med Suzannah (eller Susanna) Thoresen, som han var blitt kjent med i Bergen. Han kjempet for norsk skuespillkunst, og sammen med Bjørnson stiftet han Det norske selskab, som skulle arbeide for «nasjonaliteten i litteratur og kunst». Oppholdet i hovedstaden 1857–64 ble hans verste trengselstid. Teaterets finanser var elendige, og 1862 gikk det fallitt. Han hadde innlevert Hærmændene til Christiania Theater 1857, men styret utsatte oppførelsen. Det Kongelige Theater i København avviste stykket, og da han oppførte det på sitt eget teater, ble det ingen suksess, og oppførelsen av Fru Inger ble et nederlag.

Fra denne tid stammer diktet Paa Vidderne, som inneholder kimen til versdramaet Kærlighedens Komedie (1862). Dette vittige, elegante og dypt idealistiske skuespill vakte en storm av forbitrelse. Stykket er i slekt med Camilla Colletts Amtmandens Døttre ved sin tvil på kjærlighetens evne til å bære forlovelse og ekteskap, men handler også om motsetningen mellom dikterkallet og hverdagens plikter. Året etter kom hans første storverk, den historiske tragedien Kongsemnerne (1863), der han i Skule og Håkon gir et bilde av sitt forhold til den lykkelige medbeiler Bjørnson.

Ibsen hadde flere ganger søkt regjeringen om reisebidrag; han fikk et lite stipend for å studere folketradisjoner sommeren 1862 og 1863, og høsten 1863 et reisestipend på 400 spesidaler. Våren 1864 drog han sørover. Det ble innledningen til et utenlandsopphold som, med korte avbrytelser i 1874, 1885 og 1890, skulle komme til å strekke seg over 27 år. Norges holdning under den dansk-tyske krig økte den bitterhet som trengselsårenes mindreverdsfølelse hadde skapt i ham (En broder i nød, Troens grund, Mindets magt). I Italia tok det dramatiske dikt Brand form (1866, først påbegynt som et fortellende dikt: Den episke Brand, utgitt av K. Larsen 1907). Her har kallstanken, som går igjen i de fleste av Ibsens dramaer, fått sitt mest sublime uttrykk. Med sitt etiske alvor og sitt ubøyelige personlighetskrav er dramaet et oppgjør med samtiden. Men det er også et sammensatt diktverk om mennesker i konflikt og dyptgripende sjelestrid. Presten Brands motstykke er skildret i Peer Gynt (1867), dikterens frodigste verk, blinkende av innfall, fylt av lyrikk og båret oppe av stor psykologisk innsikt. I mystiske skikkelser som trollene, Bøjgen, den fremmede passasjer, den magre og knappestøperen skapte han symboler for grunnkrefter i livet.

Med disse verkene var Ibsen blitt den mest kjente og omstridte dikter i Skandinavia. Etter Brand hadde også Stortinget bevilget ham diktergasje. I 1868 flyttet han til Tyskland (Dresden 1868; München 1875), besøkte København og Stockholm, og 1869 deltok han etter innbydelse fra kediven av Egypt i festlighetene ved åpningen av Suezkanalen. På denne tid kom De unges forbund, komedien om frasepolitikeren Stensgård. Den har som bakgrunn venstrepartiets oppmarsj under Bjørnsons og Sverdrups førerskap; den ble mottatt med piper og fløyter fra venstrepartiets side under oppførelsen i Oslo og ødela for lange tider vennskapet med Bjørnson. Med De unges forbund skapte Ibsen den moderne norske prosadialog.

Den følgende tid var han opptatt med å samle og omarbeide et utvalg av sin ungdomslyrikk, og 1871 kom hans eneste samling Digte; nye utgaver ble økt med noen få dikt fra senere år. Det mektige dobbeltdrama som han hadde tumlet med i 9 år, Kejser og Galilæer (1873), bunner i dikterens interesse for romertidens konflikter, men har også en bakgrunn i de store hendinger i tiden, den fransk-tyske krig, kommunardoppstanden i Paris og nyere filosofi. Det forkynner drømmen om «det tredje rige».

Avgjørende for hans utvikling ble også Georg Brandes' virksomhet, og 1870-årene var i det hele for Ibsen, som for Bjørnson, en gjennombruddstid. Det borgerlige skuespill Samfundets støtter (1877), det første av hans samfunnsdramaer, viser omslaget. Stykket, som retter sin brodd mot hykleriet innenfor de såkalte samfunnsbevarende kretser, bante veien til dikterens verdensry; fem av Berlins teatre spilte det i samme uke. Men helt på ny grunn er han først i ekteskapsdramaet Et dukkehjem (1879). Her er hans særpregede teknikk, hans sammentrengning av et helt menneskeliv i en eneste konflikt, fullt utviklet. Skuespillet vakte voldsom diskusjon og ble et programskrift for kvinnesaken.

Enda sterkere var indignasjonen over Gengangere (1881), en rystende moderne skjebnetragedie, et psykologisk mesterverk som stiller ekteskapsproblemet under belysning av arvelighets- og degenerasjonslovene, samtidig som det vender seg mot alt dødt tankestoff i tiden. Det ble avvist på alle nordiske scener. Bare enkelte, blant dem Bjørnson, våget å ta det i forsvar, og det ble en omreisende svensk teaterdirektør, Aug. Lindberg, som først oppførte det. Den mottagelse Gengangere hadde fått, inspirerte Ibsen til et festlig oppgjør med «den kompakte majoritet», tragikomedien En folkefiende (1882).

Alle Ibsens samfunnsdramaer var i grunnen anti-samfunnsdramaer som kjempet for den enkeltes rett til å «være seg selv», uhindret av samfunnets fordommer og hykleri. Med de dypt psykologiske skuespill Vildanden (1884) og Rosmersholm (1886) gjorde han seg fri for all moralisme og polemikk. Fra nå av behandler han, gjerne med et innslag av symbolikk, mer individuelle problemer, den enkeltes lykketrang og syke samvittighet, møtet mellom alderdom og ungdom, egoisme og offertrang. Inntrengende kvinnestudier er Fruen fra havet (1888) og Hedda Gabler (1890), der dikteren på mange måter foregriper psykoanalysen.

I 1891 bosatte Ibsen seg i Oslo. Året etter kom Bygmester Solness, et drama om «den skrantne samvittighet». Lille Eyolf (1894) handler bl.a. om «det menneskelige ansvar», og i John Gabriel Borkman (1896), som i mangt griper tilbake til Kongsemnerne og Samfundets støtter, skildrer han ensomheten, tomhetsfølelsen og uhyggestemningen hos den som har ofret sin egen og andres lykke for makt og ære. Når vi døde vågner, en dramatisk epilog, reiser spørsmålet: Var hele det ensomme liv verd de ofre av levende verdier det har kostet? Og enda dypere går spørsmålet: Ville ikke også min diktning vært sannere, mer livsnær, om jeg hadde deltatt i det levende liv? Han ble rammet av slag i 1900, og etter hvert ble han stadig svakere. Gravlagt i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

Ingen nordisk forfatter har greid å oppta sin samtid som Ibsen, og ingen skandinavisk dikter har øvd en så omfattende og dyptgående innflytelse på åndslivet verden over. Som dramatiker hører han til de store mestere i verdenslitteraturen. Ibsens Samlede verker kom i 9 bd. + supplement 1898–1902, en minneutgave i 5 bd. 1906–07, en standardutgave med et bind varianter ved D. A. Seip i 7 bd. 1918, samme utgave i 6 bd. 1922 og en folkeutgave basert på samme tekst 1930 og senere. Efterladte skrifter ved H. Koht og J. Elias, 3 bd. 1909, og 2 bd. Breve ble sendt ut 1904, og en rekke brev er trykt senere, jf. brevregistrant ved Ø. Anker (1978). 1928–57 kom det en vitenskapelig utgave av Ibsens skrifter i 21 bd. under ledelse av H. Koht, F. Bull og D. A. Seip.

Arbeidet med Henrik Ibsens skrifter, en ny vitenskapelig og historisk-kritisk utgave av Ibsens samlede arbeider, ble påbegynt 1998. Den vil bestå av 31 bøker (15 tekstbind, 15 kommentarbind, 1 registerbind med filologiske retningslinjer) og er planlagt utgitt 2006–2008. Deler vil foreligge ferdig ved hundreårsmarkeringen av dikterens død i 2006. Utgaven vil bli publisert både i trykt og elektronisk form. – Prosjektet ledes av professor Vigdis Ystad.

En statue av Henrik Ibsen ble utført i bronse av Stephan Sinding, oppført 1899 foran hovedinngangen på Nationaltheatret i Oslo. Minnesmerke i Skien, reist 1903 etter modell av Jo Visdal. Ibsen er portrettert av bl.a. Eilif Peterssen og Erik Werenskiold. Kjent er også Olav Gulbranssons karikatur.

Den eldste av over 50 Ibsen-filmatiseringer er vel den amerikanske The Lady from the Sea (1911). Den ble fulgt av et stort antall amerikanske, tyske, russiske og italienske stumfilmversjoner, særlig av samtidsskuespillene. Av størst betydning fra denne epoken er likevel Victor Sjöströms Terje Vigen (1916). Av lydfilmversjoner kan nevnes den tyske Peer Gynt (1934) med Hans Albers, to A Doll's House (Et dukkehjem) fra 1973 med henholdsvis Jane Fonda og Claire Bloom som Nora, og den indiske Ganashatru (En folkefiende, 1988) i regi av Satyajit Ray. To norske spillefilmer er etter Ibsen, Vildanden (1963) i regi av Tancred Ibsen, og Fru Inger til Østråt (1975), i regi av Sverre Udnæs. I tillegg finnes en rekke fjernsynsversjoner.

Se også Ibsen-museer.

Verker

Skuespill

Et utvalg enkeltdikt

Utdypning (NBL-artikkel)

Anbefalt litteratur

Anbefalt lenke

• Ibsen.net, verdens største nettsted om Henrik Ibsen.