Henrik Sjøfareren

Da freden med nabolandet Castilla ble inngått i 1411, åpnet det seg nye muligheter for Portugal. Med kronisk mangel på hvete og edle metaller var det behov for å erobre nye territorier der de manglende produktene og rikdommene kunne finnes. Å gjenoppta kampene og erobringstoktene mot muslimene (maurerne) var det beste alternativet. Den oversjøiske ekspansjonen begynte derfor med erobringen av Ceuta, beliggende på middelhavskysten av Marokko. I 1412 begynte forberedelsene til tokten mot Ceuta, året etter at freden med Castilla ble undertegnet.

700 år etter at 18 000 arabiske krigere invaderte Den iberiske halvøy, ankret en europeiske hær på 19 000 soldater og 1 700 sjøfolk utenfor Ceuta. Henrik ledet et massivt angrep på byen. Byen ble inntatt uten motstand, og kalifen overga seg. Byen ble plyndret, og til og med de utskårne marmorsøylene fra et kartagisk tempel ble demontert og fraktet hjem. De bærer nå hovedportalen til universitetet i Evora. Brødrene Edvard, Peter og Henrik ble slått til riddere i moskéen i Ceuta, som ble innviet som et kristent tempel fire dager etter erobringen. I 200 år var Ceuta under portugisisk styre.

Ceuta lokket med krydder, gull og slaver, alt portugiserne ønsket seg. Skikken med å spise kjøtt hadde spredt seg i Europa, og med den etterspørselen etter asiatisk krydder for å gjøre kjøttet spiselig. Krydder var også selve tegnet på rikdom. Oppskriftene i Infanta Marias kokebok fra siste halvdel av 1500-tallet og i Domingos Rodrigues Kjøkkenkunst fra 1680 har til felles en utstrakt bruk av krydder, der kanel benyttes både til risgrøt og i kjøttsuppe. Gull var nødvendig for å kjøpe krydderet som ble importert til Europa; Ceuta hadde både krydder fra Østen, og gull og slaver fra Guinea.

I tillegg til jakten på slaver var det et sterkt ønske om å evangelisere den afrikanske befolkningen for å svekke islam: «De viste seg å være mye mindre gjenstridige enn maurerne når det gjaldt religion, og de tok lett til seg kristendommen», bemerket biografen Zurara. Henrik var overhode for Kristusordenen og hadde kirkens støtte, for alt som skadet muslimene, var til glede for de kristne.

Evangeliseringen hadde utvilsomt sine praktiske fordeler. I 1455 utstedte pave Nikolas 5. bullen Romanus Pontifex, som ga Portugal monopol på havene, på fastlandet og øyene, på handel og navigasjon fra Kapp Bojador til Guinea «ad ultram» – og videre – da enden av Afrika var ukjent. I 1456, etter pavens død, utstedte hans etterfølger Callistus 3. bullen Inter caetera for Henrik og Kristusordenen. Bullen hadde samme ordlyd som den forrige, men med den eneste forskjellen at Callistus 3. erstattet det verdslige med det åndelige, og ga Henrik og hans kommandører muligheten til å bygge bedehus og klostre og motta patronatsrettigheter fra dem.

Den portugisiske patronatsretten var et arrangement mellom Pavestolen og Portugal som går tilbake til begynnelsen av de portugisiske oppdagelsesreisene, og som tilkjente Portugal mange rettigheter og privilegier over kirkelige affærer innen sitt kolonivelde.

Portugal var tynt befolket, og slavehandel var sett som en naturlig løsning for manglende arbeidskraft. Situasjonen i Algarve, der Henrik levde ved byen Lagos, var særlig kritisk og han var fast bestemt på å overkomme den demografiske mangelen. Slavene ble i stor grad behandlet som nye borgere. Zurara beretter: «De blir behandlet med stor vennlighet, og det skilles ikke mellom dem og de frifødte portugisiske tjenerne. De unge blir lært opp i yrker. De som viser seg å være i stand til å drive gårder, blir satt fri, og de gifter seg med portugisiske kvinner. De får en god medgift av sine herrer for å hjelpe dem til selvstendighet. Jeg har aldri sett noen av disse fangene bli lagt i jern, og jeg har heller aldri sett noen som ikke blir behandlet med stor vennlighet. Jeg har ofte blitt invitert av slaveeiere til dåpen eller bryllupet til en av dem. Det er like mye seremoni og feiring som om slaven var et familiemedlem.»

Slaveriet ble sett på som naturlig, og ble sjelden fordømt. I 1555 publiserte presten Fernando Oliveira Kunsten å føre krig til sjøs, der slavehandel blir kritisert med noen ord: «Det vil ikke bli funnet, og den menneskelige fornuft vil heller ikke gå med på, at det noen gang i verden skulle finnes en slik offentlig og fri handel med kjøp og salg av frie og fredelige mennesker, som de som kjøper og selger dyr, okser, hester eller lignende». Slavene ble først fanget, men fort ble de skaffet på fredelig vis gjennom en leveringskontrakt med den afrikanske kongen Badomel på Senegalkysten. Før Henriks død i 1460 ble det brakt rundt 1000 slaver i året til Lagos ved Algarveskysten. Slavene kom til å utgjøre en stor del av befolkningen i Algarve og ti prosent av befolkningen i Lisboa.

Henriks invasjon av Ceuta hadde foregått med galeier. Seilene ble heist kun når vinden var riktig. I løpet av de kommende tjue år ble karavellen utviklet under beskyttelse av Kristusordenen. Disse nye skipene var både slankere og lettere enn galeiene. Karavellen veide rundt femti tonn. I stedet for tolv roere, som var nødvendig for å manøvrere de gamle galeiene, var det nå behov for bare ett enkelt ror akter. De trekantede seilene i baugen og akterenden kunne drive skipet fremover på tvers av vinden, og det kunne også svinge inn i vinden. Skipet kunne oppnå en hastighet på ti knop i timen.

Disse innovasjonene ble ledsaget av fremskritt innen navigasjonsinstrumenter, som kompasset, det portulanske kartet og astrolabiet. Astrolabiet ble oppfunnet i det antikke Hellas, men ble stort sett brukt av munker, rabbinere, imamer og astrologer. Nå ble det brukt for å gjøre det mulig for sjøfarere å bestemme breddegraden ut fra nordstjernens høyde og tiden ut fra solen. Skipene var ikke lengre forpliktet til å følge kystlinjen. Dette gjorde det mulig å runde Kapp Bojador på kysten av Vest-Sahara for første gang i 1435.

Ifølge tradisjonen grunnla Henrik Sjøfareren en sjømannsskole i Sagres på sørspissen av Algarvekysten, for studier av navigasjon og matematikk.

I 1437 bestemte Henrik seg for å invadere Tanger, 70 kilometer vest for Ceuta. Denne gangen endte det med en katastrofe, for portugiserne var bare 3000 mann mot en hær på 100 000 soldater og kavalerister. Henriks yngre bror Fernando ble tatt som gissel og senere drept. Tanger ble endelig erobret i 1471 og styrt av Portugal fram til 1661.

Nederlaget ved Tanger stoppet ikke oppdagelsestrangen til Henrik. I 1435 var Gil Eanes blitt den første europeeren som rundet Kapp Bojador, og det første kjente møtet mellom europeere og afrikanere fant sted i 1437. Biografen Zurara oppgir fem grunner til Henriks interesse for de atlantiske sjøreiser. Den første var ønsket om å bli kjent med landet utenfor Kanariøyene og Kapp Bojador. Det andre var ønsket om å finne kristne eller trygge havner der de kunne etablere handelsforbindelser. Den tredje var å kunne utfordre islamsk makt i Afrika. Den fjerde var å finne en kristen fyrste i Afrika som kunne hjelpe ham i krigen mot islam. Den femte grunnen var å utvide den kristne troen og vinne «alle sjeler som vil bli frelst».

Da han var 64 år, som på den tiden var mye, deltok Henrik med nevøen, kong Alfons 5., i erobringen av Ksar es-Seghir i Marokko, men vendte tilbake til Portugal i 1458. Det var hans tredje reise til Nord-Afrika, og det ble hans siste. Henrik døde i 1460 slik som han hadde levd en stor del av livet, lydig mot sine kyskhets- og fattigdoms løfter, ble det påstått.