Jehovas vitners første leder Charles T. Russell fikk impulser fra adventismen, og under hans ledelse ble endetiden viet stor oppmerksomhet. Tidsskriftet Watchtower (Vakttårnet) ble etablert i 1879 (i Norge ble den danske utgaven distribuert fra rundt 1900, norsk utgave fra 1945). Her blir Jehovas vitners syn på tro og sannhet presentert for leserne.
Rett etter 1914 gjennomlevde trossamfunnet en krise. Mange trakk seg ut da det ikke fant sted noen synlige tegn på apokalyptiske begivenheter, selv om bevegelsen utla utbruddet av første verdenskrig som bevis på at de hadde gjort rett i å vente store hendelser i 1914. Jehovas vitner opplevde både interne konflikter og ble utsatt for rettsforfølgelse på grunn av militærnekting.
Etter at Joseph Franklin Rutherford (1869–1942) ble leder i 1917, utviklet han en ny forståelse av endetiden (se ovenfor). Samtidig ble trossamfunnet omorganisert, og selve begrepet organisasjon har alltid siden stått sentralt i Jehovas vitners språkbruk, med et skarpt skille mellom «Guds organisasjon» og «Satans organisasjon». Tradisjonell kristendom (omtalt som «kristenheten») kom til å bli betraktet som en særlig fordømmelig del av Satans organisasjon; kirkesamfunnene ble forkastet som deler av «Babylon den store», forstått som «den falske religions verdensrike». Selv ble Vakttårn-bevegelsen mer effektiv og tok i bruk tidens nye medier i forkynnelsen. Det var også under Rutherfords styre at medlemmene ble pålagt å personlig forkynne budskapet fra dør til dør.
Et nytt tidsskrift, Awake! (Våkn opp!, først kalt The Golden Age) ble etablert i 1919 (på norsk fra 1925).
Tidlig i Rutherfords tid som leder ble 1925 lansert som et profetisk år da bibelske skikkelser som Abraham og David skulle stå opp for å herske på jorden, og slagordet «millioner av nålevende mennesker vil aldri dø» stod sentralt i forkynnelsen. Året 1925 forsvant ut av læren da forventningene ikke slo til. Rutherford fastholdt derimot Russells lære om 1914 som det mest avgjørende profetiske årstallet, nå utlagt som tidspunktet da Jesus fikk kongsmakt i himmelen og kastet Satan ned til jorden (Åpenbaringen 12,9).
Fram til 1931 hadde bevegelsens medlemmer kalt seg «Bibelstudentene», men fra da av tok de i bruk navnet «Jehovas vitner». I 1938 innførte Rutherford hva han kalte teokrati, det vil si at den sentrale ledelsen utpekte lokale ledere istedenfor at de ble valgt lokalt, noe som må ses i lys av Jehovas vitners selvforståelse som en organisasjon ledet av Gud.
I 1933 ble trossamfunnet forbudt i Tyskland, senere også i flere land, blant annet i Det britiske samveldet (1939). I det nazistiske Tyskland (1933–1945) ble Jehovas vitner forfulgt, og det er anslått at rundt 1400 mennesker ble drept.
I 1935 lanserte Rutherford den sentrale og karakteristiske Vakttårn-læren om at de frelste faller i to separate grupper: Bare de 144 000 omtalt i Åpenbaringen 14,1 kommer til himmelen for å herske med Jesus, mens en «stor skare» (Åpenbaringen 7,9) heller vil nyte frelsen i et jordisk paradis. Grunnleggeren Charles Taze Russell hadde isteden lært at «den store skare» var en sekundær himmelsk klasse.
Nathan Homer Knorr (1905–1977) overtok som leder ved Rutherfords død i 1942. Etter andre verdenskrig ekspanderte trossamfunnet, som i kjølvannet av Menneskerettighetserklæringen i 1948 kjempet i rettssaler, særlig i USA, for sin trosfrihet. Jehovas vitner oppnådde etter hvert generell toleranse i demokratiske land.
Fra 1950 ble bibeloversettelsene Ny verden-oversettelsen av De kristne greske skrifter (det vil si Det nye testamentet) og etter hvert også Ny-verden-oversettelsen av De hebraiske og arameiske skrifter (det vil si Det gamle testamentet) utgitt på stadig flere språk (på norsk i 1996). Bibelutgaven foreligger i dag helt eller delvis på 150 språk, basert på den opprinnelige engelske versjonen. Den første Ny verden-oversettelsen var gjennomgående bokstavelig oversatt fra grunntekstene, ofte på bekostning av naturlig språkføring. En kraftig revidert versjon ble utgitt på engelsk i 2013 (på norsk i 2017); denne nye utgaven er mer parafraserende og lettlest. Ny verden-oversettelsen gjenspeiler noen steder Jehovas vitners teologi, som når Jesus i Johannes 1,1 kalles «en gud» (utlagt som et mektig himmelsk vesen) heller enn simpelthen «Gud» som i de fleste bibelutgaver. Dette reflekterer vitnenes forståelse av Jesus som et vesen separat fra den allmektige Gud, Jehova.
Fra 1966 begynte Vakttårn-litteraturen å hinte om at 1975 kunne være et sannsynlig år for Harmageddon: Ifølge vitnenes forståelse av bibelsk kronologi ville 1975 være akkurat seks tusen år etter Adams skapelse, og tusenårsriket kunne så følge som «sabbaten» i en «uke» med tusenårige dager, siden Gud kan anse tusen år som én dag (2 Peter 3,8). Forventningene førte til rask vekst i medlemstallet, men også et midlertidig fall i antall medlemmer etter at 1975 kom og gikk.
Rundt 1980 fant det sted en større utrenskning ved selve hovedkontoret i Brooklyn i New York, der en rekke vitner ble utstøtt etter anklager om illojalitet og avvikende trosoppfatninger. Raymond Franz (1922-2010), som hadde vært medlem av bevegelsens høyeste lederskap, måtte forlate Det styrende råd og ble siden utstøtt. Han utgav i 1983 boken Crisis of Conscience, der han fortalte om sine opplevelser og kom med kritiske perspektiver på Jehovas vitner.
En viktig læresetning undergikk revisjoner fra 1990-tallet av. I mange år lærte Jehovas vitner at Harmageddon ville komme før 1914-generasjonen var utdødd, ut fra det syn at endetiden hadde begynt i 1914 og at Jesus snakket om 1914-generasjonen da han forsikret at «denne generasjonen skal slett ikke forsvinne før alt dette skjer» (Matteus 24,34, Ny verden-oversettelsen). Det faktum at de gjenlevende fra 1914 raskt ble færre, ble i siste halvdel av det tjuende århundre ofte fremhevet som bevis på hvor nær Harmageddon måtte være. Fra midten av 1990-tallet ble denne bibeltolkningen problematisk, og lederskapet i bevegelsen presenterte nye forståelser av den sentrale læren om «generasjonen» som aldri skal forgå. Gjeldende Vakttårn-lære har utvidet definisjonen til en «overlappende generasjon» (noen av dem som kjente dem som opplevde endetidens begynnelse i 1914, skal ennå være i live når Harmageddon kommer).
Jehovas vitners århundregamle hovedkontor i Brooklyn i New York ble solgt i 2016, og lederskapet flyttet sitt sete til et nybygd administrasjonssentrum i Warwick i staten New York.
Jehovas vitner oppnådde juridisk anerkjennelse i Russland etter Sovjetunionens fall, men dette ble reversert i 2017, da russisk høyesterett fordømte bevegelsen og dens litteratur som «ekstremistisk». Den europeiske menneskerettighetsdomstolen kritiserte i 2022 beslutningen.
I det 21. århundre ble organisasjonen trimmet og mange nasjonale avdelingskontorer nedlagt, inkludert det norske kontoret i Ytre Enebakk; Jehovas vitner i Skandinavia blir nå administrert fra Danmark. De sentrale publikasjonene Vakttårnet og Våkn opp! fikk færre årlige utgaver, og Internett ble i større grad et foretrukket kommunikasjonsmiddel. Vitnene viser til det offisielle nettstedet JW.org som kilde til autorisert lærestoff.
JW Broadcasting ble lansert i 2014, med nettbaserte TV-programmer. Det tradisjonelt noe tilbaketrukne lederskapet ble i disse programmene langt mer synlige for Jehovas vitner i sin alminnelighet.
Kommentarer (13)
skrev Hilde Larsen
skrev Jan Vidar Stenhaug
skrev David Olsen
svarte Thomas B
skrev David Olsen
skrev David Olsen
skrev Petter Andreassen
svarte Hege Kristin Ringnes
skrev Teqwa Zerouga
skrev Lars Nygaard
svarte Hallgeir Elstad
skrev Robert Sommerfelt
svarte Hallgeir Elstad
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.