Korea – litteratur. Med koreansk litteratur forstås vanligvis litteratur skrevet av koreanske forfattere og diktere i Korea, uansett språkform. Det er viktig å presisere dette fordi størsteparten av den overleverte litteraturen, bortsett fra litteraturen fra 1900-tallet, er skrevet på kinesisk og gjenspeiler de uttrykksformer, sjangere og stilarter som var fremherskende i Kina til enhver tid. Litteratur skrevet på koreansk har spilt en underordnet rolle inntil begynnelsen av 1900-tallet. Denne litteraturen er blitt skrevet på to måter: dels fra gammel tid med kinesiske skrifttegn brukt i sine fonetiske verdier tilpasset det koreanske lydsystemet, og dels med det koreanske alfabetet, hangŭl, som ble oppfunnet i 1440-årene (se koreansk). I flere hundre år ble hangŭl bare brukt i bøker som var skrevet for og lest av de lavere samfunnsklasser, og av andre som ikke kunne kinesisk.
Den eldste koreanskspråklige litteraturen er skrevet ved hjelp av kinesiske tegn. Den stammer fra tiden før 900-tallet e.Kr. og består vesentlig av et mindre antall dikt. Annen koreanskspråklig litteratur er skrevet med hangŭl eller med en blanding av hangŭl og kinesisk skrift. For øvrig har den koreanske litteraturen levd fra de eldste tider gjennom muntlig overlevering (sjamanistiske ritualer, skapelsesmyter, folkesanger).
Kinesisk ble brukt litterært fra 300-tallet e.Kr. Under Silla (668–935) ble det utfoldet en livlig litterær virksomhet (poesi, buddhistiske verker, historie). Typisk for denne tidlige perioden er hyangga (landsbysanger) fra 700-tallet (kjærlighetslyrikk, bønner, besvergelser) på koreansk. De to mest berømte verker fra den etterfølgende Koryo-perioden er Samguk sagi (Historien om de tre riker), skrevet av Kim Pu-sik i 1145 etter kinesisk forbilde, og Samguk yusa (Erindringer fra de tre riker), skrevet av en munk på 1200-tallet, begge på kinesisk. Fra Koryo-perioden stammer også den første dynastiske historie (Koryo-sa; sa, 'historie'), som etter kinesisk modell skildrer begivenheter, personer og institusjoner.
Kinesisk innflytelse fortsatte under den følgende Yi-perioden, og var som før av et overveiende konfuciansk preg. Men på 1500-tallet oppstod det en ny poesi på koreansk. Den eldste samlingen er Akchang kasa. Samtidig oppstod den spesielt koreanske poetiske formen som er kjent under navnet sijo, og som har holdt seg til våre dager. Det er en diktform som består av 3 strofer på til sammen 45 stavelser; hver strofe er bygd opp av 4 linjer med 3, 4 eller 5 stavelser i bestemt rekkefølge. Inspirasjon, stil og valg av tema er tydelig kinesisk (Tang), men diktene er likevel av koreansk karakter og har beholdt sin popularitet.
Etter kinesisk forbilde oppstod det på koreansk talespråk også en hangŭl-litteratur som kan kalles en slags tidlig roman. Under Yi-dynastiet ble dette en av de mest populære litterære former. De fleste av disse verker er anonyme, og ble fremført av omreisende historiefortellere som i Kina. Gjennombruddet for denne nye retningen er Historien om Hong Kil-dong av Ho Kyun (ca. 1610, skrevet i hangŭl). Buddhistisk innflytelse kan spores hos Kim Man-jung, som er særlig kjent for Skydrømmen om de ni (1689). En tidlig realistisk retning representeres av Pak Chi-won (død 1805), som hadde forbindelse med den nye bevegelse for praktisk lærdom (Silhak).
På 1900-tallet merkes en sterk påvirkning fra Vesten (bl.a. franske symbolister, nyromantikk, Tolstoj, Huxley), samtidig som en del forfattere søker tilbake til Koreas tradisjonelle litterære teknikker. Det utvikles en rik litteratur på moderne koreansk språk. Grunnleggeren av den moderne koreanske romanen er Yi Kwang-su, som debuterte i 1917. «Bevegelsen for ny litteratur» fant en banebryter i dikteren Choe Nam-son, fra 1908 av. I 1920-årene trådte det frem en rekke representanter for en sosialistisk proletarlitteratur. En mer estetisk, reflekterende retning satte sitt preg på årene før den annen verdenskrig (Kim Hwan-tae o.a.).
I 1940-årene og i tiden frem til slutten av Koreakrigen var det svært lite litterær virksomhet. Mot slutten av 1950-årene stod en ny generasjon forfattere frem i Sør-Korea. Deres viktigste tema var naturlig nok krigen. So Ki-won er en fremtredende representant for disse forfatterne. I 1960-årene ble det også interesse for historiske romaner og realistiske samtidsromaner som skildret landets raske industrielle og sosiale utvikling. Blant senere tiårs forfattere kan nevnes Pak Wan-so, Yi Mun-gu, Cho Se-hui, Kim Sung-ok, Cho Son-jak og Yi Mun-yol.
Påvirkningen fra Vesten kommer ikke minst tydelig frem i lyrikken. I 1960- og 1970-årene var Sør-Korea preget av politisk undertrykkelse, og lyrikeren Kim Chi-ha, som skrev dikt med krass kritikk av korrupsjon og maktmisbruk, tilbrakte lange perioder i fengsel. Hwang Tong-gyu og Chong Hyon-jong er to viktige lyrikere fra 1970- og 1980-årene.
I Nord-Korea er litteraturen etter 1948 satt i statens tjeneste og består hovedsakelig av sosialrealisme og nesegrus hylling av de politiske lederne.
