Faktaboks

Kristian Prestrud
Født
22. oktober 1881, Grue, Hedmark
Død
11. november 1927, Kristiansand
Portrett
Portrett av Kristian Prestrud, fra USA-utgivelsen av Roald Amundsens bok «The South Pole», New York 1913
Av .

Kristian Prestrud var norsk marineoffiser og polarforsker. Han deltok i Roald Amundsens sydpolferd med Fram fra 1910 til 1912 og var med i overvintringspartiet på Ross Ice Shelf. Prestrud deltok i flere sledeferder og ledet ekspedisjonen til King Edward VII Land i november–desember 1911.

Tidlig liv

Kristian Christensen Prestrud ble født i Grue kommune på Hedmark 22. oktober 1881. Hans foreldre var Christen Kristiansen Prestrud (1852–1915) født på Furnes, Hedmark og Johanne Pedersdatter Kristiansen Prestrud (1846–1903), født på Hveberg i Grue. Foreldrene giftet seg i 1881 og fikk syv barn, med Kristian som den eldste. Faren hadde selv tolv søsken og moren ni, så det var en stor familie. Det var Kristians farfar, Christian Kristoffersen, som kjøpte Prestrud gård på Furnes i sin tid og tok etternavnet etter gården. Kristian ble døpt i Grue kirke 8. januar 1882. I 1883 flyttet familien til Østre Hårstad gård i Vang, Hedmark. Faren hadde vært agronom på Odals værk før han kjøpte gården. I årene 1896–1909 var han brennerimester på Løiten Brænderi. Etter farens død i Kristiania i 1915 ble gården solgt videre.

Kristian Prestrud tok middelskoleeksamen på Hamar, og til tross for de sterke røttene på Hedmark (i dag Innlandet fylke) valgte han en karriere til sjøs. Femten år gammel dro han ut med Bark Rolf, og to år senere begynte han på Sjøkrigsskolen i Horten. I 1902 ble han sekondløytnant og i 1905 premierløytnant. Thorvald Nilsen (1881–1940), som skulle bli kaptein på Fram til Antarktis, var like gammel som Prestrud og gikk sammen med ham på Sjøkrigsskolen hvor de ble gode venner. Prestrud seilte et par år i handelsflåten før han returnerte til Marinen.

Møte med Amundsen

I 1909 var Roald Amundsen i gang med forberedelser til en ny drift med Fram over Polhavet, og kanskje denne gangen over Nordpolen. Blant planene var muligheten for å få med en drage som kunne løfte en mann til værs for å sjekke isforholdene foran skipet. Dragekonstruksjonen besto av seks drager etter hverandre som til sammen kunne løfte omkring 250 kilogram. Testene foregikk i Horten, og Prestrud ble en av testflyverne. Heldigvis for ham var han ikke med da lynet slo ned i en drage og løytnant Ole Englestad ble drept. Englestad var tiltenkt rollen som Frams kaptein og rollen gikk videre til Nilsen. Dragekonstruksjonen var tross alt relativt vellykket, men ble ikke brukt. Imidlertid ble Prestrud bedt om å være førstestyrmann på Amundsens ekspedisjon som etter planen skulle til Polhavet i nord.

Underveis skulle det utføres vitenskapelig arbeid for Fridtjof Nansen, og derfor deltok Prestrud før avreise på Bjørn Helland-Hansens kurs i oseanografi i Bergen sammen med Hjalmar Fredrik Gjertsen (1885–1958), som ble andrestyrmann på Fram, og Adolf Schröer (1872–1932), som deltok på prøvetoktet med Fram for å ta oseanografiske prøver før avgangen til Antarktis. Da Fram dro ut fra Horten på prøvetoktet skrev Prestrud i sin dagbok at de to siste årene som han hadde tilbrakt der «i fryd og glæde» var de beste han hittil hadde levd. «Ak ja, der vanket trouble, men det meste var skjønt».

Med Fram til Antarktis 1910–1912

Kristian Prestrud,Framheim, Hvalbukta, Antarktis, 1911.
Prestrud i polarutstyr på Framheim

I forbindelse med 100-års jubileet for den første ankomsten til Sydpolen i 1911 publiserte Frammuseet de transkriberte dagbøkene til femten av mennene som deltok på en del av eller hele ekspedisjonen. Dette var første gangen Prestruds dagbok ble gjort tilgjengelig som kildemateriale. Dessverre mangler dagboken oppføringer for perioden fra starten på det første mislykkede forsøk på sledeturen til Sydpolen og helt frem til Fram ankom Hobart på Tasmania på hjemturen. Prestruds umiddelbare reaksjoner på sledeturen som nesten frarøvet ham livet har vi derfor ikke. Turen han ledet til King Edward VII Land skrev han en senere beretning om. Dagboken forteller om en ung mann (28 år ved starten) som var svært glad i damene og livlige kvelder, men som var svært stolt over å være utvalgt til den store «nordpolsturen» med det berømte polarskipet Fram.

Før de dro fra Norge ble kapteinen og de to styrmennene innviet i Amundsens plan å gå først til Sydpolen før ekspedisjonen dro mot Nordpolen: «vel det mest hei fallera jeg nogen har faat vite. Vi skal til Sydpolen. Well I be dashed.» skrev Prestrud den 30. juli. Siden Prestrud også var tiltenkt å være med landpartiet ville hans permisjon fra Marinen bli for kort. Nilsen rådet ham til å «Gi faen i permissionen [...] og det gjorde jeg ogsaa».

Da Fram den 4. oktober gled over ekvatoren var det femte gang at Prestrud «krysset linjen». Han var sosial og fornøyd om bord og bidro til underholdning med egenkomponerte sanger, dikt og taler som han noterte i dagboken. Han var blant de ni som overvintret i basen Framheim ved Hvalbukten, og han bidro til det viktige arbeidet med forberedelser og depotlegging i tillegg til å bidra til underholdning. Det siste vi får vite i dagboken var at den 23. august 1911 ble de ferdigpakkede sledene tatt ut og kjørt et lite stykke til et godt startpunkt slik at alle mennene unntagen stuerten Lindstrøm ville være klare for den store hovedturen. Med tolv hunder per slede «gikk [Det] sgu som en røik sydover til bugten, over denne og op kneiken.»

Den mislykkede starten

Den 8. september dro de av gårde på det som skulle være fremstøtet mot Sydpolen forhåpentlig før rivalen Robert F. Scott og hans britiske ekspedisjon skulle starte. Det var altfor tidlig. Temperaturen falt under -50°C, og menn og hunder frøs. Ved 80°S ble mat og utstyr lagt i depotet, og det gjaldt å komme seg tilbake til Framheim så fort som mulig. Prestrud falt etter og hadde omkommet om ikke Hjalmar Johansen hadde reddet ham og fått ham tilbake til basen seks timer etter de andre. Amundsens tilsynelatende ubekymrede og kritiske holdning til at de to ankom mye senere førte til harde ord fra Johansen, og videre til at Amundsen satte både ham og Prestrud utenfor gruppen som skulle forsøke igjen å nå Polen. I stedet ble Johansen og Jørgen Stubberud beordret sammen med Prestrud og under hans ledelse til å kjøre østover for å utforske og kartlegge det lite kjente området King Edward VII Land.

King Edward VII Land

Mann på fjell
Prestrud på toppen av Scotts Nunatak i King Edward VII Land, Antarktis desember 1911

Amundsen, Bjaaland, Hassel, Hanssen og Wisting dro av gårde fra Framheim mot Sydpolen 20. oktober. Prestrud filmet avgangen. Oppgaven som Amundsen hadde lagt igjen under Prestruds ledelse var tredelt: å utforske King Edward VII Land, å kartlegge Hvalbukten og nærmeste omgivelser og å holde basen Framheim i god orden i tilfelle det ble en overvintring til. Omkring midten av januar kunne Fram ventes tilbake.

Prestrud, Johansen og Stubberud forlot Framheim 8. november med to sleder med syv hunder hver. Prestrud fungerte som forløper og de beregnet å være tilbake til jul. De dro innom depotet på 80°S hvor de under det første forsøket mot Sydpolen hadde måttet legge igjen en del proviant og utstyr. På veien plukket de opp en av sydpolpartiets hunder som hadde kommet seg unna. I King Edward VII Land nådde gruppen frem til Alexandra-fjellene, som først var blitt sett fra sjøen av Scotts første ekspedisjon i 1902. På Scotts Nunataks, som Prestrud navnsatte, plukket de med seg de første steinprøvene. Dette var det eneste snøfrie landet de tre hadde sett siden de ankom Hvalbukten. Prestrud noterte at de også fant «tyk mose» (egentlig lav) på steinene og «levninger av uglereder» samt at de så et par enslige snøpetreller, men ellers intet liv. En stor snøvarde og en liten steinvarde ble bygget. Steinvarden ble i 1995 innskrevet på listen over historiske kulturminner i Antarktis som «Prestruds varde».

Returen fra Antarktis

Den 16. desember var de tilbake på Framheim der Lindstrøm hadde regjert alene i vel seks uker. Sydpolpartiet kom tilbake 26. januar, og alle dro fra Hvalbukten med Fram 30. januar 1912. Den 7. mars ankom Fram Hobart på Tasmania, og Prestrud innrømmet at han foretrakk et sted med mennesker fremfor Barrieren i Antarktis. Her fikk han nyheter hjemmefra, blant annet om at hans «flammer derhjemme forlover sig, og det burde jeg jo være glad for. Det var dog med et noget sviende sting, at jeg her fik høre om at den vakreste av dem alle var knepen. Herregud, man kan jo ikke vente andet.»

Prestrud fikk en «deilig» uke på hotell som Amundsens sekretær og skulle visstnok ha fortsatt med jobben, men dessverre trengtes han videre på Fram og måtte forlate Hobart hvor han allerede hadde fått øye på en pen frøken. Den 23. mai lå Fram til ankers ved Buenos Aires. Den 8. juni forlot 14 av Frams mannskap Buenos Aires for å seile hjemover med SS Highland Scot hvor Prestrud var en av de heldige tre (med Hassel og Gjertsen) som fikk lugar i første klassen. Her traff han en chilensk frøken som gjorde stort inntrykk. Prestrud var mindre glad for at han hadde lovet Amundsen at han skulle skrive tre kapitler til Amundsens bok om ekspedisjonen. Det ble to kapitler: om sledeturen til King Edward VII Land og om dyrelivet i Hvalbukten.

Etter Antarktis

Prestrud returnerte til Marinen og tjenestegjorde først ved distriktskommandoen i Kristiansand, så i 1913–1914 på panserskipet Norge og i 1914–1915 på torpedobåten Delfin i Skudenes. Han ble utnevnt til kaptein i 1915 og tjente den sommeren ved admiralstaben i Kristiania. I 1915–1916 var han på torpedobåten Sild i Kristiansund, og i 1916–1917 på torpedobåten Skarv i Farsund. Senere i 1917 tjenestegjorde han på torpedobåten Ravn i Kristiansand, før han i 1918 ble overført til torpedobåten Viking i Haugesund. I 1919 var han på panserskipet Tordenskjold. I perioden 1919–1921 var han ved tredje distriktskommando Marviken i Kristiansand. Han ble deretter adjutant hos Kong Haakon VII frem til 1923, og var blant annet med kongen på statsbesøk til Belgia og Nederland. Fra 1923 til 1927 var han marineattaché ved legasjonene i London og Paris, før han til slutt ble ansatt som havnefogd i Kristiansand i 1927. Den 11. november samme året skjøt han seg på havnelageret, visstnok med sykdom som begrunnelse. Han ble 46 år gammel.

Det ble lagt ned mange kranser ved båren, blant annet fra Sjømilitære driftskommando, Sjømilitære samfunn, fra klassekamerater ved Sjøkrigsskolen ved premierløytnant Leif Dietrichson (som året etter omkom sammen med Amundsen da deres Latham-fly havarerte ved Bjørnøya), og fra Amundsen representert ved Sverre Hassel.

Familie og utmerkelser

Prestrud giftet seg 22. mai 1915 med Randi Usterud fra Kristiansand. Thorvald Nilsen var forlover. De fikk barna Kaare (1916) og Kirsti (1919). Prestrud ble tildelt Sydpolsmedaljen, slått til ridder av den danske Dannebrogordenen, den franske Æreslegionen, den nederlandske Oranje-Nassau-ordenen og den belgiske Leopold-ordenen. Prestruds dagbok og arkiv er nå oppbevart på Frammuseet på Bygdøy, Oslo.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Kristian Prestruds dagbøker, Sydpolsekspedisjonen 1910-12, red. Geir O. Kløver, Frammuseets forlag
  • Dagbøkene til de andre sydpoldeltakerne, Frammuseet, Oslo
  • Amundsen, Roald, 1912, Sydpolen – Den norske sydpolsfærd med Fram 1910-1912, Jacob Dybwads Forlag

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg