Milepæler 1913 til 2015

1922

Karen Platou blir første kvinnelige representant med fast plass på Stortinget. Hun representerer Høyre. Kvinner får adgang til å bli statsråder.

1925

Åsa Helgesen i Utsira kommune blir første kvinnelige ordfører. Kommunestyret består av én mann og elleve kvinner valgt på kvinneliste.

1938

Kvinner får adgang til alle embeter, men til prestestillinger bare hvis menighetsrådet tillater det.

1945

Kirsten Hansteen fra Norges Kommunistiske Parti blir første kvinne i regjering. Hun er konsultativ statsråd i Samlingsregjeringen. Claudia Olsen fra Høyre blir første kvinnelige leder av en stortingskomité, helsekomiteen.

1981

Gro Harlem Brundtland blir første kvinnelige statsminister i Norge. Likestillingsloven får en ny bestemmelse (§ 21) om representasjon av begge kjønn i alle offentlige utvalg, styrer, råd og nemnder.

1956

Kvinner får full adgang til kirkelige embeter, det vil si at menighetsrådet ikke lenger kan nekte å ansette kvinnelige prester.

1961

Ingrid Bjerkås blir første kvinnelige sogneprest i Den norske kirke. Magnhild Hagelia fra Arbeiderpartiet blir varapresident i Lagtinget, og dermed første kvinne som presiderer i nasjonalforsamlingen.

1965

Aase Lionæs fra Arbeiderpartiet blir første kvinnelige visepresident i Lagtinget.

1968

Lilly Bølviken blir første kvinnelige høyesterettsdommer.

1971

”Kvinnekupp” i valget gir kvinnelig flertall i kommunestyrene i Asker, Oslo og Trondheim.

1973

Torild Skard fra SV blir første kvinnelige president i Lagtinget.

1977

Kvinner får adgang til å gjennomføre vanlig befalsutdanning.

1979

Likestillingsloven trer i kraft, og Likestillingsombudet og Klagenemnda for likestilling opprettes.

1948

Aaslaug Aasland fra Arbeiderpartiet blir sosialminister og den første kvinnen som styrer et departement.

1984

Stortinget vedtar å innføre full yrkesmessig likestilling mellom kvinner og menn i Forsvaret.

1986

Gro Harlem Brundtlands “kvinneregjering” utnevnt 9. mai 1986, blir en verdenssensasjon. Åtte av de 18 regjeringsmedlemmene er kvinner (44 %).

1988

§ 21 i likestillingsloven skjerpes slik at det i offentlige utvalg skal være minst 40 % av hvert kjønn.

1990

 Grunnloven endres slik at kvinner gis lik arverett til Norges trone.

1992

Lucy Smith blir første kvinnelige universitetsrektor, ved Universitetet i Oslo.

1993

Kirsti Kolle Grøndahl blir første kvinnelige stortingspresident. Rosemarie Köhn innsettes som første kvinnelige biskop.

1999

 Berit Ovesen blir første kvinnelige oberst.

2001

Afshan Rafiq fra Høyre blir første fast innvalgte stortingsrepresentant med innvandrerbakgrunn. Gerd-Liv Valla blir første kvinnelige leder i LO. Aili Keskitalo blir første kvinnelige president i Sametinget.

2006

Lov om 40 % representasjon av hvert kjønn i bedriftsstyrer trer i kraft 1. januar.

2007

Etter utskiftinger av statsråder har en norsk regjering kvinnelig flertall for første gang (57 %).

2010

Biskop Helga Haugland Byfuglien blir innsatt som Den norske kirkes første kvinnelige preses.

2014

Stortinget vedtar endringer i heimevernsloven og vernepliktsloven, som medførte at alle norske kvinner født i 1997 og senere blir vernepliktige fra og med 2015.

Stortingsgata 30
Fra kontorene i Stortingsgata 30 der Norsk Kvinnesaksforening holdt til sammen med Yrkeskvinners Klubb og Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet (IKFF). Foto er tatt i 1937, i august 1940 ble kontorene stengt av Gestapo.
Av /Oslo museum.
Lisens: CC BY SA 2.0

Fra rundt 1850 av fikk kvinner utvidet sine rettigheter på mange områder. I 1912 fikk de adgang til de fleste embeter, og i 1913 fikk de alminnelig stemmerett. Nå var de på mange måter formelt likestilt med menn.

Det viste seg imidlertid at formelle, juridiske rettigheter ikke betydde at kvinnene fikk ta i bruk disse rettighetene i praksis. Kvinner var fremdeles i en underordnet posisjon i forhold til menn.

I arbeidslivet hadde kvinnene lavere lønn og færre yrker å velge mellom. Fra rundt 1905 til rett etter første verdenskrig, var det lett å få jobb og lønnen gikk opp. Så kom mellomkrigstiden med økonomiske kriser og stor arbeidsløshet. Da viste det seg at kvinner i praksis ikke hadde samme rett til arbeid som menn.

I politikken hadde kvinnene fått full stemmerett, men ytterst få fikk delta som representanter i kommunestyrer og på Stortinget. I regjeringen kom ingen kvinner inn før etter andre verdenskrig.

Ekteskapsloven fra 1888 ble utilfredsstillende i det nye århundret. Den passet ikke til et mer moderne samfunn. Nye lover om skilsmisse, inngåelse av ekteskap og formuesfellesskap mellom ektefeller ble derfor innført.

Det ble også vedtatt lover som skulle sikre rettigheter og en bedre økonomi for ugifte mødre og barna deres. Noen kommuner innførte morstrygd, og før 1940 kom arbeidet med en barnetrygd som skulle være universell (lik for alle) i gang.

Lønnsforhold og retten til lønnet arbeid

Kamp for likelønn

Under første verdenskrig og fram til 1920 var arbeidsmarkedet stramt, og det var lett å få jobb. Hushjelpene var den største gruppen kvinner i arbeidslivet. Nå hadde de mulighet til få annet arbeid, eller bedre betingelser der de var. Kvinner i posten, i telegraf og telefon, sykepleiere, jordmødre og flere andre yrkesgrupper stilte offensive lønnskrav og fikk dem innvilget.

I 1920 vant statsansatte kvinner en stor seier. Da ble særregulativet fjernet. Dette var spesielle lønnsforskrifter for kvinner. Nye, felles lønnsforskrifter ble vedtatt.

Etter de nye forskriftene hadde menn og kvinner likelønn. Det viste seg imidlertid snart at forskjellen mellom manns- og kvinnelønn ikke ble borte. Kvinner og menn hadde ulike arbeidsoppgaver som ga ulik uttelling. Menn ble forfremmet, mens kvinner fortsatte i underordnet arbeid, og menn fikk ulike tillegg som kvinner ikke fikk. I 1927 ble det innført et barnetillegg i lønnen for offentlige tjenestemenn. Dette tillegget gikk bare til menn med forsørgerbyrde.

Innen industri og håndverk var lønnsforskjellene store hele tiden. Kvinner hadde stort sett andre arbeidsoppgaver enn menn. I 1930 lå kvinnelønnen på disse områdene på 60 prosent av mannslønnen. I de tilfellene der arbeidsoppgavene var like, hadde kvinner 80 prosent av mennenes lønn.

I 1936 sørget en ny lov om arbeidervern for rett til å ha fri seks uker før og seks uker etter en fødsel. Ammende kvinner fikk rett til fri minst en halv time to ganger daglig.

Gifte kvinners rett til arbeid

Oslo samvirkelag
Oslo samvirkelag sa i 1937 opp en fast ansatt kvinnelig ekspeditør fordi hun skulle gifte seg. Kvinnen, Karen Johansen, gikk til sak mot arbeidsgiveren med støtte fra sin fagforening, Handel og Kontor. Johansen vant en klar seier i Oslo byrett. Arbeidsgiveren anket saken til Høyesterett, men tapte også der. Dommen ble viktig også for den norske arbeiderbevegelsen, som etterhvert endret sitt syn på gifte kvinner i arbeidslivet. Her fra Oslo samvirkelags lokaler i Skjoldgata 2, nå Maridalsveien 169, ca. 1930.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Et av ofrene for den økonomiske krisen i mellomkrigstiden var kvinnenes rett til å tjene penger på lik linje med menn. LO og Arbeiderpartiet gikk i årene 1925–1937 inn for å fjerne gifte kvinner fra arbeidslivet. I en tid med mye arbeidsløshet, skulle inntektene reserveres for mannlige familieforsørgere.

Kampen mot det såkalte dobbeltarbeidet gikk ikke ut over kvinner i dårlig betalt arbeid som menn ikke ville ha. Det var et lite mindretall av gifte lærerinner, kontorfunksjonærer og andre i mer attraktive stillinger som var utsatt. Holdningene kunne imidlertid være aggressive, og motstanden mot de gifte yrkeskvinnene fikk snart en ideologisk slagside mot kvinners lønnsarbeid generelt.

Fra 1932 ble kampanjen mot de gifte kvinnenes rett til arbeid møtt med stadig sterkere motstand. Nye organisasjoner som Norske Yrkeskvinners Landsforbund og Norsk gruppe av Open Door International (stiftet 1931 og 1935) forsvarte arbeidsretten. Norsk Kvinnesaksforening fikk et oppsving. Samtidig vokste det frem en stadig sterkere opposisjon mot partiets og fagbevegelsens linje.

I 1936 ble kampanjen avblåst etter krav fra arbeiderbevegelsens kvinner. Mange arbeidsgivere fortsatte likevel en praksis hvor gifte kvinner ble sagt opp.

I 1939 anla Oslo Samvirkelag først byrettssak og så høyesterettssak mot en kvinne som ville beholde jobben selv om hun hadde giftet seg. Samvirkelaget tapte. De gifte kvinnene hadde dermed fått beskyttelse for sitt arbeid gjennom presedens i Høyesterett.

Politisk deltakelse etter 1913

Karen Platou
Karen Platou (Høyre) var første norske kvinne som ble innvalgt til fast plass på Stortinget. Hun var stortingsrepresentant fra 1922 til 1924
Av .

Kvinner i kommunestyrer og storting

Regjeringen Gerhardsen

Kirsten Hansteen (Norges kommunistiske parti) ble Norges første kvinnelig statsråd i 1945. Her er hun med andre regjeringsmedlemmer i Regjering Gerhardsen etter første statsråd på Slottet 25. juni 1945. (t.v.) sosialminister Sven Oftedal, skipsfartsminister Thor Skjønsberg, konsultativ statsråd, Kirsten Hansteen (første norske kvinnelige statsråd) arbeidsminister Johan Strand Johansen, statsminister Einar Gerhardsen, landbruksminister Einar Frogner (i bakgrunnen), forsvarsminister Oscar Torp, kirkeminister Kåre Fostervoll og konsultativ statsråd Conrad Bonnevie-Svendsen.

Regjeringen Gerhardsen
SCANPIX.

Stemmeretten innebar at kvinner også var valgbare. Denne retten ble i liten grad realisert. Fram til andre verdenskrig var mellom 5,6 og 9,2 prosent av kommunestyrerepresentantene kvinner. I landkommunene var andelen mellom 1,0 og 2,5 prosent.

I enkelte byer var kvinneandelen imidlertid på mellom 10 og 15 prosent, og i de siste årene før andre verdenskrig lå den på 20 prosent i Oslo og 17 prosent i Bergen og Trondheim. Da hadde kvinner god anledning til å delta i politisk virksomhet.

  • Den første kvinnen på Stortinget var Anna Rogstad, som satt som vara for Frisinnede Venstre i 1911–1912.
  • Den første som ble valgt direkte inn var Karen Platou, representant for Høyre fra 1921 til 1924.
  • Før andre verdenskrig var ikke mer enn åtte kvinner stortingsrepresentanter, mot 1024 menn.

Da kvinner fikk rett til en rekke embeter i 1912, var statsrådsembetet unntatt. Først i 1922 vedtok Stortinget en grunnlovsendring som ga kvinner adgang til å bli statsråder. Dette fikk ingen praktiske følger før etter andre verdenskrig. Da ble Kirsten Hansteen fra Norges Kommunistiske Parti utnevnt til statsråd uten portefølje – det vil si at hun ikke ledet et departement.

Politisk aktive kvinner

Få kvinner ble altså valgt inn i kommunestyrer og på Stortinget. Likevel var de i høy grad politisk aktive. Et mylder av kvinneorganisasjoner sørget for stadig aktivitet på områder kvinner var opptatt av. Små og store kvinneforeninger tok på seg ansvar for helse og velferd for ulike grupper i befolkningen, og var viktige aktører i oppbyggingen av den gryende velferdsstaten. De tok initiativer og arbeidet systematisk, ofte sammen med offentlige myndigheter.

I 1920-årene kom diskusjon om likestilling i bakgrunnen. I stedet vokste Norges Husmorforbund fram til en mektig forkjemper for husmoridealet og husmødrenes interesser.

Brennbare spørsmål om ekteskap, prevensjon og abort var også under diskusjon, og fikk praktiske resultater som ny lov om ektefellers formuesforhold i 1927 og opprettingen av mødrehygienekontorer over hele landet.

Skilsmisse, ekteskap og formuesfellesskap

Lov om skilsmisse

I 1909 ble en ny lov om skilsmisse vedtatt. Deretter kom lov om inngåelse og oppløsning av ekteskap i 1918, og til slutt lov om ektefellers formuesfellesskap i 1927.

Den nye lovgivningen var preget av husmorrollen og husmoridealet. På 1800-tallet var husmødrene for det meste gifte middelklassekvinner i byene. I tiårene rundt 1900 spredte husmorideologien seg både geografisk og sosialt, og i mellomkrigstiden var dette den kvinnerollen som folk flest forventet at unge jenter skulle gå inn i.

Lov om adgang til oppløsning av ekteskap av 1909 ga rett til skilsmisse ved administrativ bevilling etter ett års separasjon hvis partene var enige; etter to år hvis de ikke var enige.

Skilsmisse ved dom kunne gis etter krav fra den ene av partene ved alvorlige forhold som utroskap, rømning og alkoholisme. Dette betydde at partene kunne få skilsmisse uten rettssak, og uten at det forelå ekteskapsbrudd. Loven, og særlig «no fault»-prinsippet (at man ikke måtte påvise ekteskapsbrudd) var svært radikal i europeisk sammenheng.

Felleseiet ble delt likt ved skilsmisse. Mannen skulle forsørge kona hvis hun ikke var i stand til å forsørge seg selv. Men hvis hun hadde en sykdom hun ikke hadde oppgitt, eller hun var gravid, var han ikke pliktig til å forsørge henne. Da trengte han heller ikke dele felleseiet med henne hvis de ble skilt. I spesielle tilfeller hadde hustruen plikt til å betale bidrag etter en skilsmisse. Mor fikk fortrinnsrett til mindreårige barn.

Nordisk samarbeid om ekteskapslovgivning

I 1909, samme år som skilsmisseloven ble vedtatt, startet et stort samarbeid om ekteskapslovgivningen i de nordiske landene. En felles familierettskommisjon ble opprettet med Sverige, Norge og Danmark som deltakere, senere kom også Finland og Island med.

Spørsmålet om ekteskapslovgivning mobiliserte kvinnesaksbevegelsen blant annet gjennom flere store, nordiske kvinnesakskongresser. Familierettskommisjonen fikk tre faste, kvinnelige medlemmer, én fra hvert av de nordiske landene. Dette var første gang kvinner var med på selve utformingen av lovene som gjaldt deres egne liv.

Ekteskapslovgivningen i de nordiske landene ble i ganske høy grad samordnet, men nye lover kom til litt ulik tid og med en del variasjoner.

Ekteskapsloven av 1918

I Norge kom først lov om inngåelse og oppløsning av ekteskap i 1918.

  • Ekteskapsalderen for kvinner ble satt til 18 år, i stedet for 16 år som tidligere.
  • Grensen for menn ble stående ved 20 år.
  • Forbud mot å gifte seg gjaldt bare personer i rett opp- eller nedstigende linje og ved sinnssykdom.
  • De som ville gifte seg, måtte før de tok ut lysning avgi en skriftlig erklæring om eventuelle barn født utenfor ekteskap. Denne ordningen ble innført etter at De castbergske barnelover ble vedtatt i 1915. Der fikk barn født utenfor ekteskap rett til fars navn og arv. Loven ga begge ektefeller underholdsplikt overfor hverandre dersom den andre parten ikke kunne forsørge seg selv.

Med ekteskapsloven av 1918 var ektefellene likestilt ved skilsmisser. Denne likestillingen fungerte imidlertid ikke godt i praksis. Hustruen hadde som regel ikke lønnet arbeid, men baserte seg på at mannen forsørget henne. Etter en skilsmisse fikk hun da problemer med å skaffe seg inntekter, og kunne komme i en meget vanskelig situasjon.

Lov om ektefellers formuefellesskap av 1927

Norske kvinners nasjonalråd
Norske kvinners nasjonalråd ble stiftet i 1904. Foreningen ble pådriver for revisjon av skilsmisselovgivningen for å bedre skilte kvinners økonomiske situasjon. Bildet er fra foreningens første styremøte. Fra venstre: Karen Grude Koht, Fredrikke Marie Qvam, Gina Krog, Betzy Kjeldsberg og Katti Anker Møller.
Av /Norgeshistorie.
Lisens: CC BY 2.0

Norske Kvinners Nasjonalråd krevde revisjon av skilsmisselovgivningen, og i 1937 ble loven av 1918 endret. Den ektefellen som hadde økonomisk mulighet til det ble nå pliktig til å betale underhold for den ektefellen som hadde hatt sitt arbeid i hjemmet. Det ble også bestemt at den ektefellen som hadde mest behov for det, hadde rett til å beholde boligen.

I 1927 ble en ny lov om ektefellers formuesforhold vedtatt. Den erstattet loven av 1888. Begge ektefeller fikk nå rett til å råde over det vedkommende brakte inn i boet. Hvis ekteskapet opphørte, skulle fellesformuen deles likt. Ektefellene fikk gjensidig underholdningsplikt, og skulle bidra «hver efter sin evne» til å underholde familien, enten gjennom tilskudd av penger, gjennom virksomhet i hjemmet eller på annen måte. Hustruene oppfylte altså sin del av forpliktelsen gjennom arbeid i eget hjem.

Ektefellene var nå formelt likestilt, samtidig som familiefellesskapet ble bevart. Dette var i tråd med ønsker fra kvinnebevegelsen under arbeidet med loven, og den ble da også meget godt mottatt.

Både lov av 1918 om inngåelse og oppløsning av ekteskap og lov av 1927 om ektefellers formuesfellesskap ble stående til 1991. Da ble lov om ekteskap (ekteskapsloven) vedtatt.

Ny barnelov

Katti Anker Møller
Katti Anker Møller stod sammen med Johan Castberg bak "De Castbergske barnelover". Bildet er fra ca. 1910.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Karikaturtegning fra 1915 som antyder at motstanden mot Johan Castbergs barnearvelov også fikk tilslutning fra spinnesiden.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Rundt århundreskiftet var det klart at dødeligheten blant barn født utenfor ekteskap var langt større enn for barn av gifte foreldre. Dette bekymret, og utløste en reformbevegelse til støtte for ugifte mødre og deres barn. I 1892 ble det vedtatt en lov som fastsatte at begge foreldre hadde plikt til å sørge for barnets underhold. Mor måtte imidlertid selv reise krav om bidrag. Bare noen få gjorde det, og dermed fikk loven liten betydning.

I 1915 ble De castbergske barnelover vedtatt. Dette var en samling på seks lover som gjaldt ugifte mødre og deres barn.

  • Barn født utenfor ekteskap ble nå juridisk likestilt med barn født i ekteskap.
  • Alle barn fikk rett til navn og arv etter sin far, enten de var født i eller utenfor ekteskap.

Lovene stilte mødrene langt sterkere økonomisk enn før. Gifte eller ugifte mødre som var forlatt av mannen og som ikke kunne sørge for sitt utkomme, hadde krav på offentlig hjelp i seks uker før og tre måneder etter fødselen. Dette skulle ikke regnes som fattighjelp. Bidragsplikten fra barnefaren ble ført videre, men skulle nå inndrives av lensmann eller byfogd. En svakhet ved loven var at det offentlige ikke gikk inn med støtte hvis far ikke betalte bidragene.

Lovene ble utarbeidet av Johan Castberg og Katti Anker Møller i fellesskap. De skapte stor strid både partipolitisk og i kvinnebevegelsen. Arbeiderbevegelsens kvinner var for loven, mens middelklassens kvinnebevegelse var splittet. De castbergske barnelovene fastslo samfunnets ansvar for barna, og plasserte Norge langt foran andre land på dette området.

Morstrygd og barnetrygd

I 1920 ble morstrygd etter behovsprøving innført i Kristiania kommune, den såkalte Oslotrygden. Saken var blitt reist av Fellesstyret for Arbeiderpartiets kvinneforeninger i 1917.

Morstrygden gjaldt alle grupper enslige mødre. Den omfattet pensjon, fri lege, sykehus, medisin, men var så liten at mødrene måtte ha en viss inntekt ved siden av. En liknende ordning ble vedtatt i enkelte andre kommuner. Til tross for press fra Kristiania kommune og flere kvinneorganisasjoner, tok det svært lang tid før den ble innført på statlig nivå.

Først i 1957 kom lov om forsørgertrygd. Denne trygden ble gitt til barnet, ikke til mor. Hensikten var at den ikke skulle legges til mors inntekt og dermed føre til økt skatt. Samme år vedtok Stortinget lov om forskuttering av oppfostringsbidrag. Dette var en ordning som for lengst var blitt innført i Danmark og Sverige. I Norge var manglende bidrag et stort problem. Mange barn måtte få forsorgshjelp i stedet.

I 1930 stilte Arbeiderpartiet i sitt valgprogram krav om barnetrygd til alle barn. Dette var en omforming av kravet om morstrygd, for en viktig betingelse var at trygden skulle utbetales til mor. I 1934 ble Barnetrygdkomiteen opprettet, og saken ble intenst debattert.

Arbeidet med barnetrygden ble avbrutt av den tyske okkupasjonen, men kom snart i gang igjen etter frigjøringen. Allerede i oktober 1946 ble lov om barnetrygd vedtatt. Trygden skulle gå til alle mødre ved fødsel nummer to. Alle fikk samme beløp. Enslige mødre fikk barnetrygd fra første barn.

I 1970 ble loven revidert, slik at trygden ble satt inn ved første barn for alle.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Ida Blom og Anna Tranberg (1985): Nordisk lovoversikt. Viktige lover for kvinner. Ca 1810–1980. Nordisk ministerråd, Oslo
  • Ida Blom og Sølvi Sogner (red.), Gro Hagemann, Kari Melby, Hilde Sandvik og Ingvild Øye (1999): Med kjønnsperspektiv på norsk historie. Fra vikingtid til 2000-årsskiftet. Cappelen, Oslo
  • Elisabeth Lønnå (1966): Stolthet og kvinnekamp. Norsk Kvinnesaksforenings historie fra 1913. Gyldendal, Oslo
  • Kari Melby, Anu Pylkkänen, Bente Rosenbeck, Christina Carlsson Wetterberg og Centrum för Danmarksstudier (2006): Inte ett ord om kärlek. Äktenskap och politikk i Norden ca. 1850–1930. Makadam förlag, Lund

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg