Nice-traktaten, unionsavtale i EU, vedtatt på toppmøtet i Nice, Frankrike, 2000, trådte i kraft 1. februar 2003. Traktaten gav det juridiske og institusjonelle grunnlaget for EUs medlemsutvidelse øst- og sørover; første pulje omfattet 10 land i 2004. Ratifikasjonsprosessen ble sluttført etter et mellomspill hvor Irland først forkastet traktaten i en folkeavstemning i 2002. Ifølge Nice-traktaten får hvert medlemsland én EU-kommissær, med et tak på 27. Får EU flere medlemsland enn dette, fordeles kommissærene ved rotasjon. De store medlemslandene mistet dermed sin overvekt i Kommisjonen.

Også sammensetningen av andre av EUs organer ble endret for å tilpasses et større EU. Samtidig la traktaten en ramme for å videreutvikle EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Likeså hjemler den flertallsavgjørelser på en rekke områder hvor hvert medlemsland tidligere hadde hatt vetorett, bl.a. i asyl- og innvandringspolitikken. Planen om å samle Nice-traktaten og de øvrige EU-avtalene i en grunnlovstraktat ble skjøvet ut i tid etter at folkeavstemninger i Frankrike og Nederland i 2005 forkastet traktaten i sin daværende form.