Nordaustlandet – Store norske leksikon

IGY-stasjonen Kinnvika i 2008

Kinnvika, Nordaustlandet 2008

Av Susan Barr.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Svalbard med blant annet Hopen, Bjørnøya og Kvitøya

Av Norsk polarinstitutt.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Nordaustlandet er Svalbards nest største øy, med et areal på 14 467 km². Den ligger nordøst for Spitsbergen, som den er skilt fra ved Hinlopenstretet. Øya er sterkt innskåret av fjorder på vest- og nordsiden, hvor det er et bredt belte av bart land med opptil 600 meter høye fjellrygger. På vestkysten finnes også brede strandflater.

Nordaustlandet er nesten gjennomskåret av den brede Rijpdalen og er karakterisert av store iskapper som ligger på de to delene. På den ene siden ligger Vestfonna på 2455 km², mens Austfonna (med Sørfonna) på 8492 km² dekker nesten hele den østlige delen og ender i havet med en sammenhengende, inntil 30 meter høy isvegg. Austfonna er Europas største isbre.

Den sparsomme vegetasjonen på Nordaustlandet er tilstrekkelig til å opprettholde en liten bestand av svalbardrein, og frodigere vegetasjon finnes i nærheten av fuglefjell. Isbjørn trekker rundt øya når drivisen ligger inntil, men kan påtreffes året rundt. Hvalross samles flere steder langs kysten. Den høyarktiske ismåken hekker i fuglefjell i mindre kolonier. Nordaustlandet og de tilgrensende deler av Spitsbergen inngår i Nordaust-Svalbard naturreservat.

Historikk

Nordaustlandet var kjent og kartlagt av hvalfangere i siste halvdel av 1600-tallet uten at det finnes tegn på deres aktivitet på land. Derimot finnes det kulturminner etter både russiske (pomore) og senere norske overvintrende fangstmenn. De to eneste stående russiske ortodokse korsene finnes på øyene i Murchisonfjorden på vestsiden av Nordaustlandet, og det er flere tufter (rester) etter russiske fangststasjoner i området. Norske fangsthytter finnes flere steder på Nordaustlandet. I Kinnvika ved Murchisonfjorden står ti bygninger fra en svensk-finsk-sveitsisk forskningsstasjon som ble etablert og brukt under Det internasjonale geofysiske år (IGY) i 1957–1958. Stasjonen ble lite brukt etter dette, men ble fredet i 2009 som eksempel på en arktisk forskningsstasjon fra denne tiden.

I Wordiebukta i Rijpfjorden på nordsiden av Nordaustlandet etablerte tyske styrker en meteorologisk stasjon under andre verdenskrig. Stasjonen var bemannet fra 1944 til høsten 1945, da besetningen ble hentet inn av et norsk skip. De to bygningene på denne stasjonen, Haudegen, er i dag fredet og høyt prioritert som det beste eksemplet på værstasjoner fra krigen 1939–1945. Bygningene er imidlertid vanskelig å vedlikeholde uten at restaureringsarbeidet vil gå ut over autentisiteten. Ferdselsbegrensning i og rundt stasjonen ble vedtatt i 2009 for å beskytte bygningene og rester som ligger strødd rundt dem. Det er imidlertid fremdeles mulig å danne seg et godt inntrykk av stasjonen fra litt avstand.

Les mer i Store norske leksikon

Svalbard

Litteratur

Cruisehåndbok for Svalbard

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Svalbard

Susan Barr