Norge – forsvar

Norge (Forsvar) (kart, militære tjenestesteder) (bilde)

Norge – forsvar. Norge har et nasjonalt forsvar. Etter at landet sluttet seg til Atlanterhavspakten, ble det norske forsvar samordnet med NATOs forsvarssystem. Stortinget har imidlertid bestemt at i fredstid må det ikke på norsk område lagres atomsprengladninger eller opprettes baser for fremmede styrker.

Totalforsvaret

Alle deler av samfunnslivet er forpliktet til å ta del i forsvaret av Norge. Dette forutsetter et nært samarbeid mellom sivile og militære myndigheter innenfor et totalforsvarskonsept. En rekke oppgaver som i mange andre land ivaretas av den militære sektor, dekkes i Norge av den sivile sektor. Dette gjelder spesielt forsyninger og transport. Ved krig kan Forsvaret rekvirere sivile fly, skip, kjøretøy o.l. Evnen til omfattende mobilisering av hele det norske samfunn er av vesentlig betydning for landets samlede forsvar. Man må derfor se Forsvaret og det sivile beredskapsapparat i sammenheng for å få et fullstendig bilde av Norges forsvarsevne.

Forsvarsbudsjettet

Forsvarsbudsjettet for 2005 er på 30,4 milliarder kr. Norske styrker i utlandet forutsettes finansiert ved tilleggsbevilgninger.

Myndigheter

Kongen er den høyeste militære befalingsmann i landet. Denne myndighet utøves i statsråd, dvs. av Regjeringen. Regjeringen treffer beslutninger i egne regjeringskonferanser uten Kongens nærvær. Avgjørelser i viktige saker vedtas deretter formelt av Kongen i statsråd. Såkalte militære kommandosaker, dvs. saker som gjelder mobiliseringsplaner og forsvarsplaner, behandles utenom statsråd. Forsvarsministeren foredrar slike saker for Kongen med bare statsministeren og utenriksministeren til stede.

Det er Regjeringen som har det øverste utøvende ansvar både for den militære og sivile forberedelse i fredstid og for ledelsen av totalforsvaret i krig. Den militære kommandomyndighet er delegert til militære sjefer.

Forsvarsministeren leder Forsvarsdepartementet og er konstitusjonelt og parlamentarisk ansvarlig for Forsvarets virksomhet. Alle saker som ikke behandles i statsråd, avgjøres av ham eller på hans vegne.

Den sentrale, militære ledelse består av Forsvarssjefen, som med Forsvarsstaben har ansvaret for ledelse av det samlede militære forsvar. I fred fører han, med visse forvaltningsmessige begrensninger, alminnelig kommando over Norges forsvar. I krig fortsetter Forsvarssjefen å være Regjeringens nærmeste militære rådgiver, mens operativ kommando utøves av sjefen for Fellesoperativt hovedkvarter eller av allierte styrkesjefer avhengig av den operative situasjonen. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap sorterer under Justisdepartementet og har ansvaret for den sivile beredskapsplanlegging.

Organisering

Forsvaret omfatter forsvarsgrenene Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret samt Heimevernet; i tillegg kommer Forsvarets logistikkorganisasjon og andre fellesinstitusjoner.

Fellesoperativt hovedkvarter (FOHK) er lokalisert til Stavanger. Sjef FOHK utøver operativ kommando over stående nasjonale styrker og oppsatte mobiliseringsstyrker. Han kan også tildeles operativ eller taktisk kontroll over allierte styrker. Landsdelskommando Nord-Norge (LDKN) i Bodø utøver operativ kontroll av HV-distrikter og andre styrker som blir tildelt dem. Landsdelskommandoen utfører operativ planlegging og overvåking i sine områder. Den har også oppgaver innen totalforsvaret og samarbeider med sivile myndigheter.

Hæren

Hæren er organisert i Hærens styrker (HSTY), Hærens transformasjons- og doktrinekommano (TRADOK) og Hærens jegerkommando (HJK). Hærens styrker omfatter de operative avdelingene i Hæren. TRADOK er Hærens organisasjon for utvikling av og forskning på landmilitære kapasiteter.

Sjøforsvaret

Sjøforsvaret består av Kysteskadren med kampfartøyer, Kystvakten (KV) og Sjøforsvarets skoler. Hovedbasen er ved Haakonsvern, Bergen.

Luftforsvaret

Luftforsvaret er organisert i hovedflystasjoner, flystasjoner og luftforsvarsstasjoner.

Heimevernet

Heimevernet består av Landheimevernet, Sjøheimevernet og Luftvernheimevernet.

Personellstyrken i Forsvaret

I Norge, som i andre land, skjelner man mellom stående forsvar, dvs. styrker som er satt opp i fred og utgjør en permanent beredskap mot angrep, og mobiliseringsforsvar, dvs. styrker som settes opp ved mobilisering, og som derfor ikke er disponible før en viss tid etter mobilisering. Tilgjengelige ressurser tillater ikke å ha et stående forsvar av noen størrelse i Norge.

Norge har noen mindre stående styrker, Hans Majestet Kongens Garde og styrker med hovedoppgave grensevakt, overvåking og suverenitetshevdelse og styrker i beredskap for oppdrag for NATO eller FN. Ved krise og krig vil styrkene bli økt med mobiliseringsstyrker. Tallet på vernepliktige som avtjener førstegangstjeneste, ligger årlig på ca. 12 000.

Tallet på kvinner i forsvaret ligger på ca. 5 %. Befalsskolene har 15 % kvinner; av dem som avtjener førstegangstjeneste, er vel 1 % kvinner.

Verneplikt

Det er alminnelig verneplikt for menn, frivillig for kvinner. Det er 12 måneders tjeneste i alle forsvarsgrener. Alle mannlige norske statsborgere er vernepliktige fra det året de fyller 19 år til utgangen av det året de fyller 44 år. De som ønsker kan søke om å bli vernepliktig fra det året de fyller 18 år. Verneplikten i fredstid består både av førstegangstjeneste, repetisjonstjeneste og eventuelt beredskapstjeneste.

Beredskapsstyrke for FN

Stortinget har vedtatt at Norge skal holde militære styrker i beredskap for FN. Dessuten avgis et antall offiserer for tjeneste som FN-stabspersonell og observatører. Norge har i 2006 styrker i bl.a. Afghanistan, Midtøsten, Sudan og på Balkan.

Misjoner i utlandet

Norge har forsvarsattacheer ved 12 utenriksstasjoner, og er gjennom sideakkreditering representert i 22 land. Norges delegasjon til NATO og VEU i Brussel ivaretar Norges interesser i NATOs Råd (NAC), Forsvarsplanleggingskomiteen (DPC) og VEUs Råd. Ved den militære delen av NATOs hovedkvarter i Brussel har Forsvarssjefen en stab, Militærmisjonen i Brussel (MMB).

Historie

Historie Den første norske forsvarsorganisasjon, leidangen, ble opprettet langs kysten på 900-tallet, så langt inn i landet «som laksen gikk» het det. En skipreide skulle utruste ett skip med mannskap. Leidangen var både hær og marine. På 1200-tallet var det 126 skipreider fra Sunnmøre til Agder. Det ble også etablert et varslingssystem med varder på fjelltoppene langs kysten. Budskapet om en inntrengende fiende tok en uke fra sør helt til nord. Leidangen forfalt på 1300-tallet. Leidangen var kalt ut med 6000 mann så sent som i 1610 under Kalmarkrigen, men med dårlig resultat.

Christian 4 reorganiserte det norske forsvar. I 1628 ble det besluttet å organisere en norsk hær, men beslutningen ble først satt ut i livet i 1641. Hæren ble en ren norsk institusjon i dobbeltmonarkiet. Det var en legdshær med 7000–8000 mann utskrevet fra legdene. Utskrivningen omfattet bare bondebefolkningen; i tillegg kom borgervæpning i byene.

Den dansk-norske marine

I 1510 under kong Hans ble en permanent dansk-norsk orlogsmarine etablert. Hanseatenes dominerende stilling og stridigheter gjorde det nødvendig å hevde dobbeltmonarkiets interesser på sjøen. Under Christian 4 ble flåten sterkt utbygd, og ble blant de betydeligste i Europa. For operasjoner i den norske skjærgård ble det bygd galeier med årer og senere kanonbåter, kanonsjalupper og kanonjoller. Mens Hæren ble administrert som en norsk enhet, var Marinen felles for monarkiet. I flåten var det flere norske offiserer og mannskaper enn danske.

1700-tallet

Både Hæren og Marinen var aktive under de mange krigene i Norden. Hæren forsvarte landet på en utmerket måte mot svenske angrep, og befridde deler av landet som i perioder ble besatt av svenske styrker. I 1716 under Den store nordiske krig ble svenske styrker som gikk mot Christiania, tvunget til å trekke seg tilbake takket være Hærens innsats og Tordenskjolds seier over svenske styrker i Dynekilen.

Hæren ble gradvis mer norsk. I 1750 ble Krigsskolen, Den frie matematiske skole, opprettet. I 1785 ble den første underoffisersskole opprettet, og i 1772 ble kommandospråket norsk. I 1814 hadde Norge fått sin egen marine, som flere ganger hadde vært i kamp mot engelske fartøyer. Offiserer og underoffiserer kom i kraft av sin utdannelse til å spille en viktig rolle på mange områder i samfunnet.

1800-tallet

I Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 var det 32 representanter for hær og flåte. Mellom 1814 og 1905 skjedde det store endringer innen Hæren og Marinen. Hæren ble organisert i kampavdelinger og støtteavdelinger; for Marinen var det overgang fra seil til damp og nye fartøyer med slagkraftige våpen.

Unionsoppløsningen

Ved unionsoppløsningen i 1905 var de norske styrker i høy beredskap for å forsvare landets selvstendighet. Den miltære beredskap og styrke var en viktig medvirkende årsak til at unionsoppløsningen kunne gjennomføres uten en væpnet konflikt med Sverige. Hæren ble omorganisert ved hærordningen av 1911. Hærens flyvevæsen ble opprettet i 1914. Ved krigsutbruddet i 1940 hadde Hærens flyvåpen 42 fly. Marinen fikk sin første undervannsbåt i 1909, sitt første fly i 1912, og hadde eget flyvåpen fra 1916 til 1944. Tiden etter den første verdenskrig var en forfallsperiode for Forsvaret. Ved hærordningen av 1933 ble Hæren redusert til et lavmål. Marinens fartøyer ble ikke fornyet; de fleste av fartøyene Marinen hadde i 1940, var bygd mellom 1874 og 1918.

1940–45

Både Hæren og Marinen var dårlig forberedt på å møte angrepet på Norge i 1940. Styrkene ble bare delvis oppsatt fordi mobiliseringsordren gikk ut etter at fienden stod på norsk jord. Etter nederlaget sommeren 1940 ble det bygd opp mindre hæravdelinger i Storbritannia og i Sverige. Forsvarets øverste ledelse utøvde sin kommando fra London. Marinen ble gjenoppbygd i Storbritannia. I alt 118 krigsskip seilte under norsk flagg frem til 1945. Under krigen ble flere norske flyavdelinger satt opp i Storbritannia. I 1944 ble Hærens og Marinens flyvåpen slått sammen til forsvarsgrenen Luftforsvaret.

Etter 1945

Forsvarskommisjonen av 1946 gikk inn for å bygge opp et sterkest mulig forsvar i alliansesammenheng innen NATO. Totalforsvaret ble opprettet med et militært forsvar, et sivilforsvar og et samfunnsøkonomisk forsvar. Heimevernet ble opprettet i 1946 for å sikre at det i alle deler av landet kunne bli etablert et forsvar på meget kort varsel. Ved våpenhjelp-programmet fikk alle forsvarsgrenene tilført viktig materiell som bidrog til at vi kunne opprettholde et rimelig sterkt forsvar. NATOs infrastrukturprogram medførte at det kunne bygges viktige militære installasjoner som flyplasser, flåtebaser, radaranlegg og lagre av forskjellig slag.

Norge har helt siden 1949 vært en aktiv bidragsyter til FNs fredsbevarende styrker. Mer enn 40 000 norske kvinner og menn har vært i FN-tjeneste.

I 1970 ble Forsvarets overkommando med den sentrale militære ledelse etablert som en enhetskommando for alle forsvarsgrenene. Samtidig ble Forsvarskommando Sør-Norge (FKS) og Forsvarskommando Nord-Norge (FKN) etablert som operative enhetskommandoer på landsdelsnivå. Forsvarskommisjonen av 1974 anbefalte en rekke strukturendringer og fornyelser i alle forsvarsgrenene og en betydelig vekst i forsvarsbudsjettet. Det viste seg snart at selv med en viss økning i forsvarsbudsjettene, var det ikke samsvar mellom mål og midler. Forsvarskommisjonen av 1990 anbefalte derfor betydelige reduksjoner både i freds- og krigsorganisasjonen. Forsvaret ble kvantitativt mindre samtidig som det ble satset mer på kvalitetsstyrker med moderne våpen og materiell. Omstillingen av Forsvaret førte til at Forsvarets overkommando ble avviklet i 2003. Forsvarsstaben ble opprettet som Forsvarssjefens ledelseselement, samtidig som en stor del av Forsvarets militære ledelse ble integrert med Forsvarsdepartementet. Forsvarskommando Nord-Norge ble nedlagt samtidig som Fellesoperativt hovedkvarter i Stavanger fikk kommandomessig ansvar for styrkene i hele landet. En NATO-kommando, Joint Warfare Center, underlagt hovedkommandoen Allied Command Transformation, ble opprettet i Stavanger.

Forsvarets personellstyrke

Tall for 2006

Forsvar

Anbefalt litteratur