Palestina II – det palestinske selvstyret. Det palestinske selvstyret ble etablert 1996. Selvstyret bygger på prinsipperklæringen som Israel og Den palestinske frigjøringsorganisasjon (PLO) undertegnet i Washington 13. september 1993 (Oslo (1)-avtalen). Denne ble konkretisert i avtalen om palestinsk selvstyre i Gaza og Jeriko (Kairo-avtalen), undertegnet i Kairo 4. mai 1994, som definerte det foreløpige geografiske området selvstyret skulle omfatte: Gaza-stripen ved Middelhavet og Jeriko by med omland og seks andre byer (Betlehem, Jenin, Nablus, Ramallah, Tulkarem, Qualquilia) på Vestbredden, hvor selvstyremyndighetene har overtatt ansvaret for den indre sikkerhet. På bakgrunn av disse to dokumentene ble det så forhandlet frem en avtale om styreform i de selvstyrte områdene, undertegnet 28. september 1995 i Taba (Oslo 2-avtalen). Valg på en palestinsk lovgivende forsamling (Palestinian Legislative Council, PLC) og regjeringssjef ble avholdt første gang i de okkuperte områdene 20. januar 1996, hvoretter PLC trådte sammen for første gang i Gaza 7. mars 1996. Etableringen av PLC og en palestinsk regjering for et geografisk definert område ble av mange palestinere sett på som en de facto statsdannelse, hvilket imidlertid ble kategorisk avvist av israelske ledere. I avtaletekstene ble det derfor funnet en tittel for den palestinske lederen, rais, som kan utlegges på to måter; «president» for palestinerne og «formann» for israelerne.
PLC hadde fra starten 88 medlemmer, i 2005 økt til 132 fra valget 2006. Halvparten av disse velges i enpersonkretser, den andre halvparten etter forholdstallsvalg. Ved valget 1996 vant den største gruppen innen PLO, al-Fatah, 50 av de 88 setene, og Yasir Arafat ble valgt til rais. Arafat nedsatte den første palestinske de facto-regjering med 22 statsråder i juni 1996.
Selvstyremyndigheten ble innført midlertidig for en periode på fem år og innenfor et begrenset geografisk område, og dermed på langt nær hele området Israel okkuperte i 1967. Avtalene omfatter hele Gazastripen og mindre deler av Vestbredden, men ekskluderer Øst-Jerusalem, som PLO vil ha som fremtidig palestinsk hovedstad. Både spørsmålet om Jerusalems status og det vanskelige flyktningspørsmålet ble utsatt i avtalene og forutsatt drøftet i løpet av avtaleperioden. PLC ble overdratt den sivile myndighet i selvstyreområdene, med ansvar for utdanning og kultur, helse og sosial velferd, direkte skattlegging og turisme. En palestinsk politistyrke overtok gradvis ettersom de israelske militære styrkene trakk seg ut. Selvstyremyndighetene nedsatte flere offentlige etater og institusjoner for å fremme økonomisk utvikling.
Avtalene mellom Israel og PLO forutsatte at de selvstyrte områdenes endelige status skulle forhandles frem i løpet av avtaleperioden til 1999. Verken denne fristen eller en senere (2005) er blitt overholdt, og en selvstendig stat ikke opprettet. Den selvstendige staten Palestina, som Det palestinske nasjonalrådet (PNA) utropte i 1988, ble anerkjent av 88 land.
Som ledd i å sikre større maktfordeling, ble det 2003 opprettet egen stilling som statsminister. Ved valget 2006 fikk Hamas flertall i det nye parlamentet med 74 av de 132 mandatene; al-Fatah fikk 45.
