Reformtraktaten, betegnelse på EUs nye «grunnlov», slik den ble utformet etter at den opprinnelige grunnlovstraktaten ble forkastet, bl.a. i folkeavstemninger i Nederland og Frankrike 2005. Reformtraktaten ble forhandlet frem i 2007 og skal godkjennes av medlemslandenes nasjonalforsamlinger i løpet av 2008. Irland sa nei til traktaten i en folkeavstemning i juni 2008, men ved en tilsvarende avstemning høsten 2009 ble det ja-flertall. Høsten 2009 ble traktatene endelig vedtatt etter behandling i parlamentene i Tsjekkia og Polen.
Arbeidet frem mot Reformtraktaten
I 2007 feiret EU sitt 50-årsjubileum og overvant samtidig krisen omkring grunnlovstraktaten. Den nye og slankere Reformtraktaten steg opp av grunnlovsprosessens ruiner. Gjennombruddet for den nye traktaten kom på toppmøtet i juni, og i Lisboa i desember 2007 kunne dokumentet signeres av EU-landenes 27 regjeringssjefer. Avgjørende for utfallet ble forbundskansler Angela Merkels reisende interndiplomati under den tyske formannskapsperioden, første halvår 2007, mens hennes portugisiske etterfølger besørget sluttetappen – med den uoffisielle betegnelsen Lisboa-traktaten som synlig bevis.
Til forskjell fra det ambisiøse forslaget til grunnlovstraktat er den kompromisspregede reformtraktaten renset for symboler av typen EU-flagget (12 gule stjerner på blå bunn), EU-hymnen (Beethovens «Ode an die Freude») og EU-dagen (9. mai). Fjerningen av en passus om «fri og uhindret konkurranse», etter krav fra Frankrikes nye president Nicolas Sarkozy, var ment å dempe den markedsliberale profilen – men fremstod kanskje like mye som et eksempel på at traktaten gir rom for ulike tolkninger ut fra nasjonale politiske behov. Men om det er lite som pekte mot et Europas Forente Stater, brakte Reformtraktaten neppe noen vidtrekkende avklaring i spørsmålet om EUs videre utvikling.
Hovedsiktemålet var imidlertid å tilpasse EUs institusjoner og beslutningsprosesser til en union som er utvidet fra 15 til 27 land, og hvor stadig nye anmelder ønske om fremtidig medlemskap. En supplerende målsetning går ut på å «bringe EU nærmere folket», noe som ble løftet frem etter folkeavstemningene i Frankrike og Nederland i 2005. I den påfølgende fasen ble imidlertid «eliten i Brussel» kritisert for angivelig mindre åpenhet under utformingen av Reformtraktaten enn i grunnlovsprosessen, og for at teksten ikke var blitt enklere å tilegne seg for lesere flest.
Hovedpunktene i Reformtraktaten:
– Ministerrådet skal fatte sine vedtak med dobbelt flertall, dvs. minst 55 % av medlemslandene, som må ha minst 65 % av EUs befolkning. Dette trer i kraft fullt ut fra 2017, med en overgangsordning de siste tre årene.
– Antallet kommissærer reduseres fra 27 (én fra hvert land) til 15, ved en rotasjonsordning.
– Flertallsavgjørelse innføres i en lang rekke saker, mens vetoadgangen reduseres. Storbritannia har fått en omfattende reservasjonsadgang.
– Det europeiske råd (EU-toppmøtene) blir en fast institusjon, ledet av en president som velges for to og et halvt år. Fortsatt halvårlig, roterende formannskap, men bare for «vanlige» ministermøter (ikke toppmøter).
– Det etableres en stilling som utenrikspolitisk koordinator – «Høy representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk» – til å opptre på EUs vegne i internasjonale fora. (Storbritannia nedla veto mot betegnelsen «utenriksminister», og medlemslandene beholder vetoretten i utenriks- og sikkerhetspolitikk).
– Europaparlamentet får mer reell makt, og samtidig 35 færre mandater – nå 750. Også nasjonalforsamlingene i hvert enkelt land øker sin makt i forholdet til EU.
Ratifiseringsprosessen
Den havarerte grunnlovstrakraten rakk å bli ratifisert av 18 medlemsland, bl.a. Tyskland, Spania og Finland, mens ni land utsatte, avstod eller forkastet den i folkeavstemning. Spørsmålet om hvorvidt også den nye traktaten skulle legges ut til folkeavstemning, vakte strid i flere land, ikke minst i Storbritannia, hvor EU-skepsisen synes å være på fremmarsj. I Danmark avlyste statsminister Anders Fogh Rasmussen en signalisert avstemning, etter en ekspertutredning som konkluderte med at det juridisk sett ikke var nødvendig, ettersom traktaten ikke innebærer noen ny suverenitetsavståelse.
Generelt innen EU ble det argumentert med at det ville være uklart om et «ja» eller «nei» skulle omfatte alle punktene i den omfattende traktatteksten, og hvor mange nye avstemningsrunder et «nei» eventuelt ville kreve. Bare Irland vedtok å holde ny folkeavstemning, det eneste landet med en grunnlov som eksplisitt krever det. Etter kjøreplanen skulle alle medlemsland ratifisere Reformtraktaten i løpet av 2008, men prosessen ble utsatt etter at Irland sa nei til traktaten i en folkeavstemning i juni 2008. Etter at Irland ombestemte seg høsten 2009, og Tsjekkia omsider skrev under, var traktaten i prinsippet klar til å tre i kraft 1. desember 2009.
