Riksrevisjonen

Riksrevisjonen ledes av en riksrevisor og et kollegium, som alle oppnevnes av Stortinget. Revisjonen har totalt syv avdelinger: en administrasjonsavdeling, to forvaltningsrevisjonsavdelinger, en støtte- og utviklingsavdeling og tre regnskapsrevisjonsavdelinger. Riksrevisjonen har hovedkontor i Oslo og regionkontor i seks andre byer. I 2021 hadde revisjonen cirka 450 ansatte.

Riksrevisjonen arbeider tett med institusjonene de reviderer, og har tilgang til all informasjon i virksomhetene. Revisjonsarbeidet foregår gjerne over lang tid, og med tett kontakt mellom revisorene og virksomhetene som revideres. Mye av revisjonens innflytelse på virksomhetene skjer gjennom den dialogen som foregår før rapporten publiseres.

Riksrevisjonen er ofte blitt kritisert for sine metoder. Noe av kritikken har gått ut på at de legger for sterk vekt på detaljer, og skaper et kontrollregime som kan føre til overdreven frykt for å gjøre feil blant ansatte i staten.

Riksrevisjonen ble etablert allerede i 1814, med Grunnlovens paragraf 75 k som sier at Stortinget oppnevner fem statsrevisorer. I årene fram til 1938 var det offisielle navnet Statsrevisjonen.

Ifølge forfatterne av Riksrevisjonens historie 1816–2016, historikerne Harald Espeli og Yngve Nilsen, opplevde Riksrevisjonen en nedtur etter andre verdenskrig. I denne perioden var maktforholdene preget av flertallsregjeringer og manglende interesse for revisjonen hos opposisjonspartiene på Stortinget. Det er nesten alltid viktig for effekten en revisjonsrapport har at opposisjonen har vilje til å bruke rapporten kritisk mot den sittende regjering. Men historikerne mener også at revisjonen i denne perioden viste manglende evne til å fornye seg faglig og organisatorisk.

Et offentlig utvalg, Ingvaldsen-utvalget, ble nedsatt på begynnelsen av 1970-tallet for å vurdere revisjonens arbeid. Dette utvalget ble en viktig faktor i revisjonens utvikling ved at deres rapport kritiserte revisjonen for overdreven vektlegging av regnskapsteknisk revisjon og styringskontroll.

Rapporten fra utvalget ble behandlet av Stortinget i 1977, og behandlingen endte med at Stortinget viste ny tillit til Riksrevisjonen. Perioden deretter var preget av mindretallsregjeringer, noe som gjorde Stortingets mulighet til å følge opp revisjonsrapportene større. I 1993 ble Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité etablert, og denne ble svært viktig for Riksrevisjonens muligheter til å få gjennomslag, og for Stortingets kapasitet til å kontrollere forvaltningen.

Riksrevisjonens rapporter behandles kontinuerlig av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. Komiteen avgir en innstilling om rapportene, som kan inneholde varierende grad av kritikk mot statsråden som er ansvarlig for den virksomheten rapportene omhandler.

Enkelte av revisjonens rapporter blir gjenstand for høringer i komiteen, høringer som virkelig setter den parlamentariske kontrollen og myndigheten over regjeringen på prøve. Noen ganger står spørsmålet om hvorvidt Stortinget har tillit til statsråden i fokus.

I 2018 behandlet komiteen Riksrevisjonens rapport om regjeringens arbeid med sikring av offentlige bygninger mot terrorangrep. Rapporten rettet sterk kritikk mot dette arbeidet, og flere statsråder ble innkalt til høring i komiteen. Tre opposisjonspartier fremmet et mistillitsforslag mot regjeringen som ikke fikk flertall. Kristelig Folkeparti foreslo istedenfor et daddelvedtak som rettet sterk kritikk mot regjeringen, et forslag som ble vedtatt mot regjeringspartienes stemmer.

Riksrevisjonens ledere (hovedrevisor/riksrevisor):

• revisjon
• Norges politiske system

• Riksrevisjonen

• Espelid, Harald og Nilsen, Yngve (2016). Riksrevisjonens historie 1816–2016. Fagbokforlaget