Rubén Darío

Fra han var 19 år reiste han mye i Latin-Amerika og Europa og returnerte til hjemlandet bare for korte opphold. Han livnærte seg som journalist for flere latinamerikanske aviser og fikk forskjellige diplomatiske oppdrag fra den nicaraguanske staten. Store deler av hans voksne liv ble tilbrakt mellom Chile, Argentina, Spania, Frankrike og USA, med noen stopp i Nicaragua.

Darío vakte oppmerksomhet med ungdomsverket Azul (1888), en samling dikt og prosastykker som røper påvirkning fra de franske romantikerne og parnassianerne. Etter at han i Paris ble kjent med symbolistene, særlig Verlaine, utgav Darío sin diktsamling Prosas profanas (1896), hvor han forkynte sine nye litterære idealer og eksperimenterte med helt nye diktformer.

Høydepunktet i diktningen er Cantos de vida y esperanza (1905), hvor dikterens egenart og indre spenning mellom det hedenske og det kristne kommer til uttrykk i en fullendt form. Blant hans senere verker kan også nevnes Canto errante (1907) og Canto a la Argentina y otros poemas (1910).

Daríos diktning betydde en radikal fornyelse for hele den spanskspråklige litteraturen, et nytt og friskt poetisk språk, en overdådighet av bilder, en ny og raffinert musikalitet, nye rytmer og versformer. Han inkorporerte elementer fra fransk symbolisme og parnassianisme og utvidet det poetiske språket utenfor konvensjonelle grenser. Hans bruk av musikalitet, metaforer og forseggjort ordvalg revolusjonerte måten poeter uttrykte seg på på spansk.

Darío og hans dikting har fortsatt stor betydning for Nicaragua og nicaraguas identitet, og hans litterære påvirkningskraft er fortsatt tydelig i Latin-Amerika. Han var en av de første som fremmet en slags følelse av pan-latinamerikansk kulturell identitet gjennom sine skriftlige verk. Han feiret mangfoldet og den kulturelle arven i Latin-Amerika og lot seg inspirere av urfolkenes røtter, kolonihistorien og samtidsrealitetene.

Hans poesi berørte universelle temaer samtidig som den fremhevet det særegne og rike i latinamerikansk kultur, og inspirerte til en følelse av enhet blant forfattere og intellektuelle i hele regionen. Mange viktige latinamerikanske litterære skikkelser som Jorge Luis Borges, Gabriela Mistral, Gabriel García Márquez, Pablo Neruda, Marío Vargas Llosa og Elena Poniatowska har anerkjent hans innflytelse på sitt eget arbeid og betraktet ham som en litterær forgjenger.

• Nicaraguas litteratur
• Modernista-bevegelsen
• lyrikk