Nyanza
Rekonstruksjon av en tradisjonell rwandisk konge-bolig i Nyanza, Rwanda.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Befolkningen i Rwanda er sammensatt av de tre folkegruppene tutsi, hutu og twa. Urbefolkningen twa (også kalt batwa) regnes som de første bosetterne i dagens Rwanda. Mellom år 700 og 1500 ble området befolket av forskjellige bantustammer, senere kjent som hutu (bahutu), som ryddet skogsområder og etablere seg som jordbrukere. På 1400-tallet fant en ny innvandring sted, da et kvegfolk senere kjent som tutsi (batutsi) kom nordfra og slo seg ned i området.

Under første verdenskrig okkuperte belgiske styrker landet i 1916, og i 1922 fikk Belgia ansvaret for å styre Rwanda som et mandatområde under Folkeforbundet. Den belgiske kolonimakten favoriserte tutsiene på 1930-tallet, og forsterket skillene mellom hutuer og tutsier. Mot slutten av 1950-tallet ga belgierne hutuene mer innflytelse i Rwanda, og huturevolusjonen i 1959 førte til at kongen og den sittende regjeringen ble styrtet.

Etter selvstendigheten i 1962 var landet preget av intern uro og etniske konflikter mellom hutuer og tutsier. På 1980-tallet flyktet flere hundre tusen tutsier til nabolandene, og i 1987 startet eksiltutsier motstandsorganisasjonen Rwandas patriotiske front (Front patriotique rwandais (FPR)). De etniske konfliktene i landet kulminerte i et av historiens mest brutale folkemord våren 1994, da opptil én million mennesker ble drept i løpet av rundt 100 dager.

Hutu utgjorde tidlig i 1990-årene rundt 85 prosent av befolkningen, tutsi 14 prosent og twa én prosent. Etter folkemordet i Rwanda i 1994 er befolkningssammensetningen uviss.

Eldre historie

Twa
Twa-folket er de opprinnelige innbyggerne i Rwanda. Foto fra 1904.
Twa
Av /Missouri History Museum.
Tutsi
Tutsi-krigere. Da tutsiene slo seg ned i Rwanda fra 1400-tallet utviklet de et til dels føydalt styresett, der de selv grep makten ved å etablere en militær og politisk organisasjon med kongen, mwami, som eneveldig hersker.
Av .

Det antas at de første menneskene bosatte seg i det området som nå er Rwanda for rundt 10 000 år siden. Jeger- og sankerfolket twa anses for å ha bebodd landet i rundt 5000 år, og regnes for å være etterkommere av de første bosetterne. Twa-folket levde hovedsakelig i skogsområdene og livnærte seg primært av jakt, fiske og sanking. Arkeologiske funn viser at Twa-folket også laget keramikk, verktøy og andre redskaper.

Fra år 700 til 1500 ble området befolket av forskjellige bantustammer, som ryddet skog og etablerte seg etter hvert med bofast jordbruk. På 1400-tallet fant den tredje store immigrasjonen sted da kvegeiere inntok området. Jordbrukerne ble senere kjent som hutuer, mens kvegeierne var tutsienes forfedre.

Tutsiene utviklet etter hvert et føydalt styresett og et kongedømme, der kongen (mwami) var eneveldig hersker. Under det kongelige hoff var det en kompleks sosial og politisk struktur som førte til at skillet mellom hutu og tutsi gradvis ble svekket og til slutt ikke kunne anses for et klart etnisk skille. Hele folket ble regnet som banyarwanda med én konge, ett språk og én religion. I tillegg var det ikke uvanlig at hutuer og tutsier inngikk ekteskap med hverandre, og at en hutu som gjorde karriere i samfunnet kunne bli kalt tutsi.

Selv om de etniske skillene mellom hutuer og tutsier på 1800-tallet var svekket, tilhørte det store flertall av hutuer bondestanden og ble avkrevd skatter av tutsikongen. I denne perioden foretok også kongedømmet militær ekspansjon i området, som gav kongen mer makt og førte til en politisk og økonomisk ubalanse mellom tutsier og huter. Skillet mellom de to folkegruppene er imidlertid ikke primært knyttet opp til biologisk slektskap, men er et klasseskille basert på sosial rangordning.

Kolonitiden

I motsetning til de fleste andre koloniserte land i Afrika ble ikke Rwanda delt etter Berlinkonferansen i 1884. I 1892 besøkte de første europeerne Rwanda, og i 1894 ledet tyske Gustav Adolf von Götzen en ekspedisjon i området. Tyskland erklærte Rwanda som et protektorat i 1897. Noen få år senere ble Rwanda offisielt en del av Tysk Øst-Afrika, og under Brüsselkonferansen i 1910 ble det endelige grensene mellom Rwanda, Kongo og Uganda fastsatt.

Allerede i 1916 endte det tyske styret da belgiske styrker erobret de to landene fra sine baser i Belgisk Kongo. Fra 1920 fikk Belgia ansvaret for å styre Rwanda og Burundi som et mandatområde under Folkeforbundet, under navnet Ruanda-Urundi.

Det belgiske styret favoriserte sterkt tutsi-gruppen og bidro til å skape de motsetningene mellom hutu og tutsi som i 1994 førte til folkemordet på tutsiene. Blant annet mente den belgiske kolonimakten at tutsiene tilhørte en hamittisk folkegruppe, og innførte i 1935 en permanent inndeling av befolkningen som innebar å vise identitetskort som viste etnisk tilhørighet. I tillegg plasserte den belgiske koloniadministrasjonen tutsier i sentrale stillinger i maktapparatet. Gjennom favoriseringen av tutsiene og den parallelle undertrykkingen av hutuene ble det skapt hutu- og tutsi-identiteter og en motsetning mellom de to gruppene. Fremfor alt skapte motsetningene et hat fra flertallsgruppen hutu mot tutsi-mindretallet, uansett hvilken reell sosial posisjon de enkelte tutsier hadde.

Fra 1941 til 1945 opplevde Rwanda en omfattende hungersnød der anslagsvis 200 000 mennesker døde av sult. Etter andre verdenskrig ble Ruanda-Urundi et mandatområde under FN med Belgia som administrativ myndighet.

Huturevolusjonen

På 1950-tallet dukket det opp en bølge av panafrikanisme og antikoloniale strømninger i Sentral-Afrika. Blant annet oppmuntret av ledere som Julius Nyerere i Tanzania og Patrice Lumumba i Kongo, dannet hutuene politiske partier og frigjøringsbevegelser i Rwanda. Etter press fra FN og det internasjonale samfunnet fikk hutuene også mer innflytelse i landet. I tillegg talte kirken hutuenes sak der den tidligere hadde fremmet tutsiene, noe som førte til at flere hutuer fikk ledende posisjoner. Samtidig ble det dannet politiske partier med basis i de to folkegruppene. Hutuenes ledende politiske parti var i 1959 Parti du Mouvement et de l'émancipation hutu (PARMEHUTU). I 1959 ble også tutsi-partiet Union nationale rwandaise (UNAR) dannet. I november 1959 kom det første omfattende opprøret basert på etniske og sosiale skillelinjer. Opprøret, også kalt huturevolusjonen, var styrt av en ny hutu-elite og rettet mot den tutsi-dominerte overklassen og eliten. Disse voldshandlingene bidro til å fremskynde Belgias uttrekning fra Rwanda.

Huturevolusjonen i 1959 førte til at kongen og regjeringen ble styrtet, og i løpet av de neste fem årene flyktet mer enn 200 000 tutsier til nabolandene Burundi, Zaïre (nåværende Den demokratiske republikken Kongo) og Uganda. Fra 1960 ble tutsi-ledere erstattet av hutu-ledere, og ved lokalvalgene i 1960 vant PARMEHUTU med overveldende flertall.

I 1961 førte flere sammenstøt mellom hutuer og tutsier til at tusenvis av mennesker ble drept. Et forsøk på megling mellom hutuer og tutsier førte ikke frem, og 25. september 1961 ble det avhold en folkeavstemning der et klart flertall av innbyggerne stemte for at Rwanda skulle avskaffe kongedømmet og bli en republikk.

Selvstendighet

Juvénal Habyarimana

Juvénal Habyarimana var Rwandas president fra 1973 til 1994. I 1973 grep han makten i et militærkupp. Han ble gjenvalgt som president i 1978 og 1983. Habyarimana grunnla i 1975 det eneste tillatte partiet i Rwanda, Mouvement révolutionnaire nationale pour le développement (MRND, «Nasjonal revolusjonær bevegelse for utvikling»), som han ledet til han ble drept da flyet hans ble skutt ned over Kigali i april 1994. Denne hendelsen var starten på folkemordet i Rwanda samme år. Foto fra et besøk i USA i 1980.

I 1973 grep han makten i et militærkupp. Han ble gjenvalgt som president i 1978 og 1983. Habyarimana grunnla i 1975 det eneste tillatte partiet i Rwanda, Mouvement révolutionnaire nationale pour le développement (MRND, «Nasjonal revolusjonær bevegelse for utvikling»), som han ledet til han ble drept da flyet hans ble skutt ned over Kigali i april 1994. Denne hendelsen var starten på folkemordet i Rwanda samme år.

Av .

En kombinasjon av ytre og internt press førte til at Rwanda fikk sin uavhengighet. Spesielt etter at Belgisk Kongo fikk sin selvstendighet i 1960, innså belgierne at de ikke lenger kunne holde på sin uavhengighet. 1. juli 1962 ga Belgia, under tilsyn av FN, Rwanda full uavhengighet med Grégoire Kayibanda (1924–1974) som president. Ruanda-Urundi ble endelig delt, og republikken Rwanda og kongedømmet Burundi ble opprettet.

Kayibanda og hans hutu-dominerte parti PARMEHUTU styrte Rwanda i praksis som en ettpartistat. Tutsier i landet ble fremmedgjort og sett på som uegnet til politisk makt med den følge at over 100 000 tutsier flyktet til nabolandene. Kayibande-regjeringen videreførte også den belgiske kolonimaktens politikk med å kreve etniske identitetskort.

I 1963 angrep tutsier i eksil Rwanda fra nabolandet Burundi. Angrepet ble slått tilbake av regjeringsstyrkene, og førte til at ledende tutsi-politikere fra UNAR ble arrestert og henrettet. Hutu-militser gjennomførte i tiden som fulgte systematiske represalier mot tutsiene, og det er anslått at opptil 20 000 tutsier ble drept i voldshandlingene. I 1965 ble UNAR og andre opposisjonspartier forbudt, og PARMEHUTU var i realiteten eneste tillatte politiske parti i landet. Ved valget i 1969 ble Kayibanda gjenvalgt som president og PARMEHUTU vant alle setene i nasjonalforsamlingen.

Militærkupp

Etter flere sammenstøt mellom tutsier og hutuer på begynnelsen av 1970-tallet steg misnøyen mot president Kayibanda, og i juli 1973 grep forsvarsminister og generalmajor Juvénal Habyarimana makten i et militærkupp. I begynnelsen av Habyarimanas styre ble det arbeidet for forsoning mellom tutsier og hutuer, men i 1975 grunnla han det politiske partiet Mouvement révolutionnaire national pour le développement (MRND) og forbød samtidig all annen politisk aktivitet.

Under Habyarimanas styre opplevde Rwanda til en viss grad politisk stabilitet og økonomisk fremgang, men samtidig opptrådte han som en eneveldig diktator og fortsatte diskrimineringen av tutsiene. Som eneste kandidat vant Habyarimana presidentvalgene i 1978, 1983 og 1988.

Borgerkrig

Etter at Yoweri Museveni og hans politiske parti National Resistance Army (NRA) grep makten i Uganda i 1986, fikk mange rwandere i eksil fremtredende stillinger i den ugandiske hæren. Blant annet ble Paul Kagame sjef for etterretningstjenesten i NRM, og ble betraktet som en av Musevenis nærmeste allierte. Sammen med andre eksiltutsier dannet Kagame Front Patriotique Rwandais (FRP) i 1987. Organisasjonen hadde som mål å overta makten i Rwanda med militære midler, og mens Kagame i 1990 deltok i militærtrening i Fort Leavenworth i Kansas, USA, invaderte RPF-soldater Rwanda for å styrte hutu-president Habyarimana. Styrken ble stoppet før den nådde hovedstaden Kigali, men myndighetene utnyttet den spente situasjonen i landet til å spre rykter om at RPF planla å drepe alle hutuene i landet.

Invasjonen førte til en demokratiseringsprosess i Rwanda. Etter en grunnlovsendring og press fra det internasjonale samfunnet innførte Habyarimana og regjeringen flerpartisystem i 1991. Fire opposisjonspartier ble trukket med i en koalisjonsregjering ledet av et omdannet statsbærende parti, Mouvement républicain national pour la démocratie et le développement (MRNDD). Denne overgangsregjeringen skulle styre i påvente av frie valg og inngikk i en dialog med FPR. Borgerkrigen førte til at det oppsto en splittelse innenfor det politiske maktapparatet mellom moderate hutuer som ville forhandle med RPF og en fraksjon som fremmet hutu-makt, også kalt hutu-power.

Fredsforhandlinger

I 1992 ble det innledet fredsforhandlinger og inngått en avtale om våpenhvile i Arusha, Tanzania. Forhandlingene ble organisert og overvåket av Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU). Senere forhandlinger førte imidlertid ikke frem, og i februar 1993 angrep tutsienes opprørshær RPF viktige områder nordøst i Rwanda. Omkring én million hutuer ble drevet på flukt til nyopprettede flyktningeleirer sør i landet. Samtidig økte oppslutningen til folkehæren Interahamwe og andre militsgrupper i Rwanda. Både Interahamwe og regjeringshæren ble forsynt med militært materiell av franske myndigheter. Urolighetene i landet tvang president Habyarimana til forhandlingsbordet, og 4. august 1993 undertegnet regjeringen og RPF en ny fredsavtale i Arusha i Tanzania. Sammen dannet de en koalisjonsregjering med andre opposisjonspartier.

Arusha-avtalen innebar våpenhvile og nedrustning, men ytterliggående hutu-ekstremister mente at Habyarimana og regjeringspartiet hadde sviktet hutuene. FN sendte en fredsbevarende styrke, UNAMIR, til Rwanda og 2500 soldater ble stasjonert i landet for å overvåke freden og påse at Arusha-avtalen ble overholdt.

Opptrapping mot folkemord

Den spente situasjonen mellom hutuer og tutsier forsterket seg imidlertid i begynnelsen av 1994. En av årsakene til at Arausha-avtalen mislyktes, var at RPF og den sittende regjeringen var uenige om hvordan den militære demobiliseringen på begge sider skulle foregå, og det internasjonale samfunnet ville ikke bevilge penger til Rwanda før nedrustningen var gjennomført.

10. januar 1994 mottok øverstkommanderende for UNAMIR i Rwanda, Roméo Dallaire, informasjon fra en sentral kilde i folkehæren Interahamwe om at alle tutsier i Kigali skulle registreres, og at et massedrap på tutsier kunne være nært forestående. Dagen etter sendte Dallarie en telefaks til FNs hovedkvarter i New York, men fikk beskjed om at han ikke hadde mandat til å gripe inn.

6. april 1994 ble president Habyarimanas fly skutt ned av to raketter da det skulle inn for landing i Kigali. Habyarimana var på vei fra et toppmøte i Tanzania for å diskutere gjennomføringen av Arusha-avtalen sammen med Burundis president Cyprien Ntaryamira og lederen for Rwandas regjeringshær, Déogratias Nsabimana. Flyet styrtet i Habyarimanas hage og alle om bord ble drept. Denne hendelsen ble startskuddet på et av historiens mest omfattende folkemord.

Det er omdiskutert hvem som stod bak nedskytningen av president Habyarimanas fly. Én teori er at det var presidentens egne sikkerhetsstyrker som sto bak angrepet, mens den politiske og militære ledelsen i Rwanda hevdet at det var tutsienes opprørsgruppe RPF som sto bak.

Folkemord

Rwanda (folkemord)

Folkemordet i 1994 var et resultat av årelange motsetninger mellom hutuer og tutsier. Ekstreme grupper innenfor hutubevegelsen utførte målrettet massakrering av tutsiene. Mellom 500 000 og 1 million mennesker ble drept i løpet av tre måneder, mesteparten tutsier. Flyktningestrømmen til Tanzania og Kongo (Zaïre) var enorm. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Umiddelbart etter drapet på president Habyarimana satte myndighetene opp veisperringer der folk måtte vise identitetskort for å bevise om de var tutsier eller hutuer. Tutsier og tutsivennlige hutuer ble drept på stedet. Samtidig ble hæren, Interahamwe og andre militsgrupper over hele landet mobilisert.

I løpet av de påfølgende 100 dagene ble mellom 800 000 og én million tutsier, politisk moderate hutuer og rundt 30 prosent av twa-befolkningen drept. Folkemordet ble planlagt og utført av medlemmer av den hutu-dominerte regjeringshæren, det nasjonale politiet, presidentens livgarde, høytstående forretningsfolk og ekstremistiske hutu-militser. Mange av de som deltok i massakrene var imidlertid vanlige folk som drepte sine naboer, venner og bekjente i lokalsamfunnet. Ofrene ble hovedsakelig drept med macheter og rifler, og i tillegg ble opptil 500 000 kvinner utsatt for seksualisert vold.

17. juli erklærte FPR at folkemordet i Rwanda var over, og opprettet en midlertidig koalisjonsregjering i Kigali der hutuen Pasteur Bizimungu ble innsatt som president. Tutsien Paul Kagame ble utnevnt til visepresident og forsvarsminister. Rundt to millioner rwandere hadde flyktet til nabolandene Uganda, Burundi, Tanzania og Zaïre og 1,5 millioner mennesker var internt fordrevne. Man regner med at halvparten av befolkningen på sju millioner mennesker ble direkte berørt av folkemordet.

Kritikk

Hutu
Rwandiske hutu-kvinner passerer grensen mellom Zaire (nå DR Kongo) og Rwanda for å vende hjem etter folkemordet og borgerkrigen. Foto fra august 1994.
Av /NTB.

FN har i ettertid fått sterk kritikk for sin unnfallenhet under folkemordet i Rwanda. Drapet på ti belgiske FN-soldater i starten på folkemordet, som førte til at Belgia ønsket å trekke ut resten av soldatene fra Rwanda, blir sett på som en av de viktigste eksplisitte årsakene til at Sikkerhetsrådet valgte å hente ut og sende hjem 90 prosent av styrkene.

I 2000 tok FNs sikkerhetsråd på seg ansvaret for det mislykkede forsøket på å forhindre folkemordet i Rwanda, da rådets medlemmer uttrykte at deres regjeringer hadde manglet politisk vilje til å stanse massakrene. I rapporten kom det frem at FN hadde oversett bevis for at folkemordet var planlagt, og at organisasjonen ikke hadde villet handle da det brøt ut.

FNs generalsekretær Kofi Annan beklaget i 2004 at han personlig ikke hadde gjort mer for å stanse massakrene ti år tidligere, da han satt som leder for FNs fredsbevarende avdeling. I forbindelse med tiårs-markeringen av folkemordet ble det lagt frem nye offisielle tall, som beregnet antall drepte til 937 000.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (4)

skrev arild retvedt øyen

det som er beskrevet her som "historie" fra og med at Kagame tok makten i 1994, er i beste fall naivt og kunnskapsløst, i verste fall noe som nærmer seg historieforfalskning.mvharild r. øyen

svarte Kjell-Olav Hovde

Hei, og takk for kommentar. Det er viktig for oss at all informasjon er korrekt. Jeg er desverre ikke noen ekspert på Rwandas historie. Kan du være litt mer presis slik at vi i redaksjonen og artikkelforfatteren kan ta tak i problemet?

skrev Mats Linder

Synes det er en uheldig stor vekting av folkemordet. Det er en kort periode i Rwandas historie. Foreslår derfor at det opprettes en egen artikkel og at det blir et mindre avsnitt i denne artikkelen med lenke.

Hva jeg forstår er det gjennomgått en drastisk forandring i Rwanda siste 20 årene. Kvinnene har fått langt større rettigheter og lovene har blitt forandret i kvinnenes favør. Rwanda er det parlament med høyest kvinneandel på verdensbasis. Hele 63,8 prosent (ca. 2015). (https://www.weforum.org/agenda/2015/09/countries-most-women-in-parliament/)

Illustrasjonsmaterialet er hva jeg vil påstå post-kolonialistisk...

svarte Ida Scott

Hei, Mats. Folkemordet var en sentral hendelse i landets historie, og verdens. Det ville vært unaturlig ikke å behandle dette i landets historieartikkel. En egen artikkel om folkemordet er en god idé, men vi har dessverre ingen aktiv fagansvarlig for denne kategorien. Artikkelen er av den grunn heller ikke blitt oppdatert med de nyeste hendelsene i landet. Foreslå gjerne flere bilder dersom du vet om noen. Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg