Uttale: saladˈin

Saladin, Sala ad-Din, født 1137, død 1193, sultan av Egypt og Syria, sønn av kurderhøvdingen Ayyub og den egentlige grunnlegger av ayyubidenes dynasti (1169). Saladin gikk i tjeneste hos Syrias hersker Nureddin og ble sendt til Egypt for å hjelpe fatimidene mot korsfarerne. Da den siste fatimidekalifen, al-Adid, døde 1171, grep Saladin makten, avskaffet det sjiittiske kalifatet og ble 1186 enehersker i Egypt og hele det islamske Syria. Han sluttet fred med korsfarerne i Palestina 1179, men denne ble brutt av korsfarerne. Etter Saladins knusende seier ved Hattin i 1187 ble Jerusalem igjen islamsk etter åtti års okkupasjon, og korsfarerne ble for en tid drevet ut fra alle sine besittelser, bortsett fra noen få kystbyer. Vestens «straffeekspedisjon» under Rikard Løvehjerte og Filip 2 August av Frankrike (det tredje korstog) klarte Saladin med stor militær dyktighet å uskadeliggjøre, selv om han ved forliket 1192 innrømmet korsfarerne kystlandet i Palestina og fri adgang til de hellige byer i tre år. Saladin trakk seg tilbake til Damaskus i slutten av 1192, og døde året etter som en fattig mann etter å ha brukt hele sin veldige formue på å fremme islams sak mot inntrengerne.