Sameparagrafen

Sameparagrafen er kallenavnet på Grunnlovens § 108, som lyder slik:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at det samiske folk, som urfolk, kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.»

Sameparagrafen ble vedtatt av Stortinget 21. april 1988 og tilføyd ved grunnlovsbestemmelse av 27. mai 1988. Den gang fremgikk bestemmelsen i Grunnlovens § 110a, men i forbindelse med grunnlovsrevisjonen i 2014 ble den flyttet til § 108.

I mai 2023 ble ordlyden endret fra «den samiske folkegruppe» til «det samiske folk, som urfolk», og det kommer nå uttrykkelig til uttrykk i Grunnloven at det samiske folket er et eget folk og anerkjennes som urfolk i Norge, jf. vedtak 15 mai 2023 kunngjort ved res. 26 mai 2023 nr. 739. Allerede Menneskerettighetsutvalget foreslo i 2011 en slik endring i grunnlovsbestemmelsen, hvor det kommer til direkte uttrykk at Norge anerkjenner at samene er et urfolk. Dette forslaget ble imidlertid ikke fulgt opp i grunnlovsvedtak av 27. mai 2014, som ble kunngjort ved resolusjon om menneskerettene i Grunnloven.

Sameparagrafen fastlegger en rettslig – i tillegg til en politisk og moralsk – forpliktelse for den norske stat overfor samene. Den gir en rettslig bindende retningslinje for norske myndigheters utforming og gjennomføring av sin samepolitikk. Utformingen av bestemmelsen bygger på et forslag fra Samerettsutvalget i NOU 1984:18.

Et av hovedhensynene bak bestemmelsen var å gjøre godt igjen gammel urett overfor samene. Tidligere tiders assimileringspolitikk skal ved sameparagrafen være fraveket for godt. Den fastslår samtidig at statsmyndighetene i fremtiden må treffe de tiltak som samfunnsutviklingen gjør nødvendig for at den samiske folkegruppes språk, kultur og samfunnsliv skal sikres og få utviklingsmuligheter. Sameparagrafen bygger dessuten på det syn at Norge har et særlig ansvar for det samiske folket og for bevaring og utvikling av den samiske kulturen, da størstedelen av det samiske folket er bosatt i Norge.