Statsraad Lehmkuhl (seilskip)

Skipet eies og drives i dag av Stiftelsen Statsraad Lehmkuhl, og Sjøforsvaret gjennomfører opplæring av kadetter årlig på skipet. Ellers leies skipet ut til organisasjoner, bedrifter, folkehøgskoler og private lag. Det gjennomfører årlig cirka 20 lengre tokt, 30 skjærgårdsturer og 50 arrangement ved kai. I snitt tilbakelegger fartøyet 20 000–25 000 nautiske mil i året.

Statsraad Lehmkuhl er en viktig del av bybildet i Bergen, og deltar ofte i seilasen Tall Ships Races. Det har i nyere tid også blitt brukt som forskningsfartøy rettet mot havets miljøstatus og økosystem.

Sammen med skutene Sørlandet og Christian Radich er Statsraad Lehmkuhl på folkemunne en av «Norges tre hvite damer».

Statsraad Lehmkuhl har en total lastekapasitet på rundt 1500 bruttotonn. Skroget er 72 meter langt, med største lengde på 84 meter fra baugspryd til øverst på akterlotten. Det er 12,5 meter bredt og har en normal dypgang på 7,3 meter. Høyeste mast står 48 meter over vannlinjen.

Riggen består av tre master med stagseil helt forut, fokkemast og stormast i midten som fører råseil, og mesanmast akter med sneiseil. Ved full seilføring har skuta om lag 2000 kvadratmeter seilareal, og for seil kan den gjøre en toppfart på rett under 20 knop. Skipet har en hovedmaskin på 1125 hestekrefter, i tillegg til dieselaggregat. I 2019 ble det installert batteripakker som avlaster hovedgeneratorene og assisterer skipets framdrift. Disse kan lades via vannstrøm over propellen under seil.

Seilskipet ble konstruert ved verftet Johann C. Tecklenborg AG i Bremerhaven, Tyskland, og sjøsatt i 1914 under navnet Großherzog Friedrich August. Det var bygget som skoleskip til opplæring av dekks- og maskinkadetter i den tyske handelsflåten, og var i tysk farvann gjennom første verdenskrig.

Etter krigen ble skipet overlevert til britene som en del av krigsskadeerstatningen Tyskland måtte betale. Det lå i opplag i Newcastle fram til den tidligere statsråden og daværende reder Kristofer Diedrich Lehmkuhl oppdaget fartøyet. Großherzog ble kjøpt og tauet til Bergen i mai 1921, med planer om å videreføre dets funksjon som skoleskip i Norge.

Skuta ble flagget om og døpt Statsraad Lehmkuhl i 1923, og var i virke som skoleskip fram til april 1940. Under okkupasjonen av Norge overtok nazistene skipet, som malte det svart og døpte skipet Westwärts. Fartøyet ble ikke vedlikeholdt gjennom okkupasjonstiden, og det fungerte for det meste som bolig for offiserer fram til det ble forlatt under tilbaketrekkingen i 1945.

I etterkrigstiden ble Statsraad Lehmkuhl restaurert på kort tid, men tok inn færre førstereisgutter ettersom den øvrige handelsflåten hadde et stort behov for alle gutter over 15 år. I stedet begynte skipet å seile over Atlanteren og delta i regattaer, fortsatt som skoleskip. Denne perioden på 1950- og 1960-tallet betegnes som «amerikatokt-tiden».

Mot slutten av 1960-tallet ble Statsraad Lehmkuhl kjøpt opp av skipsreder Hilmar Reksten, etter en ny periode med fallende popularitet og frykt for salg til utlandet. Driften som skole-, regatta- og etter hvert utleieskip fortsatte på 1970-tallet, men det lå mer ved kai enn tidligere. Under oljekrisen på midten av 1970-tallet ble skipet en del av Rekstens konkursbo, og det var en ny bekymring for at det skulle bli solgt ut av landet. Et større engasjement blant Bergens befolkning førte derfor til opprettelsen av stiftelsen Seilskipet Statsraad Lehmkuhl, som overtok skuta fra Reksten i 1983.

Fra 1980-tallet og fram til nyere tid har Statsraad Lehmkuhl og stiftelsen gått fra delvis drift til helårsdrift. Fram mot 2000-tallet arbeidet stiftelsen i første omgang med større oppgraderinger av seilskipet og restaurering etter manglende vedlikehold i tiårene før. Fra 2002 begynte de tradisjonelle amerikatoktene igjen med kadetter fra Sjøforsvaret.

Sommeren 2021 var Statsraad Lehmkuhl vertsskip for årets sakte-TV på NRK: Sommerskuta – minutt for minutt.

• seilskip
• bark
• skoleskip
• Christian Radich (seilskip)
• Sørlandet (seilskip)

• Statsraad Lehmkuhl