Sunzi

Så lenge krig har eksistert har samfunn hedret sine falne helter og besunget deres ære og prestasjoner, men det er først noen hundreår før vår tidsregning, i Kina, at vi finner de eldste spor av spredte forsøk på å systematisere kunnskap om krig med den hensikt å vinne den neste. Man begynte å se på krig som et stadig tilbakevendende fenomen som kunne analyseres rasjonelt, og ikke kun som en forbigående villfarelse. Av de såkalte sju militære klassikere fra antikkens Kina, er Sunzis Kunsten å krige den overlegent mest kjente.

Kunsten å krige ble antagelig satt sammen på 400-tallet fvt., ifølge tradisjonen av Sun Wu fra staten Qi. Verket beskriver strategi og metode ved krig og konflikter mellom stater, herunder diplomati, økonomi og militær etterretning. Bokenble, så langt man er i stand til å rekonstruere, første gang oversatt til et europeisk språk i 1772. Den har følgelig, i det minste i prinsippet, vært tilgjengelig for militære tenkere i Europa siden den tid. Det er likevel vanskelig å fastslå bokens virkningshistorie. Noen inkluderer for eksempel boken i Jominis lesestoff og påvirkningskilder, mens andre tar det for gitt at også Napoleon hadde lest Sunzi. Vi vet imidlertid lite om i hvilke grad man faktisk kjente til, og langt mindre leste, Kunsten å krige før det 20. århundre.

Hovedsynet i Kunsten å krige er at krig bygger på lureri, og at det gjelder å vinne ved å manipulere og utmanøvrere motstanderen. Alle midler er tillatt. Sunzi hevdet også at for å lykkes i krig måtte man studere den inngående: «Krigføring er et alvorlig anliggende for en stat. Et spørsmål om liv eller død. Veien til overlevelse eller utslettelse. Krigens vesen må studeres og forstås til fulle». På den annen side var Sunzis egne teoretiske ambisjoner ganske moderate, i det minste sett med våre øyne. Han begrenser seg til å fortelle hva man burde gjøre, sjelden hvorfor. Hvordan han selv hadde frembrakt, analysert og systematisert kunnskapen lot han forbli en godt bevart hemmelighet.

Det som skiller Sunzi fra mange av hans senere militærteoretiske konkurrenter, er hans utstrakte bruk av metaforer og poetisk språk. Omtrent som Bibelens og Platons dialoger kan Kunsten å krige derfor leses med utbytte av folk som ikke kjenner, eller ikke bryr seg om, den historiske konteksten som omgir verket. Boken er ikke bundet av teknologi, geografi eller kultur, og inneholder generelle lærdommer som fremdeles virker levende og aktuelle for leseren. Verket blir derfor også brukt som håndbok for sosial, politisk og økonomisk suksess, og i moderne tid har den nærmest nådd kultstatus innen management-litteraturen.

For en militær praktiker kan ahistoriske aforismer av den typen Sunzi tilbyr ha begrenset verdi. Visdomsord som: «For å trekke seg tilbake uten at en kan bli forfulgt, vær så rask at en ikke kan nås» ville neppe ha vært oppfattet som spesielt nyttig for en Napoleon på vei hjem fra Moskva i 1812 (napoleonskrigene). Han ville vært enig i prinsippet, men hvordan skal slikt gjennomføres i praksis? Det er ikke kontroversielt å hevde at Sunzi er generell i sine råd. Et annet spørsmål er om det litterært givende nødvendigvis er spesielt matnyttig i strategien.

Om Sunzi ikke var spesielt opptatt av krigens praktiske sider, hadde han også et annet syn på relasjonen mellom krig og politikk enn vi har i dag. Det har derfor vært hevdet at man kan bruke Sunzis innsikter til å vinne slag og felttog, men ikke til å vinne kriger. Han levde i en tid hvor krig nærmest var evigvarende, og gikk i bølger, ikke noe man grep til for å løse et konkret politisk eller strategisk problem.

Heller ikke for Sunzis samtidige ville det ha vært opplagt at Kunsten å krige hadde noen særlig praktisk verdi, i den grad den faktisk fantes og var tilgjengelig. På det tidspunktet vi tror boken ble skrevet, sto kineserne overfor en ny trussel. Fra det indre av Asia truet nomader på hesteryggen (mongoler) som praktiserte en krigføringsform som var ny for kineserne.

• militærteori
• Kinas historie

• Sun Zi, Kunsten å krige, oversatt av Harald Bøckman (Oslo: Gyldendal, 2006).