Surinams historie er sterkt preget av arven fra kolonitida, og har sterke likhetstrekk med historia til Guyana og til de karibiske øystatene. Området som i dag er Surinam var befolket av arawaker og kariber før europeerne kom. De første europeerne som seilte langs kysten av Surinam var spanjolene, som sendte tre ekspedisjoner hit i åra mellom 1498 og 1500, den første av dem var Kristoffer Columbus’ tredje reise. Ingen av disse ekspedisjonene førte til at spanjolene etablerte bosettinger eller handelsstasjoner i området.
England var først ute med å grunnlegge kolonier her. Det skjedde i 1651, da engelskmenn fra Barbados opprettet handelsstasjonen Marshall’s Creek ved Surinam-elva. Engelskmennene opprettet plantasjedrift med afrikanske slaver, og inviterte også hit jøder fra nederlandsk Brasil, som var nødt til å flytte derfra da portugiserne i 1654 gjenerobret Recife. Disse jødene drev også plantasjer i landet, og bygde i 1665 en av Amerikas første synagoger i Surinam.
England var i krig med Nederland tre ganger i perioden 1650–1675. Nederland hadde etablert seg i dagens Guyana, og i en av disse krigene erobret de dagens Surinam fra engelskmennene: Ved fredsavtalen i Breda i 1667 fikk Nederland Surinam, mens England til gjengjeld fikk den nederlandske kolonien Nieuw Amsterdam, som i dag er New York. Kolonien Nederlandsk Guyana omfattet dagens Surinam og Guyana fra 1667 til 1795, og i denne perioden videreutviklet nederlenderne plantasjeøkonomien og brakte hit flere slavebundne afrikanere. Like fullt var det mange slaver som rømte og opprettet maron-kulturen ved elver i regnskogen.
I kjølvannet av den franske revolusjon ble Nederland alliert med Frankrike, og under Napoleonskrigene var landet først en fransk vasallstat, senere direkte okkupert av Frankrike. Som følge av dette ble Nederlandsk Guyana erobret av Storbritannia i 1795. De ga kolonien tilbake i 1802, men erobret den tilbake igjen i 1804. Ved Wienerkongressen i 1815 fikk nederlenderne tilbake dagens Surinam, mens britene beholdt dagens Guyana for seg sjøl. Deretter holdt grensene seg stabile fram til Guyana og Surinam ble uavhengige i henholdsvis 1966 og 1975.
Nederland avskaffet den transatlantiske slavehandelen i 1814, men de som alt var i landet forble slaver i nesten femti år til. Slaveriet ble avskaffet i de nederlandske koloniene i 1863, og først i 1873 ble slavene frigitt også i praksis. Inntil da var de blitt tvunget til å forbli og arbeide på plantasjene, riktignok mot betaling. For å erstatte de afrikanskættede slavene innførte nederlenderne kontraktsarbeidere fra India, Java og Kina, som i mange tilfeller arbeidet under slaveriliknende forhold. Slik fikk landet den heterogene befolkningen og kulturen det har i dag. Særlig mange ble hentet fra India, og over en fjerdedel av landets befolkning har i dag indisk bakgrunn.
I 1929 fikk Nederlandsk Guyana fastlagt grensene. Nederland ble trukket med i andre verdenskrig i 1940, da Tyskland okkuperte landet, men landet beholdt herredømmet over koloniene i Amerika. Etter avtale med Nederlands eksilregjering okkuperte USA kolonien i 1941 for å beskytte bauxitt-gruvene der.
I 1951 fikk Nederlandsk Guyana indre sjølstyre, og i 1954 ble Kongeriket Nederlandene omorganisert slik at Nederland, Surinam og De nederlandske Antiller i prinsippet ble likeverdige enheter innenfor kongedømmet. For Surinams del bestod denne ordningen fram til landet ble en uavhengig republikk i 1975. Som følge av dårlige utsikter til arbeid og sosial trygghet de første åra etter at landet ble uavhengig, utvandret en stor del av Surinams befolkning til Nederland.
Ei gruppe yngre offiserer gjorde statskupp i 1980. Presidenten ble avsatt i 1982 av oberstløytnant Desi Bouterse, som var de facto statsleder fram til 1987. Bouterses regime henrettet 15 opposisjonelle i desember 1982, noe som fikk Nederland og USA til å suspendere alt militært og økonomisk samarbeid med Surinam.
I 1986 brøt det ut krig øst i landet mellom den surinamske hæren og maroner som var lojale mot opprørslederen Ronnie Brunswijk (1961–). Denne krigen varte fram til 1992, og svekket Bouterses stilling. Landet fikk ny forfatning i 1987 og vendte tilbake til demokrati året etter, mens Bouterse beholdt kontrollen over hæren.
I 1999 ble Bouterse dømt in absentia for kokainsmugling. Bouterse kom tilbake til makta da han ble valgt til president i 2010, men han trakk seg tilbake fra politikken i 2020, da Chan Santokhi (1959–) tok over som president.
Kommentarer (2)
skrev Eirik Forsmo
skrev Georg Kjøll
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.