Tancred Ibsen

Tancred Ibsen var en norsk filmregissør og en av Norges betydeligste filmskapere.

Som sønn av Henrik Ibsens sønn Sigurd og Bjørnstjerne Bjørnsons datter Bergliot ble han tidlig gjenstand for oppmerksomhet, men valgte å utdanne seg som offiser og flyger. Da han fulgte sin hustru, skuespilleren Lillebil Ibsen, på turné til USA, ble han interessert i filmarbeid, og i 1924–1925 jobbet han i Hollywood som assistent. I 1926 arbeidet han for Nordisk Film i København med et manus over Johan Bojers roman Den siste viking, som ikke ble realisert. Hjemme igjen regidebuterte han med dokumentarfilmen Norge (1926), som imidlertid er gått tapt.

Sammen med Einar Sissener laget han den første norske lydfilmen, Den store barnedåpen (1931), som ble hans virkelige ildprøve som regissør. Tross lavt budsjett, kummerlige innspillingsforhold og uprøvet teknologi ble filmen en stor suksess. Etter å ha regissert den norske versjonen av Vi som går kjøkkenveien (1933), laget han Op med hodet (1934), et filmeksperiment som gjorde original bruk av underholdningskreftene ved Chat Noir. Filmen ble ingen suksess, og Ibsen reiste til Sverige hvor han regisserte Synnøve Solbakken (1934) og en serie lettere komedier for selskapet Ire-film i Stockholm.

Hjemme igjen ble Ibsen hovedfiguren i en kort «gullalder» for den norske filmen. Den ble innledet med To levende og en død (1937), etter Sigurd Christiansens roman, med gode skuespillerprestasjoner og et sofistikert kameraarbeid muliggjort gjennom Norsk Films nye atelierer på Jar.

Den ble straks fulgt opp av den vitale Fant (1937), en av de sentrale filmene i norsk filmhistorie med sin usentimentale skildring av sigøynerliv, sin fine bruk av opptakssteder langs sørlandskysten og sitt realistisk fortellende kamera. Gjest Baardsen (1939), en frisk og ironisk ballade om en snarrådig, frihetselskende Robin Hood-figur, ble en ny suksess. Tørres Snørtevold (1940), en Alexander Kielland-filmatisering om en driftig oppkomling som vil ha revansj over samfunnsstøttene i en norsk kystby, viser Ibsens format som personinstruktør. Alle tre filmene har en karismatisk tittelrolleinnehaver i Alfred Maurstad.

Etter Den hemmelighetsfulle leiligheten (1948), en nærmest eksperimenterende film med Ola Isene som middelaldrende byråkrat som tiltrekkes av en mystisk yngre kvinne, laget Ibsen i 1950 To mistenkelige personer, bygd over Gunnar Larsens bok om lensmannsmordene i 1920-årene. Gjerningsmannen, som hadde sonet sin dom, anla sak for å få stanset filmen, og filmen fikk visningsforbud som etter appell ble stadfestet i Høyesterett.

1950-årene ble lite produktive for Ibsen, og hans senere filmer hadde ikke samme friskhet som gullalder-filmene. Storfolk og småfolk (1951) er en ujevn episodefilm etter noveller av Hans Aanrud, og De VI olympiske vinterleker Oslo 1952 (1952) er en kompetent, men tradisjonell reportasjefilm. Etter Venner, et melodrama i fjellklatrermiljø basert på et skuespill av Arnulf Øverland, ble Vildanden (1963), etter farfarens skuespill, hans siste film.

Selvbiografien Tro det eller ei kom i 1976. Tancred Ibsen er gravlagt i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo.