adel

I det gamle Hellas inntok de gamle slektene en særstilling med en dominerende innflytelse over statsstyret. Den vanligste betegnelsen der på denne samfunnsklassen var aristokrati (egentlig «de bestes styre»), som imidlertid etter hvert også kunne omfatte andre enn overhodene for de gamle slektene og ikke markerte et så skarpt skille fra resten av folket som patrisierne i Roma. Fra omkring år 500 fvt. mistet adelsslektene i Athen sin politiske innflytelse da demokratiet ble gjennomført med folkevalgte ledere.

I Roma førte kampene mellom patrisiere og plebeiere til at det lovfestede standsskillet ble opphevet i løpet av 400- og 300-tallet fvt.; bare enkelte presteembeter ble forbeholdt patrisierne. I stedet vokste det frem en ny overklasse, rekruttert både fra de gamle patrisierfamilier og rike plebeierfamilier, ofte knyttet sammen ved inngifte. Denne nye adelen (nobiles) dominerte de høyeste embetene og plassene i senatet. Ved siden av denne embetsadelen hadde Roma fra gammelt av pengeadelen – equites, ridderne – basert på rikdom. Ridderne tjente i hæren til hest og måtte opprinnelig selv holde hele utrustningen. Senere var det tilstrekkelig å dokumentere en viss – meget høy – inntekt for å bli registrert som ridder.

Ved Romerrikets sammenbrudd gikk den gamle romerske adel til grunne. Blant de germanske stammene som trengte inn i Romerriket, fantes det også fra tidlig tid visse slekter som raget opp over alminnelige folk på grunn av fødsel og rikdom. Fra dem ble høvdinger og konger valgt. Romerske historieskrivere kalte høvdingene principes (opphavet til ordet prins), som ble gjengitt på germansk språk med fyrste.

Etter at germanerne hadde etablert nye riker i det gamle Romerriket, oppstod en ny adelsstand ved at kongene tildelte sine nærmeste hjelpere store jordegods som len, hvor bøndene skulle arbeide for å skaffe lensherren underhold. Til gjengjeld skulle lensherren bistå kongen i krig og fred. Han måtte til enhver tid være klar til å rykke ut med sine krigere i full rustning og kunne derfor ikke være opptatt med annet arbeid. Ut fra dette utviklet det seg en egen eksklusiv kultur – ridderskapet (fransk chevalerie, kavaleri, av cheval, hest) – som nådde sitt høydepunkt under korstogstiden (1100–1300). Riddervesenets kamper mot de «vantro» ute i det fremmede skapte et fellesskap blant adelen over hele Europa med felles idealer, felles kultur og felles standsfølelse, skarpt atskilt fra de andre stendene i landet – borgere og bønder.

Lensadelens særrettigheter var opprinnelig bare gyldige for den lensherren kongen hadde gitt lenet, men allerede før 1000-tallet hadde lensadelen tiltvunget seg arverett over lenene og utviklet seg til selvstendige landherrer, uavhengige av kongen eller fyrsten. Mange bygde seg mektige borger og slott hvor de kunne trosse kongens bud og landets lover.

Korstogstiden skapte også ny handel og industri, som særlig kom borgerstanden i byene til gode. Adelens jordegods sank i verdi, og mange bønder kjøpte seg fri fra adelens herredømme. Ny krigsteknikk ga det rørlige fotfolket et fortrinn i nærkamp med adelen i deres tunge rustninger, og adelens sterke borger kunne ikke stå seg mot de nye kampvåpnene, kanonene. Kongens nye inntekter i form av skatter, toll og andre avgifter, som hovedsakelig kom fra borgerstanden, kunne han bruke til å holde væpnede styrker som kunne tvinge adelen til lydighet og til respekt for landets lover.

Ved siden av den gamle krigeradelen vokste det fra 1300-tallet frem en brevadel, som ikke hadde plikt til krigstjeneste, men som deltok i forskjellige deler av statsstyret. Denne brevadelen hadde stort sett de samme særrettighetene som krigeradelen hadde skaffet seg, for eksempel skattefrihet. I løpet av 1600-tallet ble adelens makt imidlertid knekket av kongemakten i de fleste europeiske land.

I løpet av 1800-tallet mistet adelen sine særrettigheter i land etter land etter hvert som demokratiske ideer slo igjennom. I noen land, for eksempel i Skandinavia, skjedde det ved grunnlovsvedtak, som adelsloven i Norge (1821), eller ved oppheving av stenderrepresentasjon til fordel for valgte nasjonalforsamlinger (Danmark i 1849 og Sverige i 1866). I andre land mistet adelen sine særrettigheter ved en gradvis svekkelse av adelens økonomiske og politiske innflytelse (Storbritannia, Frankrike, de tyske stater). Det landet hvor adelen lengst beholdt sine privilegier og sin økonomiske makt, var Russland. Der hadde adelen helt frem til Den russiske revolusjon i 1917 en høyere sosial stilling enn i noe annet europeisk land.

Etter første verdenskrig har adelen ikke spilt noen stor samfunnsmessig rolle (med ett unntak, Storbritannia; se nedenfor), selv om tittelvesenet fortsatt er blitt holdt ved like i mange land.

I Frankrike gjorde Ludvig 14 høyadelen til en hoffadel, som bare hadde til oppgave å danne en praktfull ramme om den eneveldige kongen, avhengig av hans nåde, mens resten av adelen levde ute i provinsen på sine eiendommer. Mange fyrstehoff rundt i Europa fulgte Ludvig 14s eksempel så godt de kunne, og 1700-tallet ble på mange måter høydepunktet for adelen i ytre prakt og selvbevisst storhet.

Men ikke i politisk og økonomisk makt: opplysningstidens ideer om alle menneskers likeverd og like rettigheter undergravde respekten og underdanigheten for den privilegerte klassen, og Den franske revolusjon ga adelen dødsstøtet ved at alle adelige privilegier ble opphevet (4.–5. august 1789). Mange adelsgods, særlig slike som tilhørte «fiender av folket» og adelsmenn som dro i landflyktighet («emigrantene»), ble beslaglagt av staten.

Etter at keiserdømmet var innført opprettet Napoleon Bonaparte i 1806 en ny adel for sine høyeste sivile og militære embetsmenn. Denne adelen er siden smeltet sammen med den eldre adel. Etter Napoleons fall kom den gamle arveadelen tilbake fra landflyktigheten og fikk deler av sine privilegier tilbake. Ved februarrevolusjonen i 1848 ble arveadelen igjen avskaffet, deretter gjenopprettet av keiser Napoleon 3 i 1852, men da uten privilegier.

I Storbritannia holder man ennå i live den ytre rammen fra adelens glanstid, selv om dens politiske innflytelse også der er gått sterkt tilbake. Formelt har adelen også en særstilling ved retten til å ta sete i Overhuset, enten gjennom arv eller ved å bli adlet av monarken, eller ved å ha visse høye embeter. Ved høytidelige anledninger, for eksempel ved hylling av en ny konge eller dronning, bærer adelen fremdeles sine tradisjonelle drakter fra middelalderen.

Bakgrunnen for at adelen i Storbritannia ikke har vært utsatt for den samme hardhendte kritikk fra folkets side som for eksempel i Frankrike, ligger i den historiske utviklingen. Den gamle angelsaksiske adelen, som bar betegnelsen «kongens thegner», ble fortrengt av normanniske riddere, som Vilhelm Erobreren tildelte len etter å ha tatt makten i England i 1066. Vilhelm og hans nærmeste etterfølgere beholdt mer makt over adelen enn de franske kongene formådde, men snart reiste adelen motstand mot kongen og tvang blant andre Johan uten land til å undertegne Magna Carta i 1215. Først under Rosekrigene (1455–1485) ble adelen så svekket at Henrik 7 og Henrik 8 kunne gjennomføre sin egen politikk.

I maktkampen mellom kongen og parlamentet søkte adelen ofte å få folket på sin side, noe som falt mer naturlig enn i andre land, fordi Parlamentet hadde representanter både for adelen (House of Lords) og for folket (House of Commons). Det ble derfor aldri så skarpt klasseskille mellom adelen og folket som for eksempel i Frankrike. Heller ikke hadde den engelske adel privilegier i samme utstrekning som den franske. Den hadde ikke skattefrihet eller jurisdiksjon, det vil si domsrett over bøndene på sine gods, og bare overhodene for de gamle adelsslektene hadde visse særretter overfor lovene, for eksempel rett til bare å kunne dømmes av sine likemenn. Denne retten ga Overhuset fra seg i 1948.

I Tyskland oppnådde den sentrale riksmyndigheten (keiseren) aldri samme makt over adelen som den eneveldige kongemakten i Frankrike og andre land hadde. Derfor utviklet adelens uavhengighet og selvrådighet seg betydelig lenger her, og det oppstod etter hvert et stort antall både geistlige og verdslige fyrstedømmer, som hadde sete i den tyske riksdag og gjorde krav på full suverenitet ved siden av de store territorialfyrstene (for eksempel i Preussen og Bayern). De riksumiddelbare fyrstene og adelsmennene stod direkte under keiseren. I 1803 mistet de fleste av disse sine land, da 72 fyrstedømmer og grevskap ble innlemmet i større tyske stater. Samtidig ble de cirka 2000 riksumiddelbare ridderne rammet, da deres godser ble mediatisert. Den største delen av adelen ble regnet som lavadel, fordi den var avhengig av fyrstene i de enkelte landene.

Ved Napoleons omkalfatringer under napoleonskrigene mistet en stor del av de selvstendige fyrstene (først og fremst de geistlige) sine landområder, som ble slått sammen til større enheter. De mistet også flere av sine privilegier, men beholdt en del, som skattefrihet og arvelig sete i førstekammeret i de statene som innførte moderne forfatninger. Først ved revolusjonene etter første verdenskrig mistet den tyske adel alle politiske og økonomiske særretter. Adelsslektene har beholdt sine adelige navn – med von eller zu foran.

I Polen var adelen meget tallrik i middelalderen og vokste stadig ved at høyere embetsmenn lett fikk adelskap. Fra 1300- til 1500-tallet gjorde adelen Polen til en stormakt i Øst-Europa og forsvarte sine rettigheter overfor en svak kongemakt. Her lyktes det ikke kongen å gjøre seg eneveldig som i de fleste andre europeiske land, fordi landet manglet en kraftig borgerstand som motvekt mot adelen. Tvert imot ble adelens politiske makt stadig større, og kongen ble mer og mer avhengig av riksdagen, hvor hver enkelt adelsmann holdt på sin rett til bare å rette seg etter de vedtakene han selv hadde stemt for. Alle vedtak krevde derfor enstemmighet for å bli gyldige. Dessuten kunne hver enkelt adelsmann stanse ethvert lovforslag i riksdagen ved å bruke sitt «liberum veto». Dette er bakgrunnen for uttrykket «polsk riksdag», og forklarer hvorfor Polen ble så svekket som stat at landet uten særlig motstand ble delt mellom nabostatene Russland, Østerrike og Preussen på slutten av 1700-tallet.

Da Polen fikk sin selvstendighet tilbake etter første verdenskrig, fikk ikke adelen noen politisk innflytelse som stand. Polske adelsmenn kan etter kommunismens fall i slutten av 1980-årene på ny få sitt adelskap registrert og dermed rett til å bruke sine adelstitler.

I Ungarn vokste det etter madjarenes erobring frem en tallrik adel. Høyadelen var svært eksklusiv og satt i Magnatenes hus, en egen avdeling i det ungarske parlamentet. De største magnatene, som for eksempel fyrst Esterhazy, eide enorme gods frem til 1944–1945. Den ungarske adel beholdt sin makt og innflytelse til kommunistenes maktovertagelse i 1944. Adelen bestod av 18 fyrster, 386 grever, 288 baroner og mange titusener lavadelsmenn. Etter kommuniststyrets fall kan titlene igjen benyttes.

I Italia vokste byborgernes makt og rikdom etter korstogstiden sterkere enn i noe annet europeisk land. Mange rike borgerfamilier, som Medici i Firenze og Sforza og Visconti i Milano, svingte seg opp til fyrstelig verdighet, og stilte på den måten de gamle adelsslektene i skyggen. Italia fikk aldri noen sterk sentralmakt som kunne ta kampen opp med den selvrådige adelen. Derimot svekket adelen seg selv ved uendelige innbyrdes stridigheter. Landet ble splittet i mange større og mindre fyrstedømmer, som ofte kom under fremmed overhøyhet. I de forskjellige italienske statene vokste det frem en tallrik betitlet adel, og det finnes blant annet cirka 120 fyrster.

Etter Italias samling i 1861 fortsatte de italienske kongene å dele ut nye titler, og adelen ble samlet i et heraldisk kollegium som registrerte titlene. Dette kollegiet eksisterer fremdeles, og den italienske adel benytter fortsatt sine titler. Adelen, spesielt fyrstene, spiller en viktig rolle i landets sosiale liv og i næringslivet.

I disse landene inntok adelen en betydelig og privilegert stilling i middelalderen. Som i England gikk det et skille mellom høyadelen – grandene – og den tallrike lavadelen – hidalgos. Begge grupper hadde representanter i riksforsamlingen Cortes. Adelskapet ble offisielt avskaffet i Spania da republikken ble innført i 1931, men adelen har beholdt mye av sin økonomiske makt som store jordeiere. Etter at falangistene formelt gjeninnførte monarkiet i 1939 ble adelen gjenopprettet, og det forekommer fortsatt at den spanske kongen deler ut adelstitler.

Også i Portugal har adelen mistet sin politiske og sosiale posisjon, men sitter fremdeles med store jordeiendommer. Etter revolusjonen i 1974 oppstod planer om nasjonalisering av disse eiendommene, men de ble ikke satt ut i livet.

I Russland hadde den gamle adelen, bojarer og knjaser, fra gammel tid en sterk stilling i samfunnet i kraft av sin rett til å velge tsaren. De hadde utstrakte privilegier, blant annet skattefrihet, og nærmest eiendomsrett over sine livegne bønder. På 1600-tallet ble bojarenes politiske makt knekket av tsaren, især Peter den store, som grunnla en embetsadel med 14 rangklasser, hvorav de fire øverste var arvelige. Denne nye adelen og mange av de gamle slektene fikk vesteuropeiske titler som fyrster, grever og baroner.

Politisk fikk adelen i Russland liten innflytelse overfor den eneveldige tsaren, men på grunn av sine umåtelige rikdommer beholdt den en langt mer privilegert sosial stilling enn i noe annet europeisk land helt frem til revolusjonen i 1917.

Utenfor Europa er det særlig i Kina, Japan og India at adelen har hatt betydning for samfunnsutviklingen. I Kina ble den gamle føydaladelens makt totalt knust på 200-tallet fvt. av den «første keiser» Qin Shihuangdi. Han inndro alle len, og delte landet opp i 40 provinser som ble styrt av keiserlige embetsmenn. Dette embetsvesenet utviklet seg etter hvert til et omfattende og sterkt sentralisert system, som bygde på krevende eksamener.

Embetsmennene ble av europeerne kalt mandariner (den kinesiske betegnelsen var guan) og dannet en privilegert overklasse i landet. Den var inndelt i to grupper, en sivil og en militær. Mandarinsystemet bestod helt frem til revolusjonen i 1912.

I Japan holdt lensvesenet seg lenger enn i noe annet land. Ved siden av de omkring 270 daimyo-familiene (egentlig «store navn») utviklet også deres væpnede livvakter seg til en privilegert krigerklasse (samurai). Plikter og rettigheter var fastlagt i minste detalj for alle rangklasser. Samuraiene hadde rett til å bære to sverd, men de hadde også plikt til å følge de strenge regler i moralkodeksen bushido («ridderens vei»), som blant annet påla adelen heller å begå selvmord (seppuku) enn å bli vanæret.

Ved Meiji-restaurasjonen i 1868 ble lensvesenet opphevet og adelens særretter avskaffet. I 1884 ble det opprettet en ny embetsadel med europeiske titler som hertug, baron og fyrste. Den hadde visse lovfestede særretter, som for eksempel rett til å ta sete i overhuset, og beholdt stor innflytelse på statsstyret. Først etter andre verdenskrig mistet adelen helt sin dominerende stilling, en utvikling som ble markert ved at adelstitlene i 1946 ble avskaffet av de amerikanske okkupasjonsmyndighetene, og ved at kronprinsen i 1959 giftet seg med en ikke-adelig kvinne.

I likhet med adelen i Europa bar adelsslektene i Japan heraldiske våpenmerker, mon.

I India har adelsvesenet tradisjoner som går helt tilbake til ariernes innvandring omkring 1500 fvt. Den opprinnelige befolkning ble betraktet som lavere enn erobrerne, og hos dem var krigerklassen – kshatriya – regnet som adelig. Etter hvert fikk også offerprestene – brahmanene – en særlig høy status og ble ansett som den fornemste kasten.

I tidens løp har India gjennomgått så mange stormfulle omveltninger at man vanskelig kan følge en kontinuerlig utvikling av en spesiell adelsklasse. De gamle hinduiske fyrstetitlene rajah og maharajah ble brukt av britene om vasallfyrstene eller som ærestittel til enkelte fornemme hinduer; nå brukes de bare som høflighetstittel. Da India i 1947 fikk sin egen forfatning etter at britene hadde trukket seg ut av landet, ble det ikke gitt særrettigheter til noen klasse i samfunnet, verken politisk eller rettslig, men mange av de tidligere fyrsteslektene sitter fortsatt med store rikdommer.

I Norge fantes det et aristokrati av høvdinger, jarler og konger allerede før Harald Hårfagres tid. Men en adel i egentlig forstand oppstod først i middelalderen, da medlemmer av de gamle høvding- og herseættene gikk i kongens tjeneste som lendmenn og hirdmenn. Lendmennene samlet store eiendommer og vant atskillig politisk makt, særlig under borgerkrigene omkring midten av 1100-tallet. Under kong Sverre kom til dels nye menn og ætter i forgrunnen, idet kongen sikret sin makt ved å tilsette sine egne menn i de viktigste stillingene (sysselmenn).

På 1200-tallet ble den norske adelen en embetsadel i kongelig tjeneste, med utgangspunkt i hirden. Denne adelen oppnådde fritak for leidangsplikt og andre særretter, som snart ble arvelige. Til gjengjeld måtte den gjøre krigstjeneste i full rustning og delvis til hest. Gjennom hirdmøtet, riksmøtet og især gjennom riksrådet, som lendmennene var selvskrevne medlemmer av, fikk adelen innflytelse på riksstyret. I 1277 innførte Magnus Lagabøte en form for riddervesen med europeiske titler for lendmennene (baroner) og for skutilsveinene (riddere). Begge disse gruppene fikk tiltalen herre (latin dominus). De lavere hirdklassene (hirdmenn, gjester og kjertesveiner) og adelens og geistlighetens leidangsfri tjenere dannet til sammen en lavere adel, som til dels kaltes sveinar á vápn, «gutter med våpen» (latin armigeri).

I 1308 avskaffet Håkon 5 lendmannsverdigheten, men adelen viste seg ennå sterk nok under de første årene av unionen med Sverige til gjentatte ganger å tvinge den felles kongen til å gjøre innrømmelser til Norges fordel.

Den økonomiske tilbakegangen som fulgte etter svartedauden (1349–1350) virket imidlertid oppløsende på aristokratiet. Lavadelen sank ned i bondestand, og de høyadelige ættene, som forsøkte å holde seg oppe ved innbyrdes giftermål, døde ut etter hvert. Omkring år 1300 regner en at det var 300 adelsætter i Norge, mens det omkring år 1600 bare var 50. Arvedøtrene ble gift med svenske, danske eller dansk-tyske adelsmenn. Denne utviklingen fortsatte frem til reformasjonstiden og endte med at den norske høyadelen forsvant.

På 1500-tallet og første del av 1600-tallet utviklet det seg imidlertid en ny adelig stand, den såkalte dansk-norske, hvis fornemste ætter stammet blant annet fra de fem døtrene til Niels Henriksson og fru Ingerd til Austrått i deres ekteskap med danske adelsmenn, og fra andre slekter, som for eksempel Galle og Sudreimsætten. De øvrige slektene i denne nye adelen var dels norske lavadelige slekter fra middelalderen, som fortsatt hevdet sin adelige verdighet, dels innflyttere.

I tiden fra reformasjonen til innføringen av eneveldet i 1660 opptrådte denne adelen på herredager og stendermøter som riksstand og oppnådde betydelige særretter, blant annet skattefrihet ikke bare for seg selv og sine setegårder, men også for sine ukedagsbønder. I begynnelsen av 1600-tallet eide adelen en åttendedel av landskylden i Norge. Etter at eneveldet var innført sank den oftest ned i fattigdom og døde ut.

Mange familier, til dels også borgerlige, ble opphøyd til eller bekreftet som adelige under eneveldet. Det skjedde dels ved at kongen delte ut titler som geheimeråd eller etatsråd (rangadel), eller han foretok nyadlinger og/eller fornyelse av adelskap ved adelsbrev. Det nye adelskapet ble markert ved at kongen lot folk sette de eller von foran navnet (for eksempel de Vibe, von Krogh), eller ga dem navn som det stod mer glans av: Rosenheim, von Munthe af Morgenstierne, Tordenskiold, Lilien-, Weren-, Løven- og en rekke andre -skiold. Det markerte ingen juridiske særretter, men ga familien et fornemt preg.

I 1671 ble det også opprettet en lensadel med både tittel (greve, baron), gods og embetsmyndighet (se adelsprivilegier). Denne adelen fikk imidlertid bare to grevskap (Jarlsberg og Larvik) og et baroni (Rosendal) i Norge. Dessuten fikk to italienske adelsmenn tidlig på 1700-tallet markititler etter norske landskap (Lister, Mandal). Grevskapet Larvik (Laurvig), som var opprettet for kong Christian 5s halvbror Ulrik Fredrik Gyldenløve, skulle regnes som det fornemste grevskap i Danmark-Norge.

Grunnloven av 1814 (§ 23) bestemte at ingen personlige, eller blandede, arvelige forrettigheter «maa tilstaaes Nogen for Eftertiden» og forbød (§ 108) opprettelse av nye grevskaper, baronier, stamhus og fideikommisser. I 1821 vedtok Stortinget mot kongens ønske en lov som endelig opphevet alle adelige titler og privilegier, bare med det forbehold at enkelte adelsrettigheter først skulle falle bort når de som på den tiden satt med slike rettigheter var døde. Adelstitlene kunne også beholdes av de daværende innehaverne og de av deres barn som var født før loven trådte i kraft. Den siste mann som hadde rett til å bære en norsk adelstittel var baron Harald Wedel-Jarlsberg (1811–1897). Norske adelsmenn har imidlertid beholdt sine danske adelskap.

I Danmark utviklet adelen seg dels fra vederlaget (gammel dansk betegnelse for hirden), dels fra rike jordeierslekter. Under Valdemar 1 og Valdemar 2 (1157–1227) økte adelen sin makt, den oppnådde skattefrihet og rett til å innkreve bøter av sine undergivne, men skulle til gjengjeld gjøre krigstjeneste. Gjennom Danehoffet, senere gjennom riksrådet og herredagene, hadde adelen stor innflytelse og hevdet retten til å velge konge, av og til også til å avsette ham. Gjennom håndfestningene satte den strenge grenser for kongens myndighet, og tiltok seg selv store rettigheter over bøndene på sine gods, for eksempel hals- og håndsrett. Denne innfødte adelen ble likevel etter hvert svekket, og ved innføringen av eneveldet mistet den all politisk makt. Med en del unntak ble den også systematisk holdt utenfor statsstyret av enevoldskongen.

I 1671 ble det opprettet en ny hoff- og lensadel. Dessuten vokste det frem en såkalt embetsadel under eneveldet, idet det ble bestemt at de som hørte til de høyeste rangklassene skulle ansees likeverdige med adelige. Svært mange av de danske adelsslektene er innvandret fra Holstein, Mecklenburg, Pommern og andre nordtyske stater. Dette gjelder i særlig grad den betitlede adel som Ahlefeldt, Holstein, Knuth, Moltke og Wedel.

Ved grunnloven av 1849 (Junigrundloven) ble alle adelsrettigheter opphevet, men stamhus- og lensinstitusjonene og tittelvesenet fortsatte å bestå. I 1920 ble det besluttet å oppheve alle len, stamhus og fideikommisser bestående av jordegods. Alle majorater ble deretter fri eiendom i tidsrommet 1920–1930. Godsene tilhører imidlertid i stor grad fremdeles adelen.

Den danske adelen har beholdt sine titler og privilegiet med høy rang. Det lever i dag 140 adelsslekter i Danmark. Det har ikke vært utdelt særlig mange adelsbrev på 1900-tallet, men anledningen til å adle er fortsatt til stede, og det er gjerne slekter som har innehatt rangadelskap som senere får stadfestet sitt adelskap ved formell adling.

Magnus Ladulås ga i 1279 skattefrihet (frälse) til enhver som gjorde krigstjeneste til hest (rusttjänst); dette regnes som grunnlaget for den svenske adel. Dronning Margrete holdt adelen i tømme, men både under hennes forgjenger, Albrecht, og hennes etterfølger, Erik av Pommern, økte adelen sin makt. Kjente navn fra denne adelen er Karl Knutsson (Bonde), de eldre og de yngre Sturer og Vasa-slekten. Gustav 2 Adolf ga adelen en fast ordning ved at bare de slektene som ble opptatt på Riddarhuset, ble anerkjent som fullt adelige. Under hans etterfølger, dronning Kristina, og under Karl 11s mindreårighet hadde høyadelen (grever, friherrer, riksrådsætlinger) en stor tid og ble forlent med mye av det gamle krongodset. Men ved reduksjonene i 1680–1682 ble mye av forleningsgodset inndratt.

Inntil 1866 hadde adelen stor innflytelse på statsstyret gjennom Riksdagen, som inntil da var en stenderforsamling. Ved riksdagsreformen dette året ble de fire stendenes særrettigheter opphevet og Riksdagens sammensetning avgjort ved vanlige valg. Den svenske adelen er siden omorganisert i den selvstyrte korporasjonen Riddarhuset (se også adelsmøte).

Mye av den svenske adelen stammer fra innvandrede slekter, særlig tyske og baltiske, men også enkelte franske og skotske. Under stormaktstiden slo mange medlemmer av baltiske uradelsslekter seg ned i Sverige og fikk svensk adelskap. Det er i alt 663 nålevende slekter som er introdusert på Riddarhuset; av disse har 47 greve- og 131 friherretittel (2016). Det finnes også rundt 100 adelsslekter som ikke er introdusert på Riddarhuset; disse er organisert i Ointroducerad Adels Förening. Dessuten lever om lag 100 svenske adelsslekter i utlandet. Den siste svenske som ble adlet var oppdageren Sven Hedin (1902).

Den finske adelen har sitt utspring i den svenske, og ble etter Finlands atskillelse fra Sverige organisert i et eget riddarhus fra 1818. Den russiske tsar fortsatte som storfyrste av Finland å adle finner. Den siste som ble adlet i Finland var general Carl Fredrik August Langhoff, som ble friherre i 1912. I alt er det blitt introdusert 357 slekter på Finlands riddarhus, og av disse lever godt over 100 fortsatt.