Ard er et gammelt redskap til jordbearbeiding. Det som kjennetegner en ard i forhold til en plog, er at arden har et symmetrisk skjær, som roter opp og fører jorden til begge sider. Plogen har veltefjøl, som velter den løsskårne furen til den ene siden. Arden ble kjørt på kryss og tvers i åkeren.
ard
Krokard fra Fortun, Luster, Sogn og Fjordane. Norsk Folkemuseum, Oslo.
Spadeard. Hedmarksmuseets samlinger.
Lars Mæhlum.
Lisens:
Begrenset gjenbruk
Et eldgammelt redskap
Arden ble brukt allerede i bronsealderen, om det vitner helleristninger i Båhuslen som viser en mann som styrer en ard med to okser som trekkraft. Spor av arding er også funnet i bygrunnen i Trondheim og under gravhauger. Bestemmelser i Landsloven fra 1270-tallet viser at man på den tiden brukte både ard og plog. Det var sparsomt med jern på disse tidlige pløyeredskapene, på arden var det bare spissen som hadde en hylse av jern.
Ardbruk i Norge i nyere tid
På 1700- og 1800-tallet var det flere typer arder i bruk i Norge. Vanligst var trolig krokarden (også kalt totenarden), som var i bruk i størstedelen av landet. Ardåsen går bratt ned; i den er sålen med jernspiss tappet inn. Spadearden eller hedmarksarden hadde visse trekk til felles med en spade. Åsen var vannrett og selve ardlegemet var en fortsettelse av en lang stang med håndtak. Arden var på fremmarsj i Sogn omkring 1800. En av grunnene var trolig at det var lettere å bruke ard på de mange små, mangekantede åkerlappene. Også sør i Gudbrandsdalen vant arden bokstavelig talt terreng.
En tredje type ard var grindarden. I likhet med grindplogen hadde den to oppstandere som gikk gjennom åsen og var tappet ned i sålen. På toppen bandt et langsgående trestykke konstruksjonen sammen og fungerte som håndtak. Bonden gikk ved siden av arden når den var i bruk.
Anvendelighet og rimelig pris gjorde at arden trengte inn i nye områder sist på 1700-tallet. Mange steder kom den som et supplement til plogen. Arden egnet seg godt til å bekjempe ugress og blande jord og gjødsel. Den ble også brukt til å mylde ned såkornet, og fungerte på mange måter som en harv. Det var også gunstig å bruke ard ved setting og hypping av poteter.
Plogen overtok mer og mer på 1800-tallet
En grindard med ristel fra Jemtland.
Utover 1800-tallet vant plogen frem på bekostning av arden. De nye plogtypene med vridd veltefjøl av jern var mer effektive i bruk. Det ble også mer vanlig med høstpløying, som arden ikke egnet seg så godt til. I samme retning virket det at åkrene ble renset for stein og at man fikk større sammenhengende åkerarealer.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Lunden, Kåre (2002). Norges landbrukshistorie II. 1350-1814. Frå svartedauden til 17. mai. Samlaget.
- Olsen, Svein Magne (2005). Hesteredskap i norsk jordbruk. Landbruksforlaget.
- Valen-Sendstad (1964). Norske landbruksredskaper 1800-1850-årene. De Sandvigske Samlinger, Lillehammer.
-
Arder tegnet av Gerhard Schøning i Gudbrandsdalen på 1770-tallet. Øverst er en «Sial» (spadeard), under en «Knæal» (krokard). Den siste er kanskje feiltegnet, da sålen vanligvis er tappet inn i åsen. -
Stange kommune i Hedmark har en spaard i sølv mot grønn bakgrunn som kommunevåpen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.