arkeologi

arkeologi (historisk utvikling) (bilde)

arkeologi, vitenskapen om eldre tiders kulturforhold slik de kan studeres på grunnlag av oldfunn og minnesmerker. Arkeologien søker å forstå menneskenes levekår gjennom tidene, deres tilpasning til skiftende naturforhold, deres arbeid, samfunnsliv, kunst og religion.

Historikk. På 1600- og 1700-tallet var arkeologien begrenset til studiet av den klassiske oldtids kunst og arkitektur; i mindre grad funn og minnesmerker fra de forhistoriske tider ellers i Europa. Arkeologi ble betraktet som en fritidsbeskjeftigelse for overklassen og var konsentrert om innsamling av gjenstander til de kunst- og antikvitetskabinetter som fantes ved de europeiske fyrste- og kongehoff. Disse privatsamlingene har senere gitt grunnlaget for de fleste større arkeologiske og historiske museer i Europa. De fleste land har ett eller flere slike sentralmuseer ved siden av tallrike lokalmuseer og privatsamlinger. Da den norske fornminneloven ble vedtatt i 1905, ble ansvaret for utgravninger og museal ivaretakelse av materialet delegert til de fem arkeologiske museer: Universitetets Oldsaksamling i Kristiania, etablert i 1817, Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab Museet i Trondheim, hvor en antikvarisk samling var etablert i 1760, Bergens Museum i 1825, Tromsø Museum i 1872 og Stavanger Museum i 1877.

Etter den franske revolusjon og gjennom de romantiske strømninger i første del av 1800-tallet ble interessen for oldtidens kulturer mer alminnelig, og arkeologi fremstod som en selvstendig vitenskap. Samtidig skilte en rekke mer spesielle felter seg ut fra arkeologi, som numismatikken (myntlæren), heraldikken (læren om våpenskjold), epigrafikken (læren om gamle innskrifter), herunder runologien, og stilhistorien. Disse studeres dels selvstendig, dels som hjelpevitenskaper til arkeologi og andre vitenskaper.

Inndeling og fellestrekk. Den egentlige arkeologi er nå oppdelt i flere grener: forhistorisk arkeologi, klassisk arkeologi, middelalderarkeologi/historisk arkeologi. Betydningen av disse kan være litt forskjellig i ulike land. Felles for dem er at selve grunnlaget for studiet består av bevarte rester eller spor av eldre tiders materielle kultur. Registreringer og utgravninger av anlegg og monumenter utgjør derfor en viktig del av den arkeologiske forskning. Arkeologi oppfattes gjerne som synonymt med utgravninger. Selv om arkeologi ikke nødvendigvis omfatter utgravning, er utgravning i en eller annen form en sentral del av fagfeltet. Det innebærer også at all dokumentasjon fra utgravningene blir et viktig kildemateriale.

Observasjoner fra utgravninger gjør det ofte mulig å gruppere funnene ut fra deres funnkontekst, det vil si å avgjøre om det enkelte funn skriver seg fra en boplass, befestet anlegg, grav eller representerer nedlegging av offer eller skatter.

For forståelsen av samfunnet og dets utvikling er samspillet mellom mennesker og omgivende natur viktig. Det innebærer at topografi og jordbunnsforhold må studeres i tillegg til bevarte rester av vegetasjon og dyreliv. Vegetasjonshistorien kan rekonstrueres ved hjelp av pollenundersøkelser, mens dyreliv og matseddel analyseres ut fra bevarte avfallsrester.

Datering av funnene er et kjernepunkt. De dateringsmetoder som er utviklet, kan grupperes i relative og kronometriske (absolutte) metoder. Den første gruppen daterer funn i forhold til andre funn, uten å angi alder. Sentrale metoder her er stratigrafi og typologi. De kronometriske metodene daterer funn i forhold til årstall. De viktigste her er datering ved typologi og kryssfunn (med historisk daterte funn) og C14-datering, der mengden av radioaktiv utstråling fra karbon i organisk materiale kan gi en omtrentlig datering av funnene. Dendrokronologi, som omfatter måling av treringer i forhistoriske gjenstander eller bygninger, gir de mest presise dateringer, men materiale som egner seg for slike undersøkelser, er bare sjelden bevart.

Arkeologiske fornminner og funn som reflekterer hvor ulike aktiviteter har foregått i fortiden, finnes i et landskapsrom. Ethvert samfunn har regler og normer som påvirker den enkeltes atferdsmønster. Analyse av fornminner og funn i landskapsrommet vil derfor kunne fortelle om det samfunnet som skapte dem.

I de senere år er det blitt lagt stadig større vekt på funnkonteksten. Snevert definert danner funnkonteksten f.eks. grunnlaget for rominndeling og aktiviteter i hus, mens plasseringen av smykker og våpen i graver muliggjør rekonstruksjon av drakt- og våpenmote. En mer vidtfavnende definisjon av kontekst er at den omfatter hele den lokale kulturhistoriske sammenhengen.

I Nøkkelbindet finnes tabellen Arkeologiske funn, hvorav de fleste også har egen artikkel.

Forhistorisk arkeologi

En viktig grense innen arkeologien går mellom de disipliner som studerer perioder uten skrift og de som studerer perioder med skrift. Denne grensen skiller forhistorisk arkeologi fra historiske arkeologier, som egyptologi, klassisk arkeologi, middelalderarkeologi og historisk arkeologi i USA.

Forhistorisk arkeologi omfatter arkeologi i tiden forut for skriftkultur. Det vil si at en har forhistorisk arkeologi i alle deler av verden, men at tidspunktet for når forhistorisk arkeologi avløses av historisk arkeologi varierer etter hvor man befinner seg. Forhistorisk arkeologi omfatter både studiet av rent forhistoriske (prehistoriske) samfunn og slike som ligger på grensen av de historisk kjente (protohistoriske).

Den forhistoriske arkeologi skilte seg ut som selvstendig vitenskap i Nord- og Vest-Europa på midten av 1800-tallet. Danske arkeologer hadde i 1830-årene etablert det såkalte 3-periode-systemet som inndeler de forhistoriske kulturer i stein-, bronse- og jernalder. Dette er blitt alminnelig akseptert, men med modifikasjoner, idet det har vist seg at bruken av steinredskaper har holdt seg de fleste steder langt ned i bronsealderen, andre steder har rene steinalderkulturer levd ved siden av bronsealderkulturen, se f.eks. Norge (Historie), eller bronsealderen og jernalderen mangler fullstendig, se f.eks. Australia (Forhistorie). I Mellom- og Sør-Europa og Asia har bronsealderen hatt et forstadium der kobber var det eneste kjente metall (chalcolithicum).

I 1øpet av 1800-tallet lyktes det i hovedtrekk å dele opp disse hovedavsnittene i en rekke perioder og «tider», først i Norden, senere også i det øvrige Europa og andre steder. For stein- og metallkulturer fra etter ca. 3000 f.Kr. er det vanlig å inndele avsnittene i eldre, midtre og yngre bronsealder, jernalder osv. Disse inndeles så i kortere underperioder.

I 1850-årene kunne franske og engelske arkeologer fremlegge beviser for at steinalderen også går tilbake til kvartærtidens is- og mellomistider. Ved hjelp av stratigrafiske funn i Frankrike kunne man oppstille en inndeling av steinalderen i paleolittisk tid som med sine underavdelinger inndeles i et eldre (abbevillien, acheuleen), midtre (mousterien) og yngre stadium (aurignacien, solutreen, magdalenien). Studiet av de paleolittiske kulturer drives i nært samarbeid med kvartærgeologien og antropologien. Man mente tidligere at kulturene fulgte regelmessig etter hverandre i den overfor nevnte rekkefølge, idet eldre paleolittisk tid falt sammen med de tre første istidsperioder og nest siste mellomistid, midtre paleolittisk tid var samtidig med begynnelsen av siste istid og øvre paleolittisk tid med klimaks og slutningstiden av denne.

I løpet av forrige århundre viste det seg at de paleolittiske kulturer har en videre utbredelse i Afrika og Asia, og utviklingen er ikke overalt den samme. De øvre paleolittiske kulturer har f.eks. en mer begrenset utbredelse til Europa, Sentral- og Vest-Asia og Nord-Afrika. For å ordne det stadig voksende materiale har man måttet oppstille en mengde nye og mer lokalt pregede grupper. Samtidig legger man mer vekt på inndeling av materialet i kjerne-, flekke- og klingekulturer (abbevillien, acheuleen, levalloisien, clactonien) etter de forskjellige slags tilhuggingsteknikker ved fremstillingen av flint- og steinredskapene.

Man anså tidligere de såkalte mikrolitter som et kjennetegn for mesolittiske kulturer, men er nå blitt klar over at disse bare utgjør en særlig, og meget utbredt tilvirkningsmåte for flint- og steinredskaper i sen- og postglasial tid. Betegnelsen neolittisk er reservert for steinalderkulturgrupper hvis økonomi hovedsakelig er basert på jordbruk og husdyrhold, i motsetning til det paleolittiske og mesolittiske, som ennå står på et rent jeger-fisker-sankerstadium. Man er imidlertid blitt klar over at kulturgrupper av denne karakter fortsatte ned gjennom yngre steinalder i Norden og andre steder i Europa, enkelte steder helt ned til tidlig jernalder.

Beslektet materiale fra begrensede områder har ofte vært ordnet i kulturer og grupper. Det gjelder for eksempel en rekke av de neolittiske kulturene. Man taler f.eks. om båndkeramiske, megalitt- og stridsøkskulturer. På samme måte kan man også i bronsealderen og tidlig jernalder skille ut lokale kulturgrupper, men en kan sjelden fastslå om disse tilsvarer virkelige, skilte samfunn eller om endringer i former og typer fra gruppe til gruppe skyldes innvandring av nye folkeslag, endringer i de økonomiske forhold eller såkalte kulturlån og impulser grunnet på fredelig samkvem.

Tendensen innen forhistorisk arkeologi er å legge mer kulturhistoriske synsmåter på studiet. Ved bestemmelse av gjenstanders bruk og funnenes religiøse, sosiale og økonomiske sammenheng søkes det å gi et mer komplett bilde av de forhistoriske tiders kulturforhold og -utvikling, og arkeologien benytter seg her i utstrakt grad av etnografi, religionshistorie, etnologi og andre humanistiske vitenskaper.

Anbefalt litteratur

Klassisk arkeologi

Den klassiske arkeologi omfatter studiet av minnesmerker og oldfunn fra de historisk kjente kultursamfunn i middelhavlandenes og den nære Orients klassiske oldtid inntil Romerrikets sammenbrudd på 400-tallet e.Kr. Helt fra renessansen var det systematisk blitt foretatt utgravninger, og også regelrett plyndring, av antikke monumenter til kunstsamlinger, og mange av de europeiske museenes fineste stykker ble brakt for dagen i denne tiden. Inntil midten av 1700-tallet var interessen hovedsakelig rettet mot den romerske og greske kultur, og fra midten av 1700-tallet ble det foretatt banebrytende oppdagelses- og studiereiser til Italia, Hellas og Vest-Asia, mest av engelske og franske amatører. Fra slutten av 1800-tallet ble mer vitenskapelige metoder tatt i bruk. Det grunnleggende vitenskapelige arbeid ble i første rekke utført av tyske forskere (J. Winckelmann, E. Gerhard, B. Niebuhr), og i 1828 grunnla tyskere det opprinnelig internasjonale instituttet for arkeologisk korrespondanse i Roma som senere ble forbildet for en rekke arkeologiske institutter der, i Athen og andre steder.

Klassisk arkeologi samarbeider intimt med historisk og filologisk forskning og drives for en del som en rent kunsthistorisk vitenskap. En grunnleggende betydning for utforskningen av oldtidens kultursamfunn i den nære Orient fikk dechiffreringen av den egyptiske hieroglyfskrift i 1820-årene (se Rosetta-steinen og J.-F. Champollion). I løpet av 1800-tallet ble de forskjellige kileskriftsystemer på persisk, elamittisk, semittiske og sumeriske språk tydet. Senere fulgte gjennom arkeologiske undersøkelser oppdagelsen og tydningen av en rekke andre språk og skriftsystemer i den nære Orient, enkelte er ennå ikke tydet (minoisk og Induskulturens skrift). Dette førte til en sterk interesse for studiet av de eldre kulturer i dette området og har ført til utskilling av spesielle grener av den klassiske arkeologi, under navn av egyptologi og assyriologi. Den første ble under størsteparten av 1800-tallet drevet av franske vitenskapsmenn som undersøkte en rekke templer og graver, spesielt de kongelige pyramide- og klippegraver. Den rikeste av disse, Tut-Ankh-Amons grav, ble først oppdaget av lord Carnarvon i 1922.

Fra 1890-årene begynte en mer systematisk bearbeidelse av det egyptiske materialet. Tyske, franske og britiske institutter, senere også amerikanske, sendte samtidig ut ekpedisjoner som undersøkte de mest kjente minnesmerker og byhauger i Mesopotamia, Persia og Syria, mest kjent er utgravningene av de rike kongegraver i Ur fra ca. 3000 f.Kr. Især har en mengde større og mindre utgravninger vært gjennomført i Midtøsten og Vest-Asia, slik at kjennskapen til den forhistoriske og historiske kulturutvikling her er blitt kolossalt utvidet, helt tilbake til de eldste landsbysamfunn fra 6000–7000 f. Kr. Undersøkelsene fra Jeriko i Palestina og Jarmo i Irak i 1øpet av 1950-årene har især vært av betydning for forståelsen av de eldste jordbruksamfunn. Endelig kan nevnes oppdagelsen i 1920-årene av de høyt utviklede bysamfunn i det vestlige India fra 3. og 4. årtusen f. Kr.

Fra 1870-årene ble også kjennskapen til den klassiske oldtid utvidet gjennom større, systematiske utgravninger i Hellas, Lilleasia, Italia og Sentral-Europa. Best kjent er de tyske og franske i Olympia, i Delfoi og på Delos, italienernes i Roma, Ostia, Herculaneum og Pompeii og amerikanernes i Athen. Studiet av de forhistoriske kultursamfunn innen disse områder har også vært utført av klassiske arkeologer. Fra 1820-årene undersøkte italienerne systematisk minnesmerker og graver fra den etruskiske kultur i 1. årtusen f. Kr. I 1871 begynte tyskerne sine utgravninger i Troja, senere i Mykenai og Tiryns, og i 1900 fulgte britenes undersøkelser på Kreta (A. J. Evans). Dette førte til oppdagelsen av den mykenske kultur fra 1300–800 f. Kr. og den enda eldre minoiske i Hellas og på Kreta.

Allerede omkring 1900 gjorde greske dykkere rike funn av klassisk skulptur under havflaten, og man ble dermed klar over at det fantes et meget rikt arkeologisk materiale på havbunnen. Den marine arkeologien eller undervannsarkeologien har deretter fått økende betydning, ikke minst som følge av bedret teknologi. Av særlig interesse har vært oppdagelsen av store statuer og andre gjenstander utenfor Alexandria i Egypt; funnene i slutten av 1990-årene har både blitt knyttet til fyrtårnet på Faros og til dronning Kleopatra.

Middelalderarkeologi

Middelalderarkeologien kan ses som den klassiske arkeologiens skygge. Liksom den klassiske arkeologien har middelalderarkeologi sine forutsetninger i den italienske renessansen, men på en mer negativ måte. Det var da middelalderbegrepet ble skapt som en term for “forfallsperioden“ mellom antikken og egen samtid. Som periodebegrep blir middelalderen brukt i alle de deler av Europa som savner en antikk historie. Det står for det kristne Europa. Tidsrammene er imidlertid ulike fra region til region.

Studier av middelalderens monumenter startet allerede på 1600-tallet, da antikvarer ble oppmerksomme på kirker fra middealderen. I Sverige ble kirker avbildet parallelt med gravhauger og runesteiner, og i Storbritannia skapte John Aubrey den første typologien av middelalderens arkitektur allerede 1670. På midten av 1800-tallet arbeidet flere av tidens ledende arkitekter med restaureringer av middelalderens kunst og arkitektur. Dette resulterte i en grunnleggene materialkunnskap om middelalderens monumenter. Franskmannen E. E. Viollet-le-Duc utgav f.eks. et tibinds verk om fransk middelalderarkitektur. I Tyskland startet en systematisk publisering av data om alle historiske monumenter, og i Danmark startet 1873 inventering i hvert sogn av minnesmerker fra forhistorisk tid og middelalder. Allerede i 1820-årene ble et stort antall danske kirker besiktiget og bygningsdetaljer, kunstnerisk utsmykking og inventar dokumentert.

Arkeologiske utgravninger kom for alvor i gang i 1920-årene, og en rekke av landets mest betydelige middelaldermonumenter, borger og store klosteranlegg ble utgravd. Fra 1950 ble det også utført utgravinger under kirkegulv. Utviklingen i Norge er nokså parallell til Danmark. Arkitekten og arkeologen Gerhard Fischer foretok f.eks. utgravninger og undersøkelser i Gamlebyen i Oslo og dessuten av en lang rekke kirker, klostre og borganlegg i ulike deler av landet. Senere fulgte andre opp med undersøkelser under gulvet i middelalderkirker.

En første endring i synet på middelalderen og dens monumenter kom ca. 1900. Monumentene ble nå oppfattet som historiske dokumenter som kunne avspeile en lang og komplisert historie, og interessen for deres funksjon økte. I mellomkrigstiden vokste middeladerarkeologi gradvis frem som en egen disiplin. Til å begynne med ble virksomheten oppfattet som komplementær i forhold til de skrevne tekster.

I oppbyggingsarbeidet etter den annen verdenskrig ble det organisert stortstilte arkeologiske prosjekter i mange av de europeiske middelalderbyene. Byundersøkelsene i Norge omfatter Kaupang i Vestfold, Gamlebyen i Oslo, Skien, Tønsberg, Bergen og Trondheim. Det har også vært undersøkelser i kaupangene Kaupanger i Sogn, Borgund og Veøy i Møre og Romsdal og Vågan i Lofoten. En fokuserte nå – som innenfor forhistorisk arkeologi – i større grad på økonomisk og sosial historie. Også middelalderen på landsbygda har i de seneste årene fått økt oppmerksomhet.

Et utvalg viktige funnsteder

Anbefalt lenke

• arkeologi,
• arkeologi,