B er en tone. Den ligger et kromatisk halvtonetrinn under h, og er en senkning av denne. Den er grunntonen i toneartene og akkordene B-dur og b-moll. Opprinnelig var b den andre tonen i grunnskalaen fra a, tilsvarende vår h.

På 900-tallet ble det innført to utgaver av tonen b, en høy b kalt b quadratum (etter sin form ) eller b durum (hard b), og en lav kalt b rotundum (etter sin form ♭) eller b molle (bløt b). Våre betegnelser dur, moll og kvadrat (= oppløsningstegn) har sin opprinnelse her, likeledes skrifttegnene , og ♮. Bokstavlikheten førte til at b quadratum fra 1500-tallet ble kalt h i Tyskland og Norden (men ikke i romanske og engelsktalende land), mens b ble beholdt som betegnelse på den tonen som fremkommer når h senkes et halvt trinn. Vår tone h heter derfor på engelsk b, mens vår b kalles b flat (fransk si bémol, italiensk si bemolle).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg