Boogie woogie er en pianostil som bygger på tradisjonell 12 takters blues. Stilen får sitt særpreg ved at venstrehånden gjennom lengre perioder spiller en fast rytmisk figur bygd opp av åttendedeler. Figuren forflyttes i henhold til det harmoniske forløp, mens høyrehånden spiller kraftig rytmisk bluesimprovisasjon. Stilen er også brukt som bakgrunn for bluessangere. Boogie woogie er sannsynligvis oppstått mellom 1910 og 1920.
Faktaboks
- Uttale
- bˈu:gi wˈu:gi
Betegnelsens opprinnelse er uklar. Enkelte kilder oppgir at boogie er et slangord for «negermusiker», andre knytter navnet til slanguttrykket «booger-rooger», som i 1920-årene ble brukt om en løssluppen fest. Det er også blitt hevdet at ordet har røtter i det afrikanske språket hausa, og dessuten at det bare er lydmalende. Navnet finner vi første gang ved en grammofoninnspilling i 1928 av Pinetop Smith. Han og Jimmy Yancey var blant 1920-årenes fremste boogie woogie-pianister.
Stilen oppnådde svært stor popularitet mot slutten av 1930-årene gjennom pianister som Albert Ammons, Pete Johnson og Meade Lux Lewis. Også flere av datidens storband presenterte en slags orkestral utgave av boogie woogie.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.