Faktaboks

bosnisk
Uttale
bˈosnisk
Språkkoder
bs, bos (BS, BOS)
ISO-639:3
bos
Nauk krstjanski za narod slovinski, 1611
Nauk krstjanski za narod slovinski 'kristen doktrine for slaviske folk', regnes som den første publiserte boka på bosnisk. Den ble utgitt i Venezia i 1611.
Av /British Library.
Bosnisk ordbok
Bosnisk ordbok skrevet med arabiske bokstaver, 1631
Av /Universitetet i Oslo.

Bosnisk er et språk som hører til de sørslaviske språkene i den indoeuropeiske språkfamilien. Det er ett av tre offisielle språk i Bosnia-Hercegovina. Tidligere ble betegnelsen serbokroatisk eller kroatoserbisk brukt om språket i hele språkområdet som omfatter Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Serbia og Montenegro. I begynnelsen av 1990-årene tok bosniakene (de bosniske muslimene) i bruk betegnelsen bosnisk, mens serberne i Bosnia-Hercegovina bruker serbisk og kroatene kroatisk.

Foruten i Bosnia-Hercegovina tales bosnisk av flere hundre tusen bosniske muslimer som fra slutten av 1800-tallet har utvandret, særlig til Tyrkia. Som en følge av krigen 1992–1995 er mange bosniske flyktninger spredt over hele verden.

Dialekter, skriftspråk

Bosnisk har, som andre slaviske språk, et rikt formverk med sju kasus og mange bøyningsendelser i verbene.

Dialektene i Bosnia-Hercegovina er forholdsvis enhetlige og har bevart godt det gamle aksentsystemet med tonelagsforskjeller. Det viktigste dialektskillet går mellom ijekaviske dialekter (ije, je i visse ord: dijete 'barn') og ikaviske (dite). Ikavisk brukes ikke som skriftspråk.

Innenfor det serbokroatiske språkområdet inntar dialektene i Bosnia-Hercegovina en sentral posisjon. På 1800-tallet ble disse dialektene lagt til grunn for skriftspråket i Serbia og Kroatia. Skriftspråket i Bosnia-Hercegovina, Kroatia og Montenegro bygger på de ijekaviske dialektene (dijete), i motsetning til skriftspråket i Serbia som bygger på de ekaviske dialektene (dete). Det som særlig skiller bosnisk fra serbisk og kroatisk er de mange orientalske lånordene.

Historikk

De eldste kjente språkminnesmerkene er innskrifter i stein (gravstøtter, kirker) fra 900- og 1000-tallet. Fra 1100–1400-tallet finnes en rekke administrative dokumenter, det eldste fra 1189, Ban Kulins brev, til Dubrovnik om fritt leide for Dubrovnik-kjøpmennene i Bosnia. I disse middelalderdokumentene er språket bosnisk folkemål med bare små innslag av kirkeslavisk, som var den ortodokse kirkens skriftspråk. Det finnes gamle innskrifter med det glagolittiske alfabetet, det eldste slaviske alfabet, men det bosniske middelalderskriftspråket brukte hovedsakelig en variant av det kyrilliske alfabetet (bosančica). Også katolske forfattere i middelalderen brukte dette alfabetet, når de ikke skrev på latin.

Etter den tyrkiske erobringen i annen halvdel av 1400-tallet kom orientalske språk i bruk som skriftspråk, arabisk, persisk og tyrkisk, ved siden av det slaviske folkemålet, som til dels ble skrevet med arabiske tegn. Tradisjonen med å skrive bosnisk-slavisk med arabisk skrift holdt seg til 1900-tallet. Etter den jødiske innvandringen på slutten av 1400-tallet kom spansk og hebraisk i bruk som jødenes skriftspråk i Bosnia. Fra slutten av 1800-tallet gikk de bosniske muslimene over til å bruke hovedsakelig det latinske alfabetet. Nå brukes det latinske alfabetet av bosniske muslimer og kroater. I de serbiskkontrollerte områdene brukes som i Serbia det kyrilliske alfabetet.

Det bosnisk-slaviske skriftspråket var lite normert helt frem til den østerriksk-ungarske okkupasjonen i 1878. Østerrikerne gikk inn for å skape et eget bosnisk skriftspråk, og i 1890 utkom en bosnisk grammatikk. I 1907 gikk østerrikerne over til å bruke betegnelsen serbokroatisk om språket i Bosnia-Hercegovina. I mellomkrigstidens jugoslaviske kongedømme ble den serbokroatiske språknormen innført i Bosnia-Hercegovina. Heller ikke i Titos sosialistiske Jugoslavia var det i den første tiden etter 1945 aktuelt å skille bosnisk ut som en egen variant. Men fra 1970-årene ble det utarbeidet en egen språknorm, kalt serbokroatisk/kroatoserbisk, en mellomting mellom den serbiske og kroatiske, et skriftspråk som var felles for alle i Bosnia-Hercegovina.

Først etter 1990 ble betegnelsen bosnisk tatt opp som offisiell betegnelse, hovedsakelig om språket til bosniakene (de bosniske muslimene). Serberne i Bosnia-Hercegovina bruker det serbiske skriftspråket og kroatene det kroatiske. Forskjellene mellom de tre skriftspråkene er små.

I 1996 kom den første bosniske rettskrivningsordboken, og i 2000 en bosnisk grammatikk. Av trekk som skiller det bosniske skriftspråket fra serbisk og kroatisk, kan nevnes bedre bevaring av lyden h (lahko 'lett', kahva 'kaffe') og større innslag av orientalske lånord («tyrkismer»).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg