dødsformodningsdom, dom som erklærer en person for å være død, når han har vært savnet i lengre tid. Når noen er forsvunnet under slike omstendigheter at det er rimelig grunn til tvil om hvorvidt vedkommende er død, kan etter lov om forsvunne personer m.m. av 23. mars 1961 sak reises for å oppnå dødsformodningsdom, når det er gått 10 år siden siste tidspunkt da en vet at vedkommende var i live. Fristen er bare ett år når det er overveiende sannsynlig at den forsvunne er død fordi han kom bort ved en ulykke, krigsoperasjon eller annen begivenhet som skapte alvorlig livsfare.
Sak kan reises av arvinger, ektefelle eller andre som har rettslig interesse i å få dødsformodningsdom, og anlegges ved tingretten på det sted hvor den forsvunne hadde sin siste bopel. Selv om den forsvunne ikke hadde sin siste bopel her i landet, kan sak reises dersom han har etterlatt formue her, men da bare med virkning for denne formuen.
Den forsvunne innstevnes til retten med minst tre måneders varsel, og retten skal av eget tiltak søke å skaffe opplysninger som kan sikre en riktig avgjørelse. Sakskostnadene betales av saksøkeren, men av den forsvunnes midler dersom retten bestemmer det. Dommen skal enten gå ut på at den forsvunne formodes død, eller på frifinnelse. Den skal nevne den dag som dødsformodningen skal regnes fra (dødsformodningsdagen).
Virkning
Dommen legges til grunn i alle forhold hvor det har betydning om den forsvunne er i live eller ikke etter dødsformodningsdagen. Når dommen er blitt endelig, skal boet til den forsvunne som hovedregel tas under offentlig skiftebehandling og loddes ut til dem som var hans arvinger på dødsformodningsdagen. Er den forsvunne gift, oppløses ekteskapet dersom hans ektefelle gifter seg igjen. Har ektefellen ikke giftet seg igjen, står ekteskapet ved makt dersom det viser seg at den forsvunne lever. Se også forsvunnet person.
