den katolske kirke

Katolske kirke. Prosesjon med helgenbilder i en by i Sør-Italia.

den katolske kirke, kirkesamfunn som omfatter vel halvparten av alle kristne, dvs. ca. 1,15 mrd. mennesker (2007), og som dermed er den største av kristendommens tre hovedgrener, ved siden av ortodokse (østlige) og protestantiske kirker.

Betegnelsen den romersk-katolske kirke brukes fortrinnsvis av ikke-katolikker etter reformasjonen. Den vanlige selvbetegnelsen er den katolske kirke (som også omfatter de unerte, orientalske kirker, f.eks. den unerte ukrainske kirke). På de fleste språk, bl.a. tysk og fransk, brukes katolsk i stedet for romersk-katolsk.

Katolsk (av gr., 'universell') skal uttrykke at kirken er bestemt for hele menneskeheten. Alle troende som anerkjenner pavens overhøyhet regnes som katolske.

Utbredelse

Den katolske kirke er fremdeles den dominerende kristendomsform i land som Italia, Spania, Portugal og Frankrike, men dens tallmessige tyngdepunkt har forflyttet seg fra Europa til Latin-Amerika. Tall fra 2005 viser at det i Nord- og Sør-Amerika til sammen finnes ca. 525 mill. katolikker; i Europa finnes det ca. 285 mill. Størst fremgang har kirken imidlertid i Afrika og Asia; i Afrika er det ca. 135 mill. katolikker og i Asia ca. 120 mill. I Oceania finnes det ca. 8 mill. og i Midt-Østen ca. 3 mill.

I Norge er det (2008) registrert ca. 65 000 katolikker fordelt på tre kirkedistrikter: Oslo katolske bispedømme, Trondheim stift og Tromsø stift. Det reelle antall katolikker i landet er sannsynligvis en god del høyere.

Historie

Allerede på apostlenes tid fikk menigheten i Roma en særlig stilling. Senere ble Roma sentrum i den vestromerske rikskirken, som den katolske kirke historisk sett er en videreutvikling av. Pavedømmet fungerte lenge som en del av det østromerske (bysantinske) rike, men fra slutten av 700-tallet søkte det stadig mer støtte hos de frankiske konger. Dette førte til en økende avstand mellom kirken i vest og øst.

I høymiddelalderen fikk kirken et mer vestlig, latinsk preg, særlig etter «Det store skisma» med Konstantinopel i 1054. Med pave Gregor 7 (pave 1073–85) ble pavestolens makt og innflytelse innad i kirken styrket. Det oppstod konflikt med keiseren og kongene da han også gjorde krav på overhøyhet over den verdslige makt. Se investitur. I senmiddelalderen styrket kongemakten sin posisjon i forhold til kirken, og kravet om reformasjon av kirken vokste. Reformasjonen på 1500-tallet førte til at store deler av Nordvest-Europa gikk tapt for den katolske kirke. Men disse tapene ble mer enn kompensert av resultatene av misjonsvirksomheten i Mellom- og Sør-Amerika.

Opplysningstidens kirke- og kristendomskritikk drev kirken i stadig mer politisk konservativ retning, samtidig som pavens stilling ble styrket. Denne utviklingen kulminerte ved 1. vatikankonsil,da pavens ufeilbarhet i lærespørsmål ble proklamert. Dette falt sammen med at han mistet sin verdslige makt da Italia ble forenet. Det 2. vatikankonsil gjenopprettet en viss balanse i forholdet mellom paven og de andre biskopene, men paven har fortsatt betydelig makt. Se for øvrig kristendommen(historikk), pave(historikk), episkopalismeog papalisme.

I Norge

Kristendommen kom til Norge i den katolske form rundt år 1000. I 1153 ble kirken organisert med en erkebiskop i Nidaros og 10 bispeseter under erkestolen: 4 i Norge, 2 på Island, 1 på Grønland, 1 på Færøyene, 1 på Orknøyene og 1 på Sudrøyene og Man.

Fra reformasjonen av var katolsk religionsutøvelse forbudt i Norge. 1843 fikk en katolsk prest tillatelse til å holde offentlig messe i Oslo. Fra 1845 fikk Norge religionsfrihet og det ble tillatt å organisere menigheter. I 1856 stod St. Olavs kirke i Oslo ferdig. 1869 ble Norge et apostolisk prefektur under ledelse av en prefekt med sete i Oslo. I 1892 ble misjonen i Norge opphøyet til et «apostolisk vikariat» med en biskop i spissen.

1931 ble Norge inndelt i tre innbyrdes uavhengige områder som hver stod direkte under Propagandakongregasjonen i Roma: Nord-Norges kirkedistrikt med 3 (nå 6) stasjoner, Midt-Norges kirkedistrikt med 2 (nå 5) stasjoner og Oslo apostoliske vikariat med 16 (nå 20) sogn. Oslo-vikariatet ble i 1953 opphøyet til regulært katolsk bispedømme, mens Midt-Norge og Nord-Norge fra 1979 har betegnelsen prelaturer eller stift.

1865 kom de første St. Josephssøstre til Oslo. Også Elisabethsøstre, Franciskussøstre, Borromeussøstre og Antoniussøstre har drevet hospitaler, klinikker og aldershjem i norske byer. Dominikanerinner virker i Oslo og Bodø. Et karmelittkloster ble opprettet i Tromsø 1990, klarisser finnes i Larvik. Et cistercienserkloster, Tautra Mariakloster, ble innviet på Tautra 1999. Av de eldre mannlige ordenssamfunn har dominikanerne (fra 1921) og fransiskanerne (fra 1933) igjen bygd klostre i Oslo. I 2004 ble det grunnlagt et cistercienserkloster i Storfjord ved Stamsund.

Troslære

Bibelen

Bibelen, som er den skriftlige nedfelling av Guds åpenbaring i Jesus Kristus, er kanonisk og regnes av den katolske kirke som den høyeste norm for sann tro og kristent liv.

Tradisjonen

Ved siden av Bibelen har tradisjonen stor betydning, og er i vid forstand den måten Skriften er blitt tolket på gjennom tidene, særlig av de store kirkefedrene, og de læreavgjørelser som er truffet av forskjellige kirkemøter.

Som tradisjon regnes også det som har vært kristen tro eller skikk fra tidlig tid av, f.eks. troen på Marias opptakelse i himmelen, helligholdelsen av søndagen og bruken av billedlige fremstillinger.

Messen

I sentrum av gudstjenesten står evkaristien. I messen gir Jesus Kristus seg selv til Faderen som sonoffer for verdens synd, og til de troende som næring for deres trosliv.

Sakramentene

I den katolske kirke er sakramentene gyldige uavhengig av sakramentsforvalterens tro eller verdighet. Samtidig forutsetter de mottakelse i tro for å kunne virke til frelse.

Organisasjon

Et utvalg ordener i den katolske kirke