dronter

Dronten var om lag én meter høy og antas og å ha veid 10–17 kilo i vill tilstand. Den hadde ifølge kilder en brun-grå fjærdrakt, og artens mest iøynefallende kjennetegn var det store, krummede nebbet og de korte, flyveudyktige vingene. Dens foretrukne habitat var de tørre skoglandskapene langs kysten av Mauritius. Navnet «dronte» kommer mest sannsynlig av det nederlandske ordet for «oppblåst» eller «svulmende».

Rodriguessolitæren var litt mindre og slankere enn dronten og hadde omtrent samme vekt. I motsetning til drontene tror man at rodriguessolitærene hadde en aggressiv territoriell adferd, muligens en tilpasning til Rodrigues’ noe begrensede ressurser sammenliknet med Mauritius. Begge kjønn hadde klubbelignende utvekster av bein på vingene og et kraftig bitt, som begge sannsynligvis ble brukt til å slåss med.

Begge artene antas å ha hatt en allsidig diett bestående av frukt, bær og harde frø, og brukte magesteiner – gastrolitter – til å fordøye maten. De hekket på bakken og la ett eller noen få egg om gangen. I tillegg var begge artene seksuelt dimorfe når det gjaldt kroppsstørrelse. Særlig rodriguessolitæren, hvor hunnen veide bare omkring 60 prosent av det hannen gjorde, muligens den største vektforskjellen mellom kjønnene hos moderne (neognathe) fugler.

Drontene stammet mest sannsynlig fra flyvedyktige forfedre opprinnelig fra Sørøst-Asia som slo seg ned på Maskarenene for om lag ti millioner år siden. Fraværet av kjøttetende og planteetende pattedyr på øyene regnes som den viktigste årsaken til at begge dronteartene mistet evnen til å fly og utviklet større kroppsstørrelse. I så fall er drontenes evolusjon et tydelig eksempel på fenomenet «øykjempevekst». Drontenes nærmeste nålevende slektning er Nikobar-duen (Caloenas nicobarica), som er endemisk for Nikobarene i Det indiske hav.

Tidligere trodde man det også fantes en tredje art av dronter på Mauritius’ naboøy Réunion, med hvite fjær. Senere studier har imidlertid vist at det sannsynligvis heller dreide seg om en utdødd art av ibis som var endemisk for denne øya.

Drontene hadde ingen naturlige predatorer og var fullstendig uredd mennesker da den første permanente bosetningen på Mauritius ble etablert av nederlandske kolonister i 1598. Fra starten av ble fuglene jaktet på i stor grad, særlig som proviant til skip. Kjøttet smakte etter sigende seigt og harskt, og var ikke spesielt populært. Dronter ble også sendt med skip flere ganger til zoologiske hager og kongelige hoff i Europa – så langt som til Japan i 1647. En rekke avbildninger, beskrivelser og deler av skjeletter av fuglene er derfor bevart.

I dag er de fleste forskere enige om at den viktigste enkeltårsaken til drontebestandens nedgang på 1600-tallet var europeernes introduksjon av fremmede arter til øya. Hunder, katter, griser, rotter og makaker som nederlenderne hadde med seg, konkurrerte med drontene om ressurser, samtidig som de jaktet på fugleunger og egg. Siden arten både hekket på bakken og reproduserte sakte var den ekstra utsatt for både predasjon og habitatforstyrrelser. I tillegg hugget kolonistene ned store deler av skogen på Mauritius, drontenes viktigste habitat. Tidligere trodde man at den siste bekreftede observasjonen av dronter på Mauritius var i 1662, og at arten mest sannsynlig ble helt utryddet en gang på 1680-tallet. Senere er det derimot sådd tvil om en rekke av observasjonene etter 1628 da mange av disse beskrivelsene passer bedre med kasuarer, som drontene en periode ble forvekslet med.

Rodriguessolitæren led etter alt å dømme samme skjebne som dronten. Den første europeiske bosetningen på Rodrigues ble etablert på 1730-tallet av franskmennene. Jaktpress fra mennesker og husdyr, hovedsakelig katter og griser, antas å ha vært den viktigste årsaken til at også denne arten ble utryddet, antagelig rundt 1750. I motsetning til drontene ble Rodriguessolitæren aldri sendt til Europa, og det finnes derfor langt færre samtidige beskrivelser og øyenvitneskildringer av denne.

Drontefugler, og særlig dronten, har lenge vært til stede i populærkulturen som et av historiens kanskje mest berømte eksempler på en utryddet art. Selv om drontene har blitt framstilt i malerkunst og litteratur helt fra 1600-tallet, var det imidlertid først med Louis Carrolls Alice i eventyrland i 1865 at arten ble allment kjent for de fleste europeere. Særlig på engelsk brukes dronte gjerne som synonym for noe som er foreldet og utdatert, og uttrykk som «Dead as a dodo», i betydningen noe som er ugjenkallelig dødt eller foreldet, har for lengst blitt en del av språket.

• utryddelse
• fugler