dvergspett

Dvergspett finnes i Europa og østover gjennom Sibir til Stillehavet, og i Nordvest-Afrika. Arten er fordelt i elleve underarter. I Norge er den relativt vanlig i gammel løv- og blandingsskog over det meste av landet, med størst tetthet i lavlandets kulturlandskap, men finnes også vanlig i fjellbjørkeskog.

Dvergspetten synes å ha avtatt i antall de siste tiårene, i Sverige og Finland har bestanden avtatt sterkt siden 1950-tallet. Norsk ornitologisk forening har beregnet at det hekker mellom 2300 og 5500 par i Norge.

Dvergspetten er på størrelsen med spurver, har hvit rygg med svarte tverrstriper, undersiden er hvit med smale, svarte lengdestriper på sidene. Mangler rødt på undersiden av stjertbasis. Hannen har rød isse, hunnen har hvit. Ligner på den langt større hvitryggspetten. Ungfuglene ligner voksne, men er blassere i fargene.

Flukten er dypt bølgelinjet.

Standfugl, men særlig nordlige deler av bestanden kan trekke sørover om vinteren. I Sør- og Midt-Norge er fuglene stasjonære og holder seg i stor grad nær hekkeområdet hele året.

Lokker med forholdsvis svake, men skarpe kikk, ved opphisselse ropes kirekk. Om våren synger den overraskende høyt ki-ki-ki-ki-ki, ikke ulikt vendehalsens sang, men dvergspettens er raskere og ikke så vemodig. Når paret møtes ved reiret høres myke kib.

Begge kjønn trommer om våren. Trommevirvelens lydstyrke varierer ofte, men er gjerne høytonet og gjentas av og til raskt to ganger med en kort pause i midten. Den 1-2 sekunder lange virvelen er rask og har jevnt tempo. Fuglene sitter gjerne på faste poster og gir ofte flere hundre virvler per dag.

Paringsspillet begynner ofte allerede i februar, avhengig av temperatur og værforhold. Begge kjønn forsvarer territoriet og hakker ut små potensielle reirhull. Straks reirtreet er valgt, starter hakkingen av reirhullet i en morken stamme av osp, bjørk eller or. Som hos de fleste spettene, står hannen for det meste av jobben. Hakkingen av reirhull tar gjerne 2-4 uker, men er veden løs kan reirhullet være klart etter bare 6 dager. Hullet er ofte rundt 3 m over bakken, omkring 3,5 cm i diameter og sirkelrundt. De 4-6 glinsende hvite eggene legges i april-mai, avhengig av tilgangen på føde. Begge kjønn ruger i 10-12 døgn, og ungene forlater reiret etter 3 uker. Hannen overnatter i reiret både under ruging og ungestell. Foreldrene mater ungene opp til et par uker etter at de har forlatt reiret.

Dvergspettene har et relativt spinkelt nebb og trenger morkne stammer for å hakke ut reirhull. Siden nytt hull som oftest hakkes ut hvert år, kan de ha flere hull i samme stamme.

Egglegging og klekking tilpasses tidsmessig slik at mating av ungene sammenfaller med størst tilgang på sommerfugllarver og bladlus.

Erfarne fugler har bedre hekkesuksess enn yngre par. Samme par kan holde sammen i flere år.

Dvergspetten er svært territoriell og markerer territoriet med regelmessig tromming, rop og sang. Selv vinterstid forsvares sovehull, reirhull, trommeposter og områder med morkne stubber med god tilgang på insekter. Fuglene reagerer derfor aggressivt på avspilling av lokkelåter og tromming. Ved konfrontasjoner reiser hannen de røde issefjærene og sprer vinger og stjert samtidig som hodet vendes opp-ned. Dette er som regel nok til at slagsmål unngås.

Dvergspettene hevder relativt store territorier; om sommeren fra 5 til 50 hektar, vinterstid er leveområdene rundt 750 hektar.

Fuglene er lite sosiale selv i hekketida, og paret henter ofte mat til ungene hver for seg fra forskjellige steder. Om vinteren sees paret sjelden sammen, selv om de holder til i eller nær territoriet. Det virker som om trofastheten til reirlokaliteten er større enn båndet mellom makene. Ved å lete etter mat i forskjellige deler av territoriet, reduseres konkurransen om maten mellom kjønnene, noe som kan være viktig når vintertemperaturen er nede i 20-30 kuldegrader.

Spiser nesten utelukkende insekter. Om sommeren består føden vesentlig av bladlus, larver av sommerfugler, biller, fluer og edderkopper som tas fra greiner og kvister. Av og til tas også flygende insekter. Vinters tid finner fuglene fram til treborende og barklevende billelarver som hakkes ut fra døde eller døende greiner og trær, særlig løvtrær.

Dvergspett sees ofte i meiseflokker om vinteren, trolig fordi sjansen til å bli tatt av en farlig fiende reduseres ved at flere par øyne oppdager en predator raskere enn ett par. Hvis dvergspetten føler seg truet, flyr den hurtigst mulig opp i løvverket.

Overlevelsen varierer sterkt mellom år; en svensk undersøkelse viste at mellom 28 og 81 prosent klarte seg, hanner bedre enn hunner. Siden hunner som ikke hekket klarte seg bedre enn de som hadde ført fram unger, kan overlevelse ha sammenheng med reproduksjonen. Årlig overlevelse hos hanner var relatert til temperaturen i tida ungene ble matet, noe som indikerer at dette er en stressende periode også for hanner.

• spettefugler

• BirdID: Faktaside om dvergspett