eksperiment

Selv om logikken i en eksperimentell tilnærming er enkel, er det noen betingelser som må oppfylles for at vi skal snakke om et ekte eksperiment:

• Gruppene må være like før eksperimentet starter. I eksperimenter som det nevnte vil dette typisk oppnås ved at deltakerne fordeles tilfeldig til de to betingelsene i eksperimentet (eksperimentgruppen og kontrollgruppen). Dette kalles randomisering. Tilfeldig fordeling til betingelser er kanskje det viktigste kravet til et eksperiment. Hvis randomisering ikke foretas, men undersøkelsen likevel manipulerer variabler, omtales dette gjerne som en «kvasieksperimentell» studie, eller et kvasieksperiment.
• Deltakerne innen samme gruppe må få samme behandling. Hvis lysbehandling skal gis til en gruppe, må lys med samme styrke og kvalitet gis til alle i gruppen, og det må gis i samme dose og på samme måte.
• Forsøksleder må ha god kontroll på andre forhold som kan påvirke deltakerne mens eksperimentet pågår. Hvis noen deltakere i kontrollgruppen for eksempel drar på sydenferie under eksperimentet (og dermed får «naturlig» lysbehandling), vil dette true konklusjonen man kan trekke fra eksperimentet.
• Tilstanden eller atferden av interesse i eksperimentet, slik som for eksempel depresjon, må måles på en god måte. Dette kan skje på ulike måter, som ved intervju eller en egnet test.
• Forskjellen man forventer etter behandling (mindre depresjon i eksperimentgruppen) må dokumenteres, slik at forskeren kan være tilstrekkelig sikker på at lysbehandlingen faktisk har hatt en virkning. For gruppeeksperimenter innebærer det et tilstrekkelig antall deltakere. Hva som er «tilstrekkelig» bestemmes av flere forhold, blant annet om virkningen av behandlingen er stor, og om det er stor eller liten variasjon mellom deltakerne. Typisk vil forskeren bruke statistiske prosedyrer for å trekke slutninger om forskjell (se hypotesetesting).

Hvis eksperimentet er korrekt utført, vil forskeren kunne trekke en relativt sikker konklusjon om at den uavhengig variabel har påvirket den avhengige, at lysbehandlingen gitt i eksperimentet faktisk resulterte i mindre plager. Eksperimentet har da «indre validitet» – den kausale slutningen er holdbar.

Det å sikre at et eksperiment har indre validitet er ikke alltid lett – en rekke forhold kan true den indre validiteten. I eksemplet med lysbehandling mot depresjon vil det at noen drar på sydenferie og dermed får naturlig sollys være et forhold som alternativt kan forklare en observert bedring. Dette svekker eksperimentets indre validitet. Naturlig sollys representerer da en mulig forstyrrende (konfunderende, engelsk: confounding) variabel i dette eksperimentet.

Hvorvidt et funn gjelder mer generelt, er et viktig spørsmål. Generaliseringsverdi avhenger først og fremst at den indre validitet er til stede. Men selv om dette er tilfelle, må det dokumenteres at funnet er gyldig for ulike personer og situasjoner i samfunnet, og at det holder seg over tid. I den grad dette er tilfelle, har eksperimentet ytre validitet eller generaliseringsverdi.

Slik generalitet må undersøkes. Hvis undersøkelsen er blitt utført på unge deltakere, kan resultatene ha generaliseringsverdi til andre unge mennesker, men ikke nødvendigvis til eldre. Dette må eventuelt dokumenteres i en ny undersøkelse.

Eksemplet over beskriver en enkel form for eksperimenter, der en betingelse manipuleres på to nivåer (lysbehandling versus ingenting). Dette er en mye brukt tilnærming, eksempelvis for å dokumentere effekt av terapi. Slike gruppeeksperimenter ses i ulike varianter:

• Samme faktor kan manipuleres på flere nivåer, for eksempel ved mye lys, litt lys, og ingenting.
• Eksperimentet kan inkludere flere manipulerte variabler, for eksempel lysbehandling og trening.
• Eksperimentet kan inkludere flere observasjoner av den avhengige variabelen. Eksempelvis kunne forskeren i eksemplet over måle depresjon gjentatte ganger i behandlingsperioden og/eller etterpå (repeterte målinger).

Svært mange eksperimenter gjennomføres med grupper av deltakere, men eksperimenter kan også gjennomføres med én deltaker om gangen. Det kalles gjerne N=1-design, det vil si eksperimenter med én deltaker om gangen.

Slike N=1-design har vært mye brukt, som for eksempel i Ivan Pavlovs eksperimenter med klassisk betinging, Edward Lee Thorndikes læringseksperimenter og Hermann Ebbinghaus’ hukommelseseksperimenter.

I dag er N=1-design spesielt mye brukt innenfor atferdsanalytisk forskning med Burrhus F. Skinner som inspirator.

Den eksperimentelle tilnærmingen er av stor betydning innen psykologi og medisin og i økende grad innen andre samfunnsvitenskaper (spesielt økonomi), fordi den gir svar på kausale problemstillinger, som i eksemplet over: «Virker denne terapiformen mot depresjon?» Eksperimenter innenfor medisin og psykologi som undersøker effekter av medisiner eller behandlingsopplegg kalles gjerne randomiserte kontrollstudier eller randomiserte kliniske forsøk.

For andre typer spørsmål vil andre tilnærminger være bedre. Noen ganger er forskeren interessert i om det er en sammenheng (samvariasjon) mellom depresjon og lysforhold. Dette er et enklere spørsmål som belyses med relasjonelle tilnærminger eller korrelasjonsanalyser.

• eksperimentalpsykologi